Som den erfarne krigsveteranen Theodor var, kunne han aldri tenke seg å forlate en såret soldat åndelig sett, selv om han selv havnet både store i vanskeligheter og i vanry på grunn av det. Jeg tror at det hadde han med seg fra Narvik-fronten under siste del av andre verdenskrig.
Kristne personer eller kristne ledere med en slik innstilling har jeg dessverre ikke møtt så mange av i mine snart 35 år som predikant, men de finnes heldigvis. For på dette område har forholdene virkelig forandret seg i klart positiv retning, det ønsker jeg å understreke. Theodor var en meget god støtte for meg. Og jeg visste alltid hvor jeg hadde han. Hans kristendomssyn skiftet ikke fra i takt med at tiden forandret seg, siden det var bygget på Skriftens trygge grunn. Selv om han ble født midt under den første verdenskrig og ble fostret opp i en gammel tid, klarte han på en fin måte å gjøre et tydelig skille mellom hva som virkelig var synd innfor Gud og hva som var adiafora, en kunst som absolutt ikke alle andre mestret like godt. For noen ganger kan det være krevende, det må man kunne medgi.