av Hvem var menighetslederen Klemens ?
Det fortelles om Klemens (år 33-99 e.Kr.) at han var en leder for Kristi menighet i Rom. Han hadde en presbyter/biskop/eldste-funksjon i menigheten. Videre fortelles det om han at ble regnet som en medarbeider av apostlene Peters og Paulus, men at han ikke hadde møtt Jesus (noe som bekreftes av Ireneus, Origenes og Eusebius).
Hvorfor ble brevet skrevet?
Brevet som Klemens skrev på vegne av menigheten i Rom var både langt og innholdsrikt. Det inneholder faktisk hele 65 kapitler. Allerede i første kapittel fortelles det om bakgrunnen for brevet:
«Det gjelder det urettferdige og vanhellige folkeopprøret som noen få sterke og egoistiske personer har oppegget til, faktisk i den grad at deres ærverdige og berømte navn – som faktisk har fortjent å bli elsket av alle – i stor grad har blitt spottet».
Disse interne stridighetene var ikke noe som oppstod først i år 96. For allerede nesten 40 år tidligere måtte apostelen Paulus klage: «For av Kloes folk er det blitt meg fortalt om dere, mine brødre, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at hver av dere sier: Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas, jeg til Kristus. Er Kristus blitt delt?», 1Kor 1:11-13.
I løpet av 40 år hadde splittelsen i Korint vokst betydelig og revet flere og flere av menighetens medlemmer med seg. Men nå henvendte de seg til menigheten i Rom for å få hjelp og veiledning. Det var derfor Klemens skrev dette trøstefulle, men samtidig strenge brevet som oppmuntret til omvendelse og til et brudd med det destruktive partivesenet.
Menighetens medlemmer var selv delvis årsaken til problemene
I kapittel tre fortelles det om årsaken til at korinterne ble revet med av de selvgode og egenrettferdige forførerne som hadde blitt en stadig voksende og integrert del av menighetens ledelse:
«All ære og storhet var gitt til dere. Men på grunn av at dere ikke kunne tåle det, gikk det i oppfyllelse slik det står skrevet: ”De som var elsket slik, spiste og drakk. Derfor ble de store og fete, og de sparket de andre”.
Det igjen førte til: konkurranseånd og misunnelse, til strid og folkeopprør. Og så oppstod det forfølgelse og uorden, krig og fangenskap. Og slik begynte de vondsinnede mennene å sette seg opp mot de som var verdige til å motta ære, de som var æreløse satte seg opp mot de som hadde et godt rykte, de dåraktige satte seg opp mot de vise og de unge satt seg opp mot de eldre.
På grunn av alt dette, er rettferdighet og fred noe som er langt borte fra dere, siden enhver av dere ikke lenger frykter Gud og har fått et dårlig (åndelig) syn når det gjelder deres tro. Dere vandrer ikke i Guds buds lov og oppfører ikke dere i slik som det passer seg for Kristi medborgere. Men enhver av dere vandrer etter sitt vonde begjær. Og dere bruker deres tid på urett og på vanhellig misunnelse. Det var på grunn av alt dette døden kom inn i verden».
Slik forteller Klemens direkte og usminket til menigheten i korint at de som var skyldige, ikke bare var de få personene som hadde satt i gang opprøret, men like mye alle i menigheten som hadde støttet opp om opprørerne eller ikke hadde tatt opp kampen mot den ukristelige lære som de representerte. Slik ble de direkte konfrontert med deres fall og det ansvaret de selv hadde for problemene som hadde oppstått. Og håpet var at de skulle begynne å angre, innse og bekjenne sin synd og be om nåde og syndenes forlatelse.
Hvilke problemer slet menigheten i korint med?
1. Splittelser og gruppedannelser
Jeg har allerede nevn splittelsene av menigheten som et av hovedproblemene de slet med. Paulus nevner ikke mindre enn fire ulike interne grupperinger som en og samme menighet var delt opp i. Og han stiller det retoriske spørsmålet: «Er Kristus blitt delt?» Klemens uttrykker seg ennå mer beskrivende i kapittel 46:
«Hvorfor river vi løs og sliter i stykker Kristi lemmer? Hvorfor skal vi oppegge til opprør mot vårt eget legeme? Og hvorfor skal vi streve etter en slik dårskap og glemme at vi er hverandres lemmer?»
Som kristne er vi lemmer på Kristi legeme, slik Paulus uttrykker det: «Slik er vi også ett legeme i Kristus, enda vi er mange. Men hver for oss er vi hverandres lemmer», Rom 12:5. Og i Galaterbrevet beskriver Paulus hva som skjer når kristne strides innbyrdes: «Men om dere biter og eter hverandre, da se til at dere ikke blir fortært av hverandre!».
