Kritikk av lestadianismen i forbindelse med åtte bispevisitas: a) synet på Bibelen b) eksklusivt menighetssyn

Han vedgikk at han hadde sagt det som han ble anklaget for, men forsvarte seg ved å henvise til Luther og til Bibelen. Etter dette flyttet Korteniemi til Hammerfest, og deretter til Amerika, hvor han fungerte som en prest for læstadianerne.  Også der forekom det etter hvert den samme «tre-alens læra» om Gud, men i mye sterkere grad enn i Finland.

• Definisjon av «tre-alens læra» av den gammellæstadianske prost Oskari H. Jussila i 1916: «Gud virker ikke gjennom det skrevne Ord, men bare gjennom det forkynte ord som et menneske (les: fra vekkelsen) forkynner«.

Noen læremessige utfordringer på hjemmebane på 1870- og 1880-tallet
Den læstadianske vekkelse ble beskyldt fra flere hold for at Guds Ord og bønnen ble ringeaktet. I ettertid kan man vel ikke nekte for at en del av denne kritikken ikke var berettiget. Ikke mot vekkelsen som helhet, eller direkte mot dens ledere. Men på grunn av noen uttalelser av enkelte av vekkelsens egne predikanter, både i sine prekener og i samtaler de hadde med folk som de kom i kontakt med. Dette er det dokumentert flere eksempler på.

Det må i denne sammenheng nevnes at de ledende innen den læstadianske vekkelse tok selvkritikk, siden de anså deler av denne lære for å være ubibelsk, noe de også tok konsekvensen av.

Her følger noen uttalelser fra artikkelen «Katsaus kolmen kyynärän Jumala-oppi lestadiolaisuudassa … (av Marjatta Aittola) som forteller litt om hva denne kritikk gikk ut på:

• «Oiva Virkkala (forsker innen bl.a. læstadianismen) konstaterte at det innen læstadianismen forekom en slik lære, nemlig at det forkynte Ord ble holdt for å være mer kraftig enn det leste Guds Ord. Etter hans oppfatning kunne en slik lære føre til «tre-alens læra om Gud». Ifølge denne lære (slik Virkkala tolker det), kan ikke et menneske – ikke engang etter at personen har kommet til tro – komme frem for Gud, bortsett fra gjennom en troens bror».

• Ifølge norskfødte pastor Hans Christian Roernaes (f. 1832) forekom det allerede på 1870-tallet et eksklusivt menighetsssyn i Amerika. Han fortelle at det skrevne Guds Ord ble ringeaktet, sammenlignet med det forkynte Ord, og at læstadianerne holdt Guds Ord for å være et dødt ord, og at de troende ikke trengte det. For de har loven innskrevet i deres hjerter, og slik de så på det, så er ikke Guds Ord som finnes skrevet i Bibelen så kraftig som deres (forkynte) ord.

Bispevisitas i Rovaniemi i 1873
I Rovaniemi ble det holdt bispevisitas i 1873 av Erik Johan Andelin. I referatet konkluderes det med at læstadianerne stort sett anser seg selv å være syndfrie, og at de leser lite i Bibelen. Årsaken var trolig hvordan de tolket «bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende» (2Kor 3:6). I denne beskyldning var det spørsmål om «tre-alens læra». Under den samme biskopvisitasjonen ble læstadianerne også beskyldt for å ha en eksklusiv menighetslære (s. 281).

Bispevisitas i Tervola i 1873
Også i Tervola ble det holdt bispevisitas i 1873, der læstadianerne ble beskyldt for å lære begge former for «tre-alens læra», noe som kommer fram av deres egen uttalelse: «Det er heller ikke nødvendig for deres tilhengere å lese den Hellige Skrift.

Vi har hørt noen (læstadianere) som har uttalt seg slik om bibellesning: «Den der store permboka kan dere bare lese år etter år. Men dere kommer ikke til å finne Jesus der. Det fortelles at Maria og Josef søkte etter ham over alt. Men så fant de ham i tempelet. Og med tempelet menes det nettopp de troendes forsamlinger (Pohjolan kristillisyys s. 124-125 og Aittola s. 281).

Bispevisitas i Alatornio i 1875
Etter dette ble det holdt bispevisitas i Alatornio i 1875, det siste før det store predikantmøte samme år i Alkkula. Ett av menighetens medlemmer som hette Pahkamaa, anklaget læstadianerne for å lære at «det ytre ord i Skriften bare er en død bokstav, og at det er farlig å lese Bibelen. Samtidig lærer de at Guds Ord ikke finnes utenom deres menighet, fordi prestenes forkynnelse bare er en død bokstav og at det skrevne Guds Ord mangler kraft. Også i Pahkamaas beskyldning kommer det frem begge former for «tre-alens læra», som begge kan knyttes til et eksklusivt menighetssyn.

Predikantmøte i Övertorneå i 1875
Første gang man arrangerte storforsamling i den læstadianske vekkelse, var i Alkkula (Övertorneå) i 1875. Ifølge visse kilder var det samlet 2000 tilhørere dit og 100 predikanter (mest sannsynlig inklusiv flere av vekkelsens egne prester), andre kilder nevner kun 20 predikanter. I forbindelse med møtet ble det også arrangert et stort predikantmøte, der man behandlet ulike lærespørsmål som det var uenighet om i vekkelsen, men også den kritikk som hadde kommet fra kirkelig hold mot vekkelsen.

