av Til Rosenius’ nærmeste vennekrets, hørte den kjente Lina Sandell og predikanten og sangeren Oscar Ahnfeldt. På Rosenius’ møter var Ahnfeldt fast forsanger. For mange av oss er kanskje Lina Sandell den mest kjente av disse tre. For oss som har bakgrunn i læstadianismen, er hennes mange og kjære åndelige sanger noe vi med takknemlighet minnes fra vi satt i vår mors favn. De ble sunget i hjemmene, på søndagsskolen, på storforsamlingene og i forbindelse med kristne møter. Innholdet i mange av hennes sanger samstemmer helt med hva som har vært kjernebudskapet også i vår vekkelse, slik at mange kanskje har tenkt at Lina Sandell og den læstadianske vekkelse mye mulig har hatt samme åndelige røtter. Og det stemmer nok også i ganske stor grad. Sangboka Sions Sånger som er hele den læstadianske vekkelses felles sangbok, var opprinnelig herrnhuternes eller Brødremenighetens sangbok. Deres grunnlegger var grev Nicolaus Ludwig von Zinzendorf (1700-1760). I 1737 ble han valgt til biskop for Brødremenigheten. Hele hans fokus var på Kristi forsoning, og sentrum av hans forkynnelse var korset, blodet og Jesu sår. Og dette preget sterkt både herrnhutermenigheten, deres åndelige sanger og deres store og aktive verdensmisjoneringen.
Zinzendorf selv var en meget stor sangforfatter, og forfattet til sammen 2000 sanger, mens Luther forfattet 1000. Hans fokus på Kristus, forsoningen og korset kom derfor sterkt til å prege Sions Sånger. For nettopp gjennom de åndelige sangene ble det kristne budskapet ført videre til nye land og nye generasjoner. Og det gjaldt selvsagt også forsoningslæra.
Allerede i 1743 ble Sions Sånger utgitt i Sverige, da med 90 sanger. To år senere kom den ut i en ny versjon som inneholdt 130 sanger. I 1781 kom den på nytt ut i en ny versjon med hele 223 sanger. Året 1882 utga Lina Sandell en ny versjon med sanger fra alle de tre første utgavene. Årsaken var en stor strid om forsoningslæra som hadde oppstått etter Rosenius’ død, noe som hadde ført til at innholdet i en del sanger ble bevisst forandret, bort fra den rosenianske teologien til mer i retning av det subjektive forsoningssyn som Rosenius’ venn og etterfølger Paul Peter Waldenström og Svensk Misjonsforbund valgte å stå for. For å bevare den opprinnelige forsoningslære for etterslekten, laget Lina Sandell en ny sangbok i urevidert versjon. Lina Sandell vurderte den nye situasjonen som hadde oppstått som en trist og meget ulykkelig utvikling.
Allerede da Rosenius levde, fikk hun oppleve spenningene i den pågående “forsoningsstriden” på nært hold. Hun og Rosenius var da hjemme hos deres felles venn, sangeren og predikanten Oscar Ahnfeldt. På den tiden hadde Ahnfeldt utgitt sin egen sangbok, Ahnfeldts Sånger. De fleste sangene var av Lina Sandell, hele 106 sanger. Dessuten tok han med gamle herrnhutiske sanger fra deres Sions Sånger fra 1743 og 1778, og sanger fra ny-evangelismen. Det fortelles at Rosenius var hans lærefader, men at de ikke var enige i alle lærespørsmål. Og et av dem var læren om “verdensrettferdiggjørelsen”. Det andre Rosenius ikke var enig i, var Ahnfeldts antinomistiske holdning, bl.a. i sangstrofen “Verden i Kristus rettferdig er vorden”. Kilden for dette er Finn Aa. Rønne, professor, dr. theol. I vår sangbok er denne strofe i sang nr. 86. Der er ordet “rettferdig” byttet ut med “forsonet”, noe som har sin egen historie fra “forsoningssstriden” i Sverige på 1800-tallet.
