Kan Gud tilgi synder? Hva lærer Bibelen?

Allerede i læstadianismens begynnelse oppstod det en lære om at Guds allmakt var begrenset av at han hadde bundet seg til å virke kun gjennom sine egne. Guds storhet, hans muligheter, hans virkefelt var helt avhengig av hva han virket gjennom sine utvalgte og sine sendebud. Guds nærvær var bare der hvor to eller tre var samlet i Jesu navn, tenkte man. Han var blant sine egne, og virket kun gjennom dem. Når de som hadde kommet til tro og hadde fått den Hellige Ånd, trodde og lærte man at Gud virket  kun gjennom dem og ingen andre. I seg selv var Bibelen – slik de tenkte – en død bokstav, uten liv. Men kun når en som hadde den fått Hellige Ånd utla ordet i Åndens kraft, ble Guds Ord levende og virkekraftig. Slik har nok mange tenkt også lenge etter 1800- og 1900-tallet. På en måte kan man kanskje si at for visse har dette blitt oppfattet som vekkelsens varemerke. Og tilvarende tanker og uttalelser finnes det mange eksempler av også fra våre dager. For som de sier: Det er bare visse predikanter som forkynner med ånd og kraft, de andre ikke.

En del predikanter innen læstadianismen på 1800-tallet forfektet denne vranglære, for det er nettopp vranglære en slik villfarelse representerer. Den fratar og avkler Gud hans allmakt og suverenitet, han som Bibelen kaller «El Shaddai», Gud Den Allmektige (1Mos 17:1; 28;3; 35:11 og 2Mos 6:3).  Dessuten er Guds navn «Al Eljon» som betyr Den Høyeste Gud (1Mos 14:18) og «El Gibbor» som betyr Veldig Gud (Jes 9:6). Dessuten presiserer Skriften: «Jeg er Herren, det er mitt navn. Jeg gir ikke noen annen min ære…»,  Jes 42:8.

En slik vranglære gjør Gud hjelpeløs og liten, men løfter opp seg selv og sin suverenitet som Gud er totalt avhengig av. En slik villfarende lære samler tilhørere rundt predikanter og andre viktige personer som både mennesker og Gud blir totalt avhengige av. I sin ytterste form er ikke slikt annet enn sekterisme. 

Slik jeg nevnte, er slike usunne og ubibelske fenomen ikke noe nytt verken innen læstadianismen eller i andre menigheter. Slikt har ofte blitt kalt «eksklusiv menighetslære», altså «vi, og ingen andre», Gud bor og virker kun gjennom oss», og er ikke å finne i noen andre sammenhenger. Personlig fikk jeg møte en slik lære for nøyaktig 50 år siden, i 1973 hos gammellæstadianerne, og dessuten ved flere andre tilfeller. Uten selv å få ha møtt slike usunne og ukristelige holdninger i praksis, ville det ha vært vanskelig å tro at slikt virkelig kan forekomme. 

• Mitt første, men brutale  møte med SRK, og med et eksklusivt menighetssyn

For 45 år siden, i 1978, møtte jeg en lokal menighetsleder som sa til meg om menigheten og predikantene ved Elvebakken vest: «De har ikke den Hellige Ånd». Også i vår tid høres og spres slike røster, dessverre. Og det verste av alt: De som uttaler seg slik om andre kristne mener faktisk det. Hva er slikt annet enn åndelig hovmod som må tas et oppgjør med. Får slik gift spre seg blant Guds folk, forpester det og ødelegger utrolig mye for mange, især for de yngre. Hva er slikt annet enn kjødets gjerninger og satans verk?

Johan Raattamaas, tre predikant-møters og 100 predikanters oppgjør med tre-alens læra som ubibelsk

En av de som møtte en slik vranglære og som tok et alvorlig oppgjør med slikt, var Læstadius nærmeste medarbeider, Johan Raattamaa. På den tiden kalte de det for «tre alens læra», altså at Guds allmakt og hans virkefelt var begrenset av strenge menneskelige rammer, altså innen rammen for bredde x lengde x høyde. Ved å formidle en slik lære, ble den opphøyede, allmektige og alle steds nærværende Gud gjort til en liten Gud som gjennom sitt ord – slik de tenkte – hadde bundet seg til menneskelige rammer.

