Konflikten mellom ELM og RLM i et nøtteskall – sett fra mitt ståsted

• Lytt til teksten (40 min.)

Jeg gjør oppmerksom på at det jeg her skriver, kun er uttrykk for min vurdering ut fra hva jeg har blitt fortalt og hva jeg selv har erfart og kjenner til. Årsaken til at jeg velger å skrive om dette, er at en del unge ber om det, siden de ikke vet noe annet enn at det er en dyp konflikt, men ikke noe om den egentlige årsaken. Også de har krav på å bli orientert og å bli veiledet, og det er vårt ansvar. Dessuten er det rimelig mange menighetsledere og predikanter i vår vekkelse som er rådville, og har spurt meg om min vurdering av den dype krisen mellom RLM og ELM. Det samme som vi opplever nå, er en klar parallell til det som skjedde på 1950- og 1960-tallet, etter at det i 1952 ble full splittelse med to bedehus med kort avstand mellom hverandre. Det samme er også tilfelle nå. I løpet av 2024 blir to «konkurrerende» bedehus med ca. 10 minutters kjøring fra hverandre innviet og tatt i bruk. Dersom begge menighetene hadde holdt hverandre som likeverdige søstermenigheter og hatt i alle fall litt samarbeid, hadde dette bare vært positivt. Men dessverre er det ikke tilfelle nå. I min barndom og min ungdom møtte vi hver søndag kristne som var på vei til hver sine bedehus, og det samme er tilfelle også nå. For meg vekker det triste assosiasjoner. Dette er absolutt ikke bra! Familier og venner splittes, og skillemurer bygges sakte men sikkert opp. Etter min vurdering er situasjonen mye verre nå enn på 1950-tallet. Da forårsaket skadene etter stridighetene og splittelsen store skader, men begrenset seg til å gjelde kun lokalt. Splittelsen som nå holder på å ta form, vil dessverre få langt større konsekvenser med følgeskader også i våre naboland Sverige og Finland. Slik som det var på 1950-tallet, har heller ikke nå noen av bedehusene noen form for samarbeid. Det som hørtes på 1950-tallet og etter den tid, var at de som brøt ut, ga uttrykk for at det var de som representerte «de gamles lærdommer» og «den rette og levende kristendom». Slik er det også nå, dessverre. Etter 1950-tallet ville ingen fortelle oss barn og unge noe om den egentlige årsaken til splittelsen, og det samme er også tilfelle nå, annet enn at de to partene skylder på hverandre.

Å tie og å forby å snakke om slikt som er vondt og opprivende, skaper traumer. Derfor klarte heller ikke min foreldregenerasjon å komme helt over alt det vonde de opplevde i etterkrigstiden. Siden de ikke fikk bearbeide sine følelser eller våget å sette ord på dem, ble det adskillig mer krevende for dem å ha empati med andre igjen som hadde det vanskelig, og som måtte bære unødvendige byrder og bekymringer på grunn av kristnes kjødeligheter, og som på grunn av dette slet med vonde minner og følelser. Så snart uenigheter og litt mer krevende spørsmål ble tatt opp, tiet de, og lukket seg som oftest helt. Enten byttet de samtaleemne, eller så dro de seg bort fra samtalene. De prøvde å legge det vonde bak seg ved å tie det i hjel, men de vonde og traumatiske minnene forfulgte dem alltid. Slikt kunne jeg ha gitt mange eksempler på fra slikt som mine øyne har sett og mine ører har hørt . I håp om å kunne unngå tilsvarende destruktivt,  velger jeg å være mer åpen og ærlig enn vår foreldregenerasjon, og vil derfor våge å gi uttrykk for hvordan jeg oppfatter konflikten – eller muligens splittelsen – mellom RLM og ELM.

I 1997 flyttet en storfamilie fra ELM til Stranda på Vestlandet. Forut for dette hadde noen yngre menn vært sterkt knyttet til denne storfamilien, og da særlig til han som på den tiden var en av ELM’s egne predikanter og som var  far i denne familien. Slik de opplevde det, var ikke alt som de så, opplevde og var en del av, sunn åndelighet og  heller ikke en sunn måte å styre på. Da de innså dette,  brøt de vennskapet totalt med denne predikanten og med deler av hans familie. Slik jeg har forstått, var det da konflikten oppstod for alvor. Dessuten var det flere andre i ELM som selv hadde opplevd noe av det samme, og som også brøt vennskapet med denne predikanten. Så av den grunn utviklet saken seg til å bli en konflikt mellom ELM og RLM, siden det virket som om begge parter hadde mange som støttet dem. 

