av Abraham, Josefs oldefar, kan med rette kalles en Guds mann og en «kristen» – et forbilde for alle kristne i det Nye Testamente
Josefs oldefar var vår felle troens far Abraham. Jesus sier selv om Abraham i Joh 8:56: «Deres far Abraham frydet seg over å se Min dag, og han så den og gledet seg.»
Jesu Kristi dag begynte ikke da han ble født av jomfru Maria. Jesus er fra evighet av. Han var hos Gud i himmelen i begynnelsen, før alle ting. Og han er opphavet til alt, siden alt er skapt ved ham (Kol 1:16). Abraham fikk se brennofferet som han skulle ofre i stedet for sin kjære sønn Isak. Han sier til sin sønn Isak som Gud hadde befalt Abraham å ofre som brennoffer: «Gud vil selv se seg ut lammet til brennofferet» (1Mos 22). Og så ofret han lammet – på Guds befaling – i stedet for sin sønn Isak. Lammet var et forbilde på Guds kjære Sønn Jesus Kristus, han som frivillig gav seg selv som et skyldoffer på Golgata kors for patriarkenes synder, for dine og mine synder, men også for hele verdens synder.
Jesus var det Guds Lam som var «lammet til brennoffer», det som Isak spurte sin far om (1Mos 22:7). Da Abraham snudde seg, så han en vær som hang fast etter hornene i et kjerr (1Mos 22:13), og da så han samtidig Jesus Kristus, Guds offerlam. Da fikk han se Kristi dag, slik Jesus selv sier – den store forsoningsdagen på Golgata – og da frydet og gledet Abraham seg. Og han tenkte kanskje: «Tenk, min og Saras kjære sønn Isak trenger ikke å dø. Han skal få leve! Ikke på grunn av min fortjeneste, ikke for Isaks egen skyld, men ene og alene takket være det slaktede Lam Jesus Kristus (Åp 5:6) som skal komme til å dø en stedfortredende død for hele verdens synder. Hvilke ufattelige store nåde og kjærlighet Gud skal komme til å vise oss, alle vi som tror på Jesus og som har tatt imot ham som vår frelser! Men ikke bare mot oss, men dette gjelder alle som ved troen er Guds barn og arvinger til det evige liv».
Abraham var troens far. Han trodde på Guds løfte om Jesus Kristus, verdens Frelser. Derfor ble hans tro regnet ham til rettferdighet. Abraham hadde virkelig del i Jesu Kristi rettferdighet. For i troen så han fram mot den kommende Frelser. Det Nye Testamente framstiller Abraham som et eksempel for de kristne både på og etter Jesu tid. Derfor kan Abraham med rette kalles troens far, og «en kristen». Han tvilte ikke i vantro på Guds løfte… Og han trodde ikke bare på Guds løfte om et eget land for Guds folk, men også på personen Jesus Kristus og på hans soningsdød på Golgata. Dessuten trodde han også på oppstandelsen fra de døde (Rom 4:17; Heb 11:19) og på det evige liv etter jordelivet.
Abraham fikk løfte av Gud om at han og hans ætt/sæd skulle få arve løftets land, Kanaan. Dette løfte gikk ikke i oppfyllelse i hans levetid. Men ved tro levde han i løftets land som i et fremmed land. Og han var viss på at Gud etter hans tid selv skulle gi dem landet til hans etterkommere, noe som skjedde først etter mange hundre år. Derfor kjøpte han seg et sted i Løftets land til familiegravsted for verdien av ca. 5-6 kg sølv (1Mos 23), der Sara og senere han selv, hans sønn Isak med sin hustru Rebekka, hans sønnesønn Jakob med sin hustru Lea ble begravd. Og da Josef, hans oldebarn døde, ga han befaling om at hans ben skulle føres til Kanaans land for å bli begravet der, noe som også Moses sørget for mange hundre år etter at Josef døde (Jos 24:32; Hebr 11:22).
