av Jesu kom for å lege og for å rette på alle skader som Satan ved syndens list hadde forårsaket. Synden har en slik egenskap at den vil ødelegge alle relasjoner, både vårt forhold til Gud og relasjonene oss mennesker i mellom. Synden skader ofte forholdet og skaper problemer mellom ektefeller, mellom søsken, mellom foreldre og barn og i forsamlingslivet. Absolutt ingen av oss kan beskytte oss helt fra dens skadelige virkninger. Den kan sammenlignes med en klasebombe som forårsaker ødeleggelser i alle retninger, ut fra det sted som den treffer. Absolutt ikke noe eller noen blir spart. Like ubarmhjertig og skadelig er synden. Den kan også sammenlignes med en ondartet kreftsvulst. Blir ikke svulsten fjernet i tide eller behandlet med effektiv nok kreftbehandling, vil den snart spre seg fra organ til organ, og til sist forårsaker den død.
Som kristne får vi ikke være likegyldige i forhold til synden. For den angriper særlig fra tre kjente hold: Verden og alt verdslig frister og lokker, særlig når man er ung, og vil påvirke oss og dra våre tanker og våre hjerter bort fra Gud. Dessuten prøver den onde å få oss på fall, eller til å bli fanget i noen usynlig snare som til å begynne med virker helt ufarlig. Men når den onde lykkes å få oss fast i sitt garn, i en synd eller i et syndig begjær som vi lever ut, er han absolutt ikke nådig, men fordømmer og anklager oss straks, og viser oss hvor dårlige og udugelige vi er som kristne. Nei, sier han, slike kan ikke være rette kristne. Satan viser ikke noen vei tilbake til fred med Gud i en god samvittighet, siden han ikke har noen fred å gi eller kan tilgi synd. Men han vil gjøre oss til sine treller som han kan kontrollere og forføre, helt til det går med oss som med Esau. Dette er noe som særlig vi har fått erfare som har levd ute i verden som ikke-kristne, uten Gud og uten håp. Vi gjorde det som vi visste var synd, ofte med en dårlig og anklagende samvittighet. Men vi manglet fullstendig kraft til å bryte med synden og med slikt vi absolutt ikke burde gjøre. Slik gjør synden oss mennesker til sine slaver.
Den andre mektige fienden vi kristne har, er verden. Den tilbyr oss alle ukristelige skikker og verdslig og usømmelig levesett, kanskje i ennå større utstrekning nå enn tidligere. Verden har på mange måter kommet nærmere. Den onde avbilder for oss verden og livet borte fra Gud som veldig spennende og interessant, og gir oss inntrykk av at ikke-kristne er mye lykkeligere og har et rikere og mer meningsfullt liv enn Guds folk. Nettopp i den fellen gikk jeg i min ungdom. Og slik lokker den onde oss lengre og lengre bort fra den smale vei som fører til livet, den vei Jesus har åpnet til himmelen, dersom vi til livets slutt følger ham.
Siste og verste fiende vi kristne har, er vårt eget fordervede kjød. Selv om vi også er kristne og har blitt løst fra synden og fra å tjene den, er vi allikevel ikke sluppet fri fra det syndige begjæret som ofte oppstår i vårt kjød. Ofte kan vi kjenne en ond, syndig lyst i vårt hjerte, til og med skammelige begjær. Og hvor mye vi enn kjemper og ber for å slippe fri, må vi dessverre konstatere som Paulus i Rom 7:17-20 at dette skjer på grunn av «synden som bor i meg». Derfor er vi som kristne samtidig både syndere og rettferdige. Og Paulus fortsetter: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme? Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre! Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød», Rom 7:24-25.
Særlig når vi tar opp kampen mot alle disse tre fiendene, vil Jesus hjelpe oss. Han er fortsatt like levende og mektig til å kunne bevare oss og gi oss oppreisning fra våre fall, dersom vi bare gir ham anledning til det ved hans Ord og hans Ånd. Først og fremst åpnet han en ny og levende vei til himmelen for alle som tar imot ham og tror på hans navn til frelse og salighet. Hvilke stor trøst er det ikke at vi som kristne får trøste hverandre, slik vi kan lese Jesus gjorde i hans møte med angrende syndere som søkte Guds nåde og tilgivelse: «Vær frimodig! Dine synder er deg forlatt»! Det er det som er selve vandringsstaven og vår eneste trøst.
Jesus visste alt om alle mennesker som han møtte på sin vei. Uten at de fortalte han det, kjente han i detalj til alt de slet med i livet og hva de hadde lyktes og mislyktes med. Han kunne bemøte enhver i den livssituasjon de var, uten å fordømme eller forakte dem. For det var jo nemlig syndere han kom for å frelse.
Som den helt spesielle sjelesørger som Jesus var, viste han dem sin aller dypeste medlidenhet og barmhjertighet, og helbredet dem til å bli hele og sunne mennesker, både til ånd, sjel og legeme. Han så alle menneskers nød, han brydde seg om enhver især, og gav rikelig av sin omsorg og sin guddommelige og menneskelige kjærlighet. Han lyttet til deres nød, han skapte først tillit til dem slik de våget å åpne sitt hjerte for å fortelle alt til han, og han tok ethvert menneske på største alvor uten å bagatellisere dem eller å anklage dem. Så trøstet han dem, tilga dem deres synder og oppmuntret dem til å forlate sine gamle liv i synd, og å følge ham i troens og Åndens lydighet – og bare ham.
Nå er ikke Jesus lenger fysisk tilstede blant oss. Men fortsatt er han den samme, slik han var under sin jordiske vandring når han gjorde alt vel. Nå er det vår oppgave – vi som er kristne og Jesu etterfølgere – å fortsette Jesu velgjerninger, selv om det skjer i svakhet. For vi er en del av Kristi kropp, og han er fortsatt hodet. Han har gitt oss et nytt hjerte og et nytt sinn, og har lagt gjerninger fram for oss, at vi skal vandre i dem. Jesu hjerte mot alle villfarende og alle svake, er fortsatt like varmt og kjærlig, siden han vil at alle skal bli frelst og få komme til himmelen. Gjennom sin Ånd har han gitt av sin kjærlighet i våre hjerter, og den vil han skal få stråle fra ham gjennom oss til mennesker vi møter på vår vei. Vi er Jesu sendebud, hans ambassadører. Han vil at også vi skal være barmhjertige, kjærlige og omsorgsfulle, slik han var. Og han vil at vi skal elske alle, også de som har falt, eller er utenfor. Selv om vi ikke er verken apostler, predikanter eller har et offentlig kall og tjeneste, får vi alle vitne om Frelseren Jesus Kristus, og om de store gjerninger han har gjort og daglig gjør i våre liv. Det får vi gjøre i kraft av de åndelige og kongelige presteskapet alle vi gjenfødte kristne er innviet til tjeneste i.
La oss derfor arbeide og gjøre hans gjerninger så lenge det er dag! For snart kan den åndelige natten komme da ingen kan arbeide.