• Definisjon av tre-alens læra behandlet på predikantmøte med 100 av vekkelsens første predikanter
• Johan Raattamaas kommentar i forbindelse med tre-alens læra
• Predikantmøte i 1909: Til kamp mot intern sekteri
• Tre-alens læra ble forkastet som ubibelsk vranglære i 1875, i 1985 og i 1909. Men den har dessverre våknet til liv på nytt, og fortsatt lever denne vranglære innen deler av vekkelsen nå i 2023, og virker å spre sin gift   også inn i våre sammenhenger

Misbruk av Fader-vår bønnen

Jesus lærte sine disipler – men også oss – å begynne denne bønnen slik: «Fader vår, du som er i himmelen!» … Det påstår faktisk mange er feil, noe som jeg har blitt fortalt i det siste. I stedet for «himmelen», sier de,  skal det stå «himlene». Ekstremversjonen av denne tolkningen hørte jeg i 2017 da en ha: «Når han ber denne bønnen, ber han ikke til Faderen som er i himmelen, men til den Gud som bor i hjertet til de kristne som var i hans nærmeste krets, i hjertet til hans troende brødre og søstre. For skulle man få møte en nådig Gud, måtte man møte ham gjennom sin neste. Det var der, og kun der Gud var å finne. For meg, var en slik uttalelse helt nytt. Vel hadde jeg nok lest om slike meninger fra 1800-tallet. Men at slikt faktisk forekommer i våre dager, var litt av et sjokk for meg. Slikt hadde jeg aldri hørt i mitt nesten 70-årige liv. Og slike ekstreme lærdommer hadde og har jeg aldri hørt  i noens forkynnelse.

• Himmelen og eller himlene –  Hva lærer Bibelen?

Hva er slikt annet en en lære som lederen i læstadianismen, Raattamaa og en samlet vekkelse i perioden 1870- 1909 tok et reelt oppgjør med som vranglære, men egentlig uten å lykkes helt. Både himmelen og himlene er begge bibelske uttrykk, og begge deler er like rett. Siden Skriften ikke lager noe skarpt skille mellom disse to uttrykksformer, men bruker dem om hverandre, kan heller ikke vi lage noe skarpt skille eller definere det ene som rett og det andre som feil. Også her må vi være ydmyke. Legger vi egen misforståtte teologi til grunn, kan det føre til misbruk av Fader-vår bønnen, noe som absolutt ikke var Jesu hensikt. 

De som mener det er feil å be «Fader vår, du som er i himmelen«, argumenterer sin tolkning med at siden Fader vår inneholder bønn om tilgivelse i den femte bønn «Og forlat oss vår skyld, som vi óg forlater våre skyldnere«, er det viktig at vi bruker «himlene», siden Gud primært bor og virker gjennom sine barn. Syndenes forlatelse kan nemlig  ingen andre enn Jesu sendebud og hans vitner forkynne, siden Gud har gitt løse- og bindenøklene til sin forsamling.  Fullmakten er – etter dette syn – gitt til forsamlingen, og Jesus tok ikke  disse nøklene med seg til himmelen, men etterlot dem på jorden til sin forsamling. Samtidig er det viktig å minnes at Jesus – den fullkomne læremesteren – virkelig lærer oss å be til vår Far i himmelen: «Forlat oss vår skyld». Vi kan derfor ikke med en for snever tolkning sette Jesu ord og lærdom ut av kraft, gjøre dem ugyldig eller tolke og tyde den etter hva vi selv tenker og mener. 

Selv med en slik tolkning lærer nok noen av disse at syndene kan og får man også bekjenne for Gud. Men Gud kan ikke tilgi noen dere synder, siden han har gitt fra seg denne makt til sin forsamling. Så derfor må vi spørre oss: Finnes det i Bibelen klare eksempler på at synder som har blitt bekjent for Gud, også har blitt tilgitt fra Guds side?

Salomos ydmyke bønn til Gud i himmelen. Gud hører, og merk: Gud tilgir

• «Men bor da Gud virkelig på jorden? Se, himlene og himlenes himler rommer deg ikke! Hvor meget mindre da dette huset som jeg har bygd. Men du vil likevel vende deg til din tjeners bønn og til hans ydmyke begjæring, Herre min Gud, og høre det rop og den bønn som din tjener bærer fram for ditt åsyn i dag. La dine øyne være åpne over dette huset natt og dag – det stedet som du har talt om og sagt: Mitt navn skal bo der. Hør den bønn som din tjener ber, vendt mot dette stedet. Du vil høre på din tjeners og ditt folk Israels ydmyke begjæring, som de bærer fram vendt mot dette stedet. Ja, du vil høre den på det sted hvor du bor, i himmelen. Du vil høre og tilgi», 1Kg 8: 27-29.
  
  
• Når ditt folk Israel blir slått av fienden fordi de synder mot deg, men de så vender om til deg og bekjenner ditt navn og ber og bønnfaller deg om nåde i dette huset, da vil du høre det i himmelen og tilgi ditt folk Israels synd og føre dem tilbake til det landet du har gitt deres fedre», 1Kg 8:33-34. 
  
• «… så vil du høre deres bønn og ydmyke begjæring i himmelen, der du bor, og hjelpe dem til deres rett. Du vil tilgi ditt folk det de har syndet mot deg, og alle de misgjerninger de har gjort mot deg. Og du vil la dem finne barmhjertighet hos dem som holder dem fanget, så de forbarmer seg over dem», 1Kong 8:49-50.
  
