av Alle foreldre bruker å vaske sine nyfødte barn med badstuvann. Og så får de tak i noen som kan døpe det, slik at barnet ikke skal dø som udøpt. Men hedningene bryr seg ikke om det, men de lar bare sine barn være udøpte i en lengere tid. Og så er det noen som døper sine barn mens de er i mors mage, allerede før barnet når å bli født.
Første betraktelse: Hvordan vasker foreldrene/moren sitt barn, straks det er født?
Alle barn har tatt med seg fra sin mors livmor en helt spesiell og skitten urenhet, noe som har festet seg i dem fra sin mors livmor. De er altså ikke rene, siden de ble født før mora/foreldrene har fått vaske dem.
Jesus – den velsignede «kvinnens sæd» – var uten tvil ren allerede før han ble døpt av Johannes. Men han ville allikevel med sitt eksempel vise at dåpen er nødvendig for alle. For Gud sier ved profeten Hesekiel:
- «Den dagen du ble født, ble din navlestreng ikke avskåret, og du ble ikke vasket ren med vann og ikke inngnidd med salt og ikke svøpt i svøp»,Esek 16:4, slik at du kunne bli ren.
- «Da gikk jeg forbi deg og så deg sprelle i ditt blod, og jeg sa til deg: Du som ligger der i ditt blod: lev! Ja, jeg sa til deg: Du som ligger der i ditt blod: lev!«, Esek 16:6.
Det er en gammel skikk at mora/foreldrene – hun som med stor smerte har født sitt barn – tar litt badstuvann. Og i det vannet vasker hun og renser barnet fra dets urenhet som det har satt med seg fast i det fra da det var i sin mors livmor.
Det samme gjør også de dyrene som har et «foreldrehjerte». De slikker sine barn. På den måte vekkes også «morskjærligheten» i dem. Og om dyremora ikke slikker sin kalv, så kan jo hvem som helst ta den. Da vil mora heller ikke komme til å savne kalven sin. Men dersom dyremora slikker den nyfødte kalven, så vil også kjærligheten bli tent i moras/foreldrenes hjerte – nemlig ved at den slikker sin egen kalv.
Dette er den vask – eller den dåp som dyrene gir – etter dere forstand.
