av Andre fellestrekk både med Wiklund-vekkelsen og med læstadianismen var utstrakt bruk av nøkkelmakten, offentlig syndsbekjennelse, absolusjon eller tilsigelse av syndenes forlatelse, kraftige rørelser med sterke gledesutbrudd og «det almene presteskapet», siden de «omvendte» straks ble pålagt å forkynne eller «rope ut budskapet» om omvendelse til alle mennesker de kom i kontakt med. Under rørelsene og når de var i ekstase, gikk de omkring, ropte og forkynte en streng omvendelsesforkynnelse.
Fellestrekk med Narva-vekkelsen i Estland
Čuorvut-vekkelsen i Kautokeino hadde dessuten mange felles elementer med Narva-vekkelsen på slutten av 1800-tallet i Estland, og som i likhet med Čuorvut-vekkelsen kan karakteriseres som en sekt. I begge disse «sektene» kan vi finne mange sammenfallende trekk med læstadianismen, men disse fellestrekkene er mye sterkere framhevet. Men på tross av det, er det ikke i disse tilfellene snakk om ulike grener av læstadianismen, for verken Čuorvut-vekkelsen eller Narva-vekkelsen var bygget verken på Bibelen, på Luthers teologi eller på Bekjennelsesskriftene, slik læstadianismen er. Dette er også bekreftet av flere historieforskere.
Vi leser i Lestadiolaisuus: Kautokeino-villfarelsen var ingen læstadiansk retning
Innen Čuorvut-vekkelsen forekom det en ytterliggående «tre-alens lære». Derfor begynte noen av dem å holde seg selv for å være både «Kristus» og «Gud». Og de anså seg å være så hellige at de ikke lenger hadde behov for syndsavløsning. «Hætta-tilhengerne» eller «Kautokeinos villfarelsen» var ingen en læstadiansk retning. Men deres bakgrunn var i Čuorvut-vekkelsen, altså i «roperne», og deres røtter var helt fra 1700-tallet.
De som forteller dette, var to av personene som selv deltok i Kautokeino-opprøret. De var Lars Hætta og A. Bær, og det gjør de i sitt skriv fra tiden da de satt i Oslo fengsel.
Når det gjelder «tre-alens læra», var det også noe som i en forholdsvis stor grad forkom innen læstadianismen, og også av en del av de læstadianske predikantene. Men dette fenomen var noe verken Læstadius, Johan Raattamaa eller størstedelen av predikantene godtok som bibelsk. Derfor tok de også sterk avstand fra en slik lære på det store predikantmøtet i Alkkula i 1875, og erklærte den som ubibelsk. Men seiglivet som den er, kan den dessverre fortsatt forekomme, men bare i det skjulte.
Aslak Hætta hadde planer om å drepe Læstadius
Den villfarne gruppen av samer hadde i forkant av mordhandlingene i Kautokeino nærmere kontakt med sogneprest Liljeblad enn med Læstadius. Aslak Hætta hadde faktisk planer om å drepe Lars Levi Læstadius. Dette er et bevis på at Čuorvut-vekkelsen som han ledet og som var klare for å kunne gjennomføre mord, ikke var en læstadiansk retning, selv om en del av dem aktet Læstadius høyt og også henviste til han under rettsgangen.
Læstadius på sin side skyldte på konfliktene i Kautokeino og anklaget prestene for likegyldighet. Videre la han skylden på norske myndigheter og på Norges språkpolitikk i de samiske områdene.
To harde prester av samme kaliber provoserer fram radikale krefter blant samene
Det siste skal jeg skrive om i forbindelse med Kautokeinopresten Olav Josephson Hjort som var prest på 1780-tallet, like etter at Čuorvut-vekkelsen eller «roper-vekkelsen» kom til Kautokeino på 1770-tallet. På grunn av sin harde linje mot de vakte og mot alt det samiske, ble han kalt for «Garra-Jor’ta”, eller på norsk «Harde-Hjort». Læstadius hadde rett i sin kritikk når det gjaldt språkpolitikken i de samiske områdene. Prest Olav Hjort var virkelig tro myndighetenes språkpolitikk, søkte opp alt av samisk litteratur og beslagla det. Og for han var det kun et språk som var akseptabelt, og det var landets dansk-norsk.
Den andre presten som fikk navnet «den nye Harde-Hjort» var prest Nils Vibe Stockfleth. Han ble sendt dit av Tromsøs biskopen for å roe ned gemyttene noen måneder før Kautokeinoopprøret i 1852. Men hissig som han var av natur, og med sin tøffe bakgrunn fra militæret, gjorde han mer skade enn nytte.
Kilder:
- Čuorvut-liike
- Laestadiolaisuus
- Viklundin heräys
- Seppo Lohi 2000, s. 94
- De historiska relationerna mellan Svenska kyrkan och samerna
- Folk i Nord i møte med prester fra sør
- Karesuando (Enontekis) församlings gamla kyrkor
- Kahden valtakunnan kansalaiset