  

Gud og hans Sønn Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid (Heb 13:8 ; Sal 102:28). Ovennevnte bibeelsitat viser entydig at Gud absolutt kan tilgi synd.

Guds profeter vitner entydig om at Gud kan og vil tilgi synder

• «Han lar miskunn vare gjennom tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelser og synd. Men han lar ikke den skyldige være ustraffet. Han hjemsøker fedres misgjerning på barn og på barnebarn inntil tredje og fjerde ledd»,  2Mos 34:7.
  
  
• «Se, til fred ble meg det bitre, ja, det bitre. I kjærlighet dro du min sjel ut fra ødeleggelsens grav. For du kastet alle mine synder bak din rygg«, Jes 38:17.
  
  
• «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu«,  Jes 43:25.
  
  
• «Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg gjenløser deg!», Jes 44:22.
  
  
• «Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han vil gjerne forlate alt«, Jes 55:7.
  
  
• «De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger minnes deres synd«, Jer 31:34
  
  
• «Jeg vil rense dem fra all deres misgjerning, som de har forsyndet seg med mot meg. Og jeg vil tilgi alle deres misgjerninger som de har gjort mot meg, da de forbrøt seg mot meg», Jer 33:8.
  
  
• «I de dager og på den tid, sier Herren, skal de lete etter Israels misgjerning, men den skal ikke være til, og etter Judas synder, men de skal ikke finnes, for jeg vil tilgi dem som jeg lar bli tilbake», Jer 50:20.
  
• «Og jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Fra alle deres urenheter og fra alle deres motbydelige avguder vil jeg rense dere«, Esek 36:25.
  
  
• «Hvem er en Gud som du, en Gud som tar bort misgjerning og går overtredelse forbi for dem som er tilbake av hans arv? Han holder ikke til evig tid fast ved sin vrede, for han har lyst til miskunnhet. Han skal igjen forbarme seg over oss, han skal trå våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp«,  Mika 7:18-19.
  
  
• «Kom med ord og vend om til Herren! Si til ham: Forlat all misgjerning og ta imot det gode vi kan yte – så skal vi gi deg våre leppers offergaver!,  Hos 14:3.

Foruten disse ovennevnte bibelsitatene kunne jeg nevnt utallige tilsvarende av Bibelens selvvitnespyrd fra Salmenes bok og andre skriftsteder i GT, men også entydige bibelsitat fra NT. For Jesus og apostlene var Guds vitnespyrd i GT sannhet og fullt ut pålitelig. Det var nettopp denne Gudsåpenbaring de la vekt på å forkynne. Slik Skriften sier: «Ved to eller tre vitners utsagn skal enhver sak stå fast (5Mos 19:15; Matt 18:16; Joh 8:17; 2Kor 13:1). 

Sammendrag

Spørsmålet vårt var: «Kan Gud tilgi synder?» Og Skriften vitner entydig: Ja, Gud både kan og vil tilgi synder. Slik er Guds eget vitnespyrd til oss! Derfor får vi frimodig be: Fader vår, du som er i himmelen. Ved å be slik, ser vi tydelig at i siste instans er det Gud som tilgir synder. Det setter fokus på ham som en dag vi alle skal gjøre regnskap for, han vi ikke kan skjule noe for. Og ved å innse at det er Gud som på grunn av sin Sønns fullkomne sonigsdød med sitt liv og sitt blod utslettet hele vår syndegjeld, ærer og priser vi ham alene.

En annen sak er at vi som kristne er satt til å forvalte nøkkelmakten, dvs. å forkynne loven og evangeliet, omvendelse og syndenes forlatelse. Men da peker vi på og har hovedfokus på ham som er en soning for våre synder, og som elsket oss så høyt at han ga sitt liv og ofret sitt blod  for å rense alle som tror på hans fullbrakte verk på Golgata. 

For Paulus og de andre apostlene var dette kjernen i deres forkynnelse. Det samme var også for de første arbeiderne i vår vekkelse. Så lenge de gjorde det, holdt kjærlighetens sammenbindende bånd de kristne sammen. Men dessverre. I våre dager søker man med lys og lykte for å finne noe som kan splitte og ødelegge. En sak er i alle fall sikkert: Slikt er verken Bibelsk eller kristelig. Og det er absolutt ikke Åndens frukter! Og gjennom slikt får i alle fall ikke Gud takk, lov, pris og ære. Men den som vinner på det, er slik Jesus sier: «Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge» (Joh 10:10).

Grunnen for at jeg skriver dette, er absolutt ikke teori, men et uttrykk for en dyp nød og en stor bekymring for mange sanne unge kristne og deres foreldre. Vi kan derfor ikke si annet enn: Herre hør! Herre hjelp! og Herre forbarm deg over oss!

«Men ham som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraften som er virksom i oss – ham være ære i menigheten og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i alle evigheter! Amen», Ef 3:20-21.


Alta 14. mai 2023

Henry Baardsen