av Ikke engang Jesu disipler var fri fra denne synd. Derfor måtte Jesus refse dem strengt.
Lukas forteller:
«Da svarte Johannes og sa: Mester, vi så en som drev ut onde ånder i ditt navn, og vi forbød ham det, fordi han ikke er i følge med oss. Men Jesus sa til ham: Forby det ikke! For den som ikke er imot dere, er for dere», Luk 9:49-50.
Litt senere leser vi:
«Men der ville de ikke ta imot ham, fordi hans ansikt var vendt mot Jerusalem.
Da disiplene hans, Jakob og Johannes, så det, sa de: Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem, slik som Elia gjorde? Men han vendte seg om og talte strengt til dem og sa: Dere vet ikke hva Ånd dere er av. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse. Og de dro til en annen by», Luk 9:53-56.
Kommentar:
Av Jesu svar i Luk 9 får vi et tydelig signal om hvordan vi kristne og Jesu etterfølgere i 2019 skal oppføre oss i vår kontakt med de som ikke tilhører «vår menighet». Når disiplene nektet andre som ikke var i følge med dem å drive ut onde ånder i Jesu navn, sier Jesus til dem: «Forby det ikke! For den som ikke er imot dere, er for dere».
Ifølge Jesus er det derfor ikke kristnes oppgave å hindre andre fra å virke i Jesu navn. For så lenge de ikke er imot Jesu disipler, er de ifølge Jesus for dem. Og ennå tydeligere komme det frem i Luk 9:53-56 hva som er Jesu – og som alltid skal være oss kristnes hovedmålsetning i vår omgang med vår neste – nemlig ikke å ødelegge menneskeliv, men at så mange som mulig av dem skal bli frelst.
En finsk predikant, som nå er død, sa en gang til meg noenlunde dette: Man behøver slettes ikke den Hellige Ånd for å klare å skape uenighet, fiendskap og grupperinger blant de kristne. Men etter at det har dannet seg ulike grupperinger og partisinn, trenger men virkelig den Hellige Ånds hjelp for å klare å bidra til varig forsoning mellom de stridende partene. Gud hjelpe oss til å kunne være representanter for de som Jesus priser salig i sin Bergprekenen:
«Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn«, Matt 5:9.
Les videre side 4!
Hvorfor blir det ikke bedre, ikke engang blant kristne?
Når det gjelder synet på hvem som er en kristen og hvem som ikke er det har naturligvis nok opptatt meg. I min oppvekst var det i vår sammenheng en vanlig oppfatning at det var vår menighet som hadde den rette lære og jeg oppfattet det slik at det da ikke fantes andre kristne i Alta utenom vår menighet.
Etter som tiden har gått har jeg måttet ta dette opp til nærmere vurdering. Det har da vært Bibelen, Guds Ord som har blitt det avgjørende i denne sak, noe som jeg mener er det eneste som er avgjørende.
Det jeg har kommet frem til er at Bibelen taler om å bli gjenfødt, altså bli født på nytt. Man kan også bruke ordet hjertet omskjærelse. Det skjer ved Guds Ord og den Hellige Ånd. Altså er det ikke nok å bli religiøs, melde seg inn i en menighet eller ved gode gjerninger prøve å gjøre seg fortjent til å bli et Guds barn. Så det som da blir stående igjen er at du ved Guds ufattelige, store nåde får lov som en fattig synder å ta imot hans nåde i Jesus Kristus.
Derfor tror jeg at det finnes levende kristne i enhver menighet som bygger sin lære på Guds Ord. De som forkynner Jesus Kristus er den eneste veien til Gud og forkynner forsoningen og korsets budskap.
Om det da skulle være uklarheter om enkelte leserspørsmål og manglende åpenbaring i Guds ord tror jeg at på tross av dette finnes levende kristne i flere kirkesamfunn.
Det vil da si at de er våre brødre og søstre alle de som er gjenfødt ved Guds ord og Ånd selv om de ikke tilhører vår menighet.
Guds fred.
Som du kjenner til vokste jeg opp i et kristent hjem. Mitt åndelige hjem var den Læstadianske menighet på Elvebakken. Der fikk jeg tro og motta Ordet om syndenes forlatelse i Jesu navn og blod. Min første personlige opplevelse av dette skjedde under forkynnelse på bedehuset. Husker ikke hvem som talte men den Hellige Ånd levendegjorde frelsesverket mens jeg satt og lyttet til Guds Ord. Det var ingen som la hendene på meg da men jeg ble fylt med en takknemlighet over at også jeg hadde fått del i Guds store nåde i Jesus Kristus . Siden fikk jeg også stadfestet dette med håndspåleggelse. Husker også at jeg fikk bekjenne min tro da Oline Kristensen spurte om jeg trodde meg som et Guds barn.
Har forstått det slik på deg at det ikke er måten syndenes forlatelse blir forkynt på men det viktige er at det blir forkynt og tatt imot i et botferdig hjerte og at det er Jesu forsoning det er bygget på. Det og det alene.
I den sammenhengen jeg står i nå blir syndenes forlatelse forkynt gjennom Ordet men man praktiserer det nok ikke alltid likedan som Læstadianerne gjør.
Det som nok er den mest vanlige praksis er at man bekjenner Jesus som Herre slik det er beskrevet i Rom 10 og ber en frelsesbønn, slik det kalles.
Jeg har hatt endel tanker om dette er 100% bibelsk og opplever at praksisen hos Læstadianerne er en god og trygg måte å formidle budskapet på.
Har lest i Apostlenes gjerninger hvordan det ble praktisert da og har forstått at det skjer ved Ordets forkynnelse.
Jeg vil allikevel være forsiktig med å ha en bastant mening om det. Erfaringen viser at troen kan mottas på litt forskjellige måter. Det viktige må jo da bli at hjertet er bearbeidet, at du ser deg selv som en synder og at du får tro at dine synder er tilgitt for Jesu skyld og at det skjer en ny fødsel slik som Jesus sa til Nikodemus ved Ordet og Ånden.
Mvh.Yngve