Siden mange av oss i menigheten ikke hadde opplevd det samme eller klart å oppdage det, var det vanskelig for oss «utenforstående» å skjønne hva kjernen av konflikten egentlig var. Vi trodde først at det kun hadde vært en konflikt på personnivå som de ikke var villige nok til å løse på en god måte, og å legge saken bak seg. Og det er det nok svært mange også i dag som tror, faktisk på begge sider av konflikten. 

De som er lojale og som er villige til å tilpasser seg i miljøer hvor konflikter lett kan oppstå , vil heller ikke så lett komme i konflikt – selv om det også gjelder miljøer med maktpersoner og/eller usunne elementer i en menighet. At slikt kan forekomme er det ingen tvil om, slik vi kan lese flere eksempler på fra Bibelen, bl.a. om maktpersonen Diotrefes i 3. Joh. Siden de selv ikke har opplevd slikt, opplever de at alt bare er udelt positivt i menigheten.  De blander seg minst mulig i vanskelige saker, og er fornøyd med at andre avgjør og bestemmer. Så av den grunn kan de absolutt ikke skjønne at de stridende parter som tidligere startet konflikten, ikke for lenge siden har tatt et definitivt oppgjør også i denne vonde saken, slik at den kunne bli lagt bak seg og livet kan gå videre. Og dessuten – når det gjelder konflikten mellom RLM og ELM – slik de har blitt fortalt , så ligger årsaken til denne konflikten på ELM’s og ikke RLM’s side. Og om det samme påstås på den andre siden av konflikten, blir det lett påstand mot påstand.

For meg – sett fra mitt ståsted og ut fra det som jeg har blitt fortalt – virker det som om at det bare er de som våger å protestere tydelig og å uttrykke sterk uenighet, som møter på de største vanskelighetene. Og det er også min opplevelse. Også om noen våger å gi uttrykk for en litt annen teologisk forståelse enn «den aksepterte». Og dette gjelder i alle fall om noen skulle våger- slik det også har forekommet – å komme med antydninger om at det i denne menigheten forekommer usunn maktbruk, elementer med usunn åndelighet eller at det er «systemfeil» i menigheten og dens ledelse. Siden vi alle er mennesker, også vi kristne, må vi selvsagt alle sammen vokte oss selv og våre menigheter for å unngå slikt usunt. Og når slikt skjer, må det lukes bort og satt en stopp for. 

Når det gjelder meg selv og min kontakt med denne konflikten, er det særlig de ti siste årene jeg personlig har fått bedre innsyn i saken. For i løpet av årene har også jeg gjort mine egne iakttakelser og hatt noen sterke negative opplevelser som jeg stort sett har valgt å holde for meg selv, men som har gjort det lettere for meg å sette meg inn i hvorfor en slik konflikt kan oppstå, hva den består i og hvorfor den er så krevende å løse. 

Da denne familien i 1999 kom tilbake til Alta, flyttet de til Rafsbotn. Menigheten der som var i ferd med å dø ut siden de var så få og så gamle, ble dermed reetablert. Denne konflikten ble dessverre ikke løst før denne storfamilie  flyttet til Stranda, heller ikke da de i 1999 vendte tilbake til Alta, og er fortsatt ikke løst, selv om det har gått over 25 år. Noen forsøk på forsoning har blitt gjort, men alle forsøk har vært mislykket. Detaljene kjenner jeg ikke til, siden jeg ikke har vært en direkte del av denne konflikten, og dermed ikke har deltatt på forsoningsmøtene.

Altså virker dette å være en svært fastlåst konflikt. Etter hvert som årene har gått, har forholdene dessverre bare forverret seg, og muligens etter at flere større familier for noen år siden forlot sin hjemmemenighet ELM og gikk inn i RLM. På menighetsnivå har det ikke vært noe organisert samarbeid mellom ELM og RLM på flere ti-år.  Ikke heller har det vært samarbeid når det gjelder utenlandsk predikantbesøk, ikke i forbindelse med arrangering av høst- og storforsamlinger og heller ikke hva angår utsendelse av predikanter. Kun den eldste predikanten fra RLM har forkynt i ELM, og det er det nesten 20 år siden. Heller ikke noen av predikantene fra ELM som lever i dag har fått forkynne i RLM annet enn meg, og det er nå over 10 år siden den døren ble stengt for meg slik jeg oppfattet det. Og siden den tid har jeg ikke blitt kalt dit, og faktisk ingen har kommentert det med ett eneste ord. Det har faktisk forundret meg at det som kun en person gir uttrykk for, det retter en samlet menighet seg etter, uten så mye som å stille et eneste spørsmål ved det, og dette på tross av at jeg har tatt opp denne saken med flere. Men jeg lar den saken ligge.