I et brev fra 1862 forteller Lina Sandell om besøket hjemme hos Ahnfeldt, hvor også Rosenius var. Der samtalte de mye om “verdensrettferdighets-læra”, forteller hun. Bakgrunnen var at når den berømte sanger og predikant Ahnfeldt var ute på sine misjonsreiser hvor han både talte og sang, tok han ofte fram dette temaet. Det medførte ofte debatter og strider, slik denne sak ofte har gjort mellom kristne personer og organisasjoner i Norden, særlig blant dem som har vært venner av Rosenius. Og Lina Sandell fortsetter: Nå ville Rosenius offentlig ta til ordet mot det synet og den lære om forsoningen som Ahnfeldt forkynte.
Hvordan skal dette gå, tenkte Lina Sandell? For Rosenius hadde dagen før sagt at han for sin egen samvittighets skyld måtte risikere brudd med Ahnfeldt. Til sist avslutter Lina Sandell brevet med følgende hjertesukk: “Men å hvor bedrøvelig alle disse uenighetene er”.
Sanger og predikant Oscar Ahnfeldts vennskap med en tidligere “læstadianer” og sogneprest fra Tromsø
Etter dette ble Ahnfeldt mer frikirkelig. Han fikk etter hvert en venn fra Norge og fra Tromsø, tidligere sogneprest G. A. Lammers (1802-1878). Lammers hadde bodd i Tromsø og vært aktiv der. Der ble han kjent med læstadianerne, og særlig med predikant Johan Bomstad fra Balsfjord. For meg er dette en interessant kobling av to grunner. Det ene er at Bomstad og jeg har samme stamfar fra Nord-Finland. Det andre er koblingen mellom Ahnfeldt og “verdensrettferdighetslæra” på den ene side og den læstadianske vekkelsen i Norge. Ifølge historiker Martti E. Miettinens samlinger, var predikanten Johan Bomstad en som ble regnet med i den læstadianske vekkelse, i alle fall til å begynne med. Det fortelles om sognepresten i Tromsø, Lammers, at “gjennom Bomstad ble han åpenbart en læstadiansk kristen”. Og videre: “I Norge er han visstnok den eneste læstadianerprest“.
- Sogneprest Lammers i Tromsø ble “omvendt” gjennom predikant Bomstad
Dette må nødvendigvis bety at hendelsen skjedde mens predikant Bomstad ennå ble ansett for å tilhøre den læstadianske vekkelse, og før han grunnla sin dissentermenighet på 1850-tallet. For øvrig kan det fortelles om sogneprest Lammers at han – etter å ha gått over til Bomstads dissentermenighet – fornektet barnedåpen – og meldte seg ut av kirka. Etter det ivret både han og Bomstad for voksendåp, og de fikk også mange andre kristne med seg, også slike som hørte til den læstadianske vekkelse. Etter hva predikant Erik Johnsen har fortalt og hva som kommer fram av Martti E. Miettinens samlinger, virket Bomstad som predikant innen læstadianismen, men gikk deretter “vill”, og grunnla en egen dissentermenighet, Den frie apostolisk-christelige Menighet.
Kontakten og samarbeidet mellom Oscar Ahnfelt og tidligere prest i den norske kirke, G. A. Lammers (1802-1878) var noe Rosenius ikke likte. I frikirkelige spørsmål påvirket de hverandre i en separatistisk og frikirkelig retning. Ahnfeldts frikirkelige tendenser medførte at han ble uønsket som predikant i mange sammenhenger i Sverige. Dette bedrøvet Rosenius, særlig det at de dannet grupper hvor nattverd ble utdelt av lekmenn. Bakgrunnen for at de dannet nattverds-ringer, var delvis prestenes uvilje til å dele ut nattverd til aktive legfolk, men også at de ønsket å feire nattverd “i de troendes” fellesskap.
Da Lammers på begynnelsen av 1860-tallet vendt tilbake til den norske kirke – etter at han først brøt med den, lot seg døpe på nytt som voksen av Johan Bomstad i “Den frie apostolisk-christelige Menighet” i Balsfjord – forandret Oscar Ahnfeldt sitt frikirkearrangement. Samtidig innså Ahnfeldt at han gjennom sitt frikirkelige arrangement hadde skadet hans mulighet som forkynner (Kilde: “Ny-evangelismen og striden om forsoningen og kirkesynet i tiden etter Rosenius”.
Henry Baardsen,
Alta