2. Ekskludering av menighetsmedlemmer eller andre som søker fellesskap
At lemmer på Kristi kropp aktivt rives løs fra Kristi legeme slik Klemens skriver, er en alvorlig sak og en stor synd. I klartekst betyr ikke dette annet enn ekskludering av enkelte kristne fra menigheten. Menigheten har da utviklet seg i feil retning og har blitt stolt og selvgod, uten at de selv legger merke til det. Ja, så eksklusiv har de blitt at de t.o.m. stenger noen ute siden ikke alle etter deres vurdering oppfyller alle vilkårene for å bli inkludert. Noen blir derfor satt utenfor det kristne fellesskapet i menigheten, selv om de absolutt ikke ønsker det.
Slikt kan faktisk skje i menigheter som holder seg selv for å være levende kristne, og dessuten både bibelske og lutherske. Også innen læstadianismen har slik ekskludering forekommet, særlig innen de to største retningene. Eller i alle fall kan noen ha følt seg eller oppfattet seg som ekskludert. Kanskje dette har skjedd på grunn av ytre ting, slik som klær, utseende, skikk og bruk o.l. Eller kanskje på grunn av litt ulike syn i visse sekundære lærespørsmål. Eller på grunn av man ikke er vokst opp i, kommet til troen i eller tilhører samme gren av vekkelsen. Slikt finnes det dessverre alt for mange konkrete eksempler på, også fra vår egen vekkelse. Og slikt får vi absolutt ikke ta lett på eller bagatellisere, for slikt er en reell synd. Derfor var det ikke bare korinterne i slutten av det første århundre som hadde grunn til å omvende seg fra slike synder, men særlig vi, dersom slike synder forekommer også blant oss.
All form for mobbing og ekskludering gjør utrolig stor skade og knuser selvbildet. Det skiller venn fra venn og skaper unødvendige grupperinger. Slik forakt for de andre kan faktisk skje over alt: i hjemmet, innom ekteskapet, blant venner, på skolen, på arbeidsplassen, i fritiden og i menigheten. Enhver som har møtt og samtalt med mobbeoffer eller personer som har blitt ekskludert fra en menighet som de har vært glad i og hvor de har hatt sine venner, vet hvor destruktivt slikt er og hvor lang tid det tar å bli leget etter slike traumatiske opplevelser. Derfor er det viktig at vi alle skulle bli mye flinkere til å se hverandre, å bry seg om hverandre og å inkludere.
3. Opprør mot de eldste i menigheten
Allerede i kapittel 1 i Klemens 1. brev til korinterne leser vi:
«Det gjelder det urettferdige og vanhellige folkeopprøret som noen få sterke og egoistiske personer har oppegget til…»
At Klemens kaller det for et folkeopprør, tyder på at store deler av menigheten hadde latt seg rive med i frafallet. De som forårsaket problemene og sektdannelsen i menigheten, var verken mange eller i flertall, men «noen få sterke og egoistiske personer».
Videre leser vi i kapittel 3:
- «Og slik begynte de vondsinnede mennene å sette seg opp mot de som var verdige til å bli æret, de som var æreløse satte seg opp mot de som hadde et godt rykte, de dåraktige satte seg opp mot de vise og de unge satt seg opp mot de eldre».
Videre leser vi i kapittel 14:
- «Det er altså rett og riktig, menn og brødre, at vi bør lyde Gud mer enn å følge slike mennesker som på grunn av egen stolthet og uorden er ledere for et foraktelig opprør blant folket (i menigheten). For vi blir ikke gjenstand for bare litt irritasjon dersom vi på grunn av uoppmerksomhet overgir oss til å følge viljen til slike menn som er årsaken til at det oppstår stridighet, og som oppvigler folket, for at vi skal bli gjort fremmede for det gode».
Og i kapittel 44 kan vi lese:
- «Lykkelige er de eldste (biskoper og diakoner) som rekker å avslutte sitt arbeid tidligere og de som dør i moden alder, etter at de har båret frukter. For de trenger ikke å frykte for at noen skal fjerne dem fra den plass som de har blitt gitt.
Men vi ser at dere har fjernet noen ærlige personer fra sine embeter, slike menn som har hatt gaver til å føre (åndelige) samtaler. Dere har avsatt dem fra sine tjenester som de uklanderlig og på en ærefull måte han skjøttet».
