av Menigheten opphøyer seg selv, og har storhetstanker om seg selv
En kristen menighet som er åndelig syk, opphøyer seg selv til guddommelighet, men også til å innbille seg at den er syndfri. Kanskje har den fått oppleve Guds store nåde i mot seg selv. Den har fått bønnesvar på en synlig måte. Og den har fått oppleve stor fremgang i sin virksomhet. All denne fremgang har virket som en beruselse på menigheten. Og så har den begynt å innbille noe stort om seg selv, selv om den verken er noe stort, eller noen gang kommer til å bli det.
En menighet som åndelig er syk, kan nok tale både om Guds nåde og om
ydmykhet, ja kanskje til og med helt korrekt ifølge læra. Men på tross av det er det syke trossamfunnet både ubarmhjertig og hard. Dette er tilfelle både i hva som er kjernen i dens budskap, men også når det gjelder det praktiske liv. I forkynnelsen kommer denne ubarmhjertighet og hardhet særlig til syne på følgende måte:
Fokus på det man selv er i stand til å gjøre, dvs. på sin egen rettferdighet
Etter å ha talt om alt det som er godt – om nåden, om det evangeliske og om alt som gir trøst – så overlater forkynneren sine tilhørere til seg selv og til hva de selv er i stand til å gjøre, oppleve og å være. Dette skal jo riktignok forutsettes i forkynnelsen, men da ikke som et evangelium, men som lov. For loven har jo som oppgave å dømme menneskene. Men loven har ingen kraft å gi noen hjelp til det menneske som den dømmer, slik at mennesket kan klare å oppfylle det som loven krever.
Det siste ordet som skal lyde i forkynnelsen, skal alltid være Guds vilkårsløse evangelium, og ikke en krevende og sønderknusende lov.
Selve helsekilden finnes kun i evangeliet. Om man i forkynnelsen flytter fokus fra nåden til hardhet og mangel på nåde, så forteller dette at den som forkynner, ikke selv kjenner nåden og heller ikke lever av nåden.
Les videre på side 3!