Men selv om Guds løfte om løftets land Kanaan betydde utrolig mye for patriarkene, ventet de ennå mer på «byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper (Hebr. 11:10), altså til Guds himmel hjemme hos Gud. Det var nemlig dette troens håp som var den bærende kraft og som inspirerte dem til å holde fast i Guds urokkelige og trofaste løfter. For det Gud har lovet, det er han selv garantist for at det også kommer til å gå i oppfyllelse. Og dette kristne håp er sterkt nok til også å bære oss og til å bevare oss i troen som Guds barn, helt inntil Jesu Kristi dag.
Hebreerbrevet kapittel 11 forteller om mange av troens helter gjennom hele det Gamle Testamente. Der har selvsagt også troens far Abraham, Josefs oldefar fått sin fortjente plass. Og denne frelsende tro førte Abraham videre til sin sønn Isak, til sin sønnesønn Jakob og til sitt oldebarn Josef. Også Jakob og Josef er tatt med som troens helter i Hebr. 11.
Isak, Josefs bestefar viderefører den åndelige arv til neste generasjon
Slik Abraham trodde på Gud og tjente ham, slik var det også med Isak. Abraham fortalte helt sikkert mange ganger hvordan Gud hadde åpenbart seg for ham, utvalgt ham og hans slekt til å være Guds folk, og gitt dem løfte om en tredobbel velsignelse. De skulle få Kanaans land til en evig eiendom, de skulle bli til et stort folk, og i Abrahams ætt/sæd skulle alle folkeslag på jorden bli velsignet. Og dette Guds løfte trodde Isak på.
Bibelen forteller at Isak bønnfalt Herren, og at Herren svarte på hans bønn (1Mos 25:21). Isak fikk oppleve Herrens velsignelse i sitt liv, han fikk en gang høste hele hundre foll av det som han sådde. Men han fikk samtidig også møte prøvelse og motgang i sitt liv. For den som Gud elsker, den tukter han. Slik hans far Abraham fikk oppleve at Herren åpenbarte seg for ham, slik skjedde det også med Isak, Josefs bestefar:
Herren viste Seg for ham samme natt og sa: «Jeg er din far Abrahams Gud. Frykt ikke, for Jeg er med deg. Jeg skal velsigne deg og gjøre din ætt (din sæd) tallrik for Min tjener Abrahams skyld» (1Mos 26:24). Så bygde Isak et alter der og påkalte Herrens navn.
Nøkkelordene her er «Guds velsignelse» og «din ætt/sæd». Dette siste peker direkte på Kristus, og er en av Bibelens klare og røde tråder. Dette løfte begynte med løftet om «kvinnens sæd» til vår første mor, Eva (1Mos 3:15), som var en direkte profeti om Kristus. Dette er et entalls-ord i den hebraiske grunntekst, og peker alltid på Kristus. Ifølge boken «Kristus Vanhassa Testamentissa» betyr ætt/sæd egentlig «sædcelle». Dette bekrefter også Bibelen Ressurs i sin forklaring over Gal 3:16), og det gjelder både i den hebraiske og den greske Bibel. Paulus uttrykker dette slik i Gal 3:16: «Til Abraham ble løftene forkynt og til hans ætt (gresk: sperma). Han sier ikke: «Og til ætter», som om det var mange, men som til en: «Og til din ætt,» som er Kristus«.
Dette var troens fokus for Isak, slik det også var for hans far Abraham. Deres troens blikk var i hele deres liv rettet mot den utlovede ætt, som er Kristus, slik Paulus uttrykker det. Disse «sædseller» fikk sin begynnelse med Guds løfte til Eva (1Mos 3:15), og så gikk de som en rød tråd gjennom hele GT via Abraham, Isak og Jakob, helt frem til da jomfru Maria fødte Jesus, han som var kvinnens sæd og som var en sann Gud og et sant menneske. Slik dette var Abrahams tro og bekjennelse, slik var det også for Isak. Og dette førte han videre til sin sønn Jakob som igjen førte det videre til sin kjære sønn Josef. Slik går Guds velsignelse fra slekt til slekt (Luk 1:50). Salig er alle de som har fått del i denne evige velsignelse, selv om det ofte følger både kors og trengsel med i dens kjølvann. En gang skal Jesus si: «Kom, dere som er velsignet av Min Far. Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt«, Mat 25:34.