Saker som møtet tok stilling til, var om syndene må bekjennes åpent innfor hele menigheten, slik noen predikanter lærte, men også det som man i ettertid har kalt for «tre-alens læra om Gud». Man må vel kunne si det slik at denne lære var opphavet til et eksklusivt menighetssyn som særlig sterkt kom til syne på 1900-tallet, særlig i to av de læstadianske retningene, og som i store trekk går ut på følgende:

1. Gud virker ikke gjennom det leste Guds Ord, Bibelen, men bare gjennom det forkynte Guds Ord (Bibelen ringeaktes, sammenlignet med det forkynte Guds Ord).
2. Man kan ikke møte Gud eller bli frelst utenom gjennom den læstadianske menighet.
3. Den Hellige Ånds virkefelt er begrenset til å gjelde bare innenfor den læstadianske menighets område (ved det forkynte ord og ved det almene presteskap).

Konklusjon fra predikantmøtet i Alkkula i 1875:

1. Påbudet om offentlig skriftemål for alle ble erklært ubibelsk. Predikant Juho Takkinen fra Kuusamo som hadde spredd denne ubibelske «pavelære», ble pålagt å beklage dette ovenfor de menighetene som han hadde pålagt denne lære til, og han måtte innfor alle disse menighetene be om tilgivelse for det. Det fortelles at Raattamaa hadde oppmuntret Takkinen til å gjøre forbedring for «at han hadde forbannet kirken, bråket med prestene og for at han hadde pålagt læra om pavens lange tvangsskriftemål».
2. «Tre-alens læra» fikk ikke støtte, og ble ansett for å være gal (Marjatta Aittola s. 280 og 284). Ifølge predikant Heikki Hooli (1851-1937) ble «tre-alens læra» forkastet på predikantmøtet.

Uttalelse av Johan Raattamaa
I en tale et par år etter møtet i Akkula i 1875, publisert i Siionin Lähetyslehti i 1925 av predikant Isak Ylinenpää, som virket samtidig med Raattamaa:

«Man får ikke legge syndsbekjennelsen som grunnvoll (for vår kristendom). Videre må vi holde troens prediker viktigere enn læra om syndsbekjennelse. Som skriftefar er det nok med en kristen, omså bare med en kvinne» (Ole vapaa vapaaksi ostettu lauma s. 75-77).

Predikant Karl Wilkman (1844-1914) som selv var 28 år når predikantmøtet ble holdt, forteller følgende fra dette møtet:

«I bygda Alkkula i Övertorneå ble det på vårvinteren 1875 for første gang arrangert storforsamling for læstadianske kristne. For det var jo nødvendig at man behandlet viktige lærespørsmål i tilknytning til hva som var rett lære, fordi det allerede hadde oppstått uenighet blant de læstadianske kristne om forskjellige lærespørsmål (K. A. Lauri. Rakennusmestari s. 17-18 og Marjatta Aittola s. 283).

Predikant Heikki Hooli forteller også fra predikantmøtet:

«Noen predikanter har lært at Gud ikke virker noe som helst, bortsett fra gjennom (den læstadianske) menigheten. Men da innkalte Raattamaa alle predikantene til et møte, og det ble holdt i Övertorneå kirke. Men læra (om en tre-alens Gud) fikk en brutal død (Marjatta Aittola s. 284). 

Førte predikantmøtet i 1875 til endret syn angående Bibelens autoritet og menighetslæra?

Det virker ikke som om vedtaket fra predikantmøtet i Alkkula i 1875 klarte å få slutt på læra om “en tre-alens Gud», dvs. at Gud ved sin Hellige Ånd kun virker gjennom menigheten (eksklusiv menighetslære) og at Skriften og det leste Guds Ord var undervurdert, i forhold til det forkynte Guds Ord.

Nye bispevisitas etter  1875 der “tre-alens lære” på nytt var med på sakslistene:

Bispevisitas i Kemijärvi i 1876
I 1876 var det bispevisitas i Kemijärvi av Robert Valentin Frosterus. Han ville vite hvordan læstadianerne så på det skrevne Guds Ord, sammenlignet med det forkynte ord, men han fikk ikke noe klart svar på det. Dette kan antyde at de lokale læstadianerne kjente til vedtaket fra Alkkula om at de forkastet læra om en «tre-alens Gud», men at de ikke ønsket å være lojale mot dette vedtaket. Kanskje var de derfor at de forsøkte å skjule hva de sitt syn (Marjatta Aittola s. 286).

Bispevisitas i Sodankylä i 1876
Under bispevisitasen i Sodankylä i 1876 kunne A. G. Borg fortelle at læstadianerne holdt det skrevne Guds Ord å være en død bokstav, og at de kun anser det ord som de selv med sin egen munn taler for å være levende. Da var det en av læstadianerne som svarte: “Ordet som finnes mellom permene, (i Bibelen) anser de for å være en død bokstav”. Dette kunne ikke predikant Heikki Syväjärvi (1839-1909) godta som et svar som skulle være representativt for læstadianerne, og derfor sa han: «læstadianerne holder Guds Ord for å være dødt bare når det ikke brukes»(Marjatta Aittola s. 286).

Bispevisitas i Kalajoki i 1878
Bispevisitas i Kalajoki i 1878. A. G. Borg ville vite om læstadianerne kun anser det forkynte Guds Ord viktig, og om de ringeakter det det skrevne Guds Ord. Til det svarte læstadianerne at de gjorde det tidligere, men ikke nå lenger.

Uttalelse av K. A. Heikel
Samme år (1878) skriver læstadianerpresten K. A. Heikel: «Virkningen av og kraften i det leste Guds Ord er noe som blant enkelte har blitt fornektet. De har lært at den Hellige Ånd ikke er virksom overfor de som er utenfor, eller som ikke hører til menigheten kun gjennom det forkynte Guds Ord. Denne seiglivede villfarelse er noe som vi med alle krefter har forsøkt å motarbeide i nesten ti år» (Marjatta Aittola s. 287).