av Kristen sjelesorg
Når det gjelder Luthers lære om skriftemålet slik det framgår av Uuras Saarnivaaras bok “Veien fra syndens nød til Guds fred”, har man i vår vekkelse i hovedsak fulgt bokas lærdommer, noe jeg skrev om i artikkelen “Rettferdiggjørelsen og frelsen – slik apostlene, vår vekkelse på slutten av 1800-tallet og begynnelse an 1900-tallet lærte – og slik også vi fortsatt i dag tror og lærer”.
Men det som vi i vår vekkelse ikke kanskje ikke alltid har vært nok våkne for, er at overgangen fra å være en skriftefar til å bli en sjelesørger og en åndelig veileder, ofte er veldig flytende. På den måte kommer ofte en kristen – som har fått tillit og blir benyttet som en skriftefar – lett inn i en situasjon der psykiske problemer, ekteskapsproblemer, økonomiske problemer, fare for selvmord, vold i ekteskapet, skilsmisse, abortproblematikk, psykiske og seksuelle overgrep og lignende blir fortalt om og dukker opp. Og slike komplekse saker må kanskje en ung og uerfaren lytte til og prøve å hjelpe ut av, uten å ha det minste erfaring eller forutsetning for å klare det på en forsvarlig og god måte.
Om han da ikke forstår å henvise til mer profesjonell hjelp eller til personer med mer erfaring, kan han fort gjøre fatale feil: Han kan enten gi svært dårlig veiledning, slik at den han skal hjelpe, bare får større problemer og ytterlig tyngre byrder å bære. Eller så kan han velge en forenklet løsning, og forkynne syndenes forlatelse i håp om at alle problemene skal bli løst. Men dette får ikke den som søker sjelesorg noen langvarig hjelp av. I stedet for å få hjelp, kan problemene heller bli dypere og flere, siden veiledningen som gis er usunn. Nei sannelig, det er ikke alltid så enkelt å være en sjelesørger.
Alle disse problemene og utfordringene som er nevn ovenfor, tror jeg at mange som har forsøkt å hjelpe, har møtt på noen gang i møte med sine medmennesker. Og dersom man er ærlige, må man også innrømme at mye av dette er skikkelig vanskelig, ofte alt for vanskelig for oss legfolk.
… fortsetter …