4. Ringeakt mot menighetens tjenere og for ledelsen i menigheten
Vi leser i kapittel 42:
- «Apostlene mottok evangeliet av vår Herre Jesus Kristus. Vår Herre Jesus Kristus mottok det av Gud. Altså ble Kristus utsendt av Gud, mens apostlene ble utsendt av Kristus. Alt dette skjedde etter en god orden og ifølge Guds vilje!»
Etter at disse hadde mottatt løftene, hadde blitt overbevisste om vår Herre Jesu Kristi oppstandelse, hadde blitt styrket av Guds Ord og etter at de hadde blitt full av tro, virket ved den Hellige Ånd, dro de ut for å forkynne det glade budskap – evangeliet – om at Guds rike var kommet nær. De dro rundt i ulike land og i byer, hvor de forkynte. Og det ble klart at de var førstegrøden av alle dem som trodde. Og etter at de først var blitt prøvet ved Ånden, ble de biskoper (tilsynsmenn) og diakoner (menighetsarbeidere) …».
I kapittel 46 skriver Klemens til Kristi menighet i Korint: «
- «Men tenk nå over hvem de er som oppvigler dere. De har smusset ned all den ære dere fikk nyte på grunn av deres berømte broderkjærlighet. Det er skammelig, brødre! Det er virkelig skammelig! Og det er høyst uverdig for hvordan man bør oppføre seg når man er i Kristus. Derfor vil jeg gi til kjenne at den kirke som er aller sterkest og eldst av alle – kirken i korint – på grunn av bare en eller to personer har gått til opprør mot de eldste».
5. Avsettelse av biskoper (tilsynsmenn) og kateketer (menighetstjenere) fra deres embeter
I kapittel 44 skriver Klemens til de korinterne:
«Apostlene våre visste ifølge vår Herre Jesu ord at det skulle komme til å oppstå strid om hvordan presteskapet/kirkens ledelse skulle bli verdsatt. Derfor – siden de klart forutså framtiden – innsatte de som ovenfor er nevnt, biskoper (gr. epískopos = tilsynsmenn, oppsynsmenn, også noen ganger eldste) og diakoner (menighetstjenere). Dessuten gav de dem anbefaling om at de igjen skulle innsette andre menn i embetet etter dem – men først etter at de først hadde blitt prøvet – for at de igjen skulle føre videre deres tjenesten i embetet, etter at de selv var døde».
På denne måten ble de vist tillit og anbefalt av dem (som før har tjent i menigheten), eller av mennesker med et godt rykte, samt anbefalt av hele menigheten. Deretter har de helt uklanderlig tjent Kristi hjord i all ydmykhet, med saktmodighet og uten å vise trangsyn. Og derfor har disse (biskopene og diakonene) i lang tid blitt positivt omtale av alle.
Etter som vi (Klemens og den Kristi menighet i Roma) tror, er det slike (personer som er beskrevet ovenfor) som med urett har blitt satt til sides og avsatt fra sine tjenester. For det er ikke en liten synd vi står ansvarlige for dersom vi avsetter biskoper fra deres embeter som uklanderlig og med fromhet har tjent (Kristi menighet), og vi (tross det) ofrer dem. Lykkelige er de eldste (biskoper og diakoner) som rekker å avslutte sitt arbeid tidligere og de som dør i moden alder, etter at de har båret frukter. For de trenger ikke å frykte for at noen skal fjerne den fra den plass som de har blitt gitt.
Men vi ser at dere har fjernet noen noen ærlige personer fra sine embeter, slike menn som har hatt gaver til å samtale. Dere har avsatt dem fra sine tjenester som de uklanderlig og på en ærefull måte han skjøttet».
Litt om den norske teksten.
Jeg søkte etter teksten til den norsk oversettelsen av «Klemens første brev til korinterne», men fant den ikke. Vel så jeg at det skal finnes en trykt versjon, men i stedet for å bestille den, valgte jeg selv å oversette fra en versjon som er oversatt til finsk. Opprinnelig ble heftet skrevet på gresk, og ble oversatt til engelsk av Charles H. Hoole i år 1885. Den finske versjonen som jeg oversatte fra, ble oversatt 28.-31.12.2001.
Oversettelsesarbeid er alltid krevende. Selv velger jeg ofte et oversettelsesprinsipp som predikant Janne Martiini lærte til min far. Han sa: «Når du har forstått innholdet og budskapet i det som jeg sier i mine prekener, skal du uttrykke det på norsk så godt og så entydig som du kan. For da får tilhørerne tak i budskapet!»
Eugmo 27.6.2021
Henry Baardsen
