av Uttalelse av den læstadianske lekmannspredikant og kristenleder Johan Raattamaa i en tale han holdt et par år etter predikantmøtet i Övertorneå i 1875, publisert i Siionin Lähetyslehti i 1925 av predikant Isak Ylinenpää, som virket samtidig med Raattamaa:
«Man får ikke legge syndsbekjennelsen som grunnvoll (for vår kristendom). Videre må vi holde troens prediken viktigere enn læra om syndsbekjennelse. Som skriftefar er det nok med en kristen, omså bare med en kvinne» (Ole vapaa vapaaksi ostettu lauma s. 75-77).
Kommentar:
Et av lærespørsmålene som var oppe til behandling, var om man innom den læstadianske vekkelse skal lære og praktisere tvunget, offentlig syndsbekjennelse innfor hele menigheten, slik noen av predikantene på den tiden lærte. Møtets samlede konklusjon at et slikt påbud ikke er bibelsk, og at det derfor må forbys å spre en slik lære. Det er dette spørsmålet som Raattamaa ovenfor kommenterer.
Predikant Karl Wilkman (1844-1914) som selv var 28 år når predikantmøtet ble holdt, forteller følgende fra dette møtet:
«I bygda Alkkula i Övertorneå ble det på vårvinteren 1875 for første gang arrangert storforsamling for læstadianske kristne. For det var jo nødvendig at man behandlet viktige lærespørsmål i tilknytning til hva som var rett lære, fordi det allerede hadde oppstått uenighet blant de læstadianske kristne om forskjellige lærespørsmål (K. A. Lauri. Rakennusmestari s. 17-18 og Marjatta Aittola s. 283).
Predikant Heikki Hooli forteller også fra predikantmøtet:
«Noen predikanter har forkynt slik at Gud ikke virker noe som helst, bortsett fra gjennom (den læstadianske) menigheten. Men da innkalte Raattamaa alle predikantene til et møte, og det ble holdt i Övertorneå kirke. Men læra (om en liten og bare tre-alens Gud) fikk en brutal død (Marjatta Aittola s. 284).