Fra 1914 til 2014 – en periode på hele 100 år – hadde i Alta-retningen en Utsendingskomite som hadde ansvaret for å sende ut predikanter til mer enn ti små menigheter uten egne predikanter,  og som ikke hadde så god økonomi. I alle disse 100 årene, bortsatt fra tiden 1951-1957 da det også var splittelse, fungerte denne komiteen meget bra og effektivt, så langt jeg kjenner til. På den tiden var medlemmene i denne komiteen bare predikanter og menighetsledere, faktisk helt til Kåre Suhr på grunn av høy alder sluttet som leder en gang etter 2010. Referater i Sions-Blad boka fra slutten av 1920-tallet til 1960 forteller mye om dette viktige arbeidet. Men nå er Utsendingskomiteen, Samtalemøtene da alle predikantene og menighetslederne fra stort sett hele vekkelsen kom sammen en gang i året, men også Sions Blad, er nå bare et svunnet minne fra over 80 år av Alta-retningens viktigste misjonshistorie her oppe i nord. Mitt inntrykk er at Alta-retningen på en måte i den perioden opplevde en storhetstid som også jeg fikk være med på og observere i ca. 30 år. Og nå er alt dette helt slutt, på grunn av alle de unødvendige og vonde  stridighetene og partibyggingen som vår gren av vekkelsen ble offer for.  På mange måter påminner noen av referatene fra Sions Blad-boka meg  om apostlenes misjonsreiser, siden de foretok aktiv og utstrakt reisevirksomhet med sterk glød for arbeidet med å spre evangeliet fra Ofoten i Sør til Skallelv i nord. Mange av disse reisene varte fra en til to måneder. Men etter at Kåre Suhr på grunn av høy alder ikke klarte å drive dette arbeidet lenger, overtok i all hovedsak personer med tilknytning til RLM – eller personer som var lojale til dem – dette arbeidet, samtidig som Sions Blad ble lagt inn under Utsendingskomiteen, ikke under Samtalemøtet slik som det tidligere hadde vært. Slik jeg og mange andre har opplevd, var dette en ulykke, og noe hele vekkelsen på norsk side har måtte lide for, særlig kristne i de små menighetene! Trøst, oppbygging og åndelig lesning av andakter og hilsninger gjennom Sions Blad ble det en brå slutt på, noe som tidligere hadde betydd så mye for dem ute i distriktene. Og predikantene kom ikke lenger på besøk til de små og avstedesliggende menighetene, slik som tidligere, siden Utsendingskomiteen sluttet helt å fungere etter vedtektene. Dermed døde mye av den livsviktige kontakten bort mellom kristne i de ulike små menighetene. Samtidig var alt dette en tydelig og markant kile som har bidratt til å sette fart på splittelsen. Etter 2014 har kun predikanter som ble godkjente av Utsendingskomiteen , nesten utelukkende fra RLM, blitt brukt til å reise ut for å forkynne i de små menighetene. Og de 10-14 siste årene har også den døren vært stengt for meg, særlig i kjølvannet av en sak som ble kjent i media i 2010 og som fikk tydelige ringvirkninger også i Alta-regionen.

Etter 2014 har det meg bekjent ikke blitt avholdt Samtalemøter, i alle fall har de ikke blitt annonsert. Og utgivelsen av Sions Blad stoppet opp like etter at de overtok ansvaret for bladet. Nødvendig skyldtes ikke dette bare Utsendingskomiteen og de som var lojale til RLM, men også andre forhold. Ingen predikanter fra ELM har noen ganger vært på predikantreiser i regi av Utsendingskomiteen, bortsett fra meg, og også det er det 6-7 år siden. Også det har stoppet helt opp. Min første reise i regi av Utsendingskomiteen var til Kilbotn og Harstad, og var så tidlig som i 1985. Så på meg ble det reiser i ca. 30 år i Utsendingskomiteens regi, så lenge Kåre Suhr var formann. Men utenom meg har ingen av de nåværende predikantene i ELM fått reise for Utsendingskomiteen. Muligens er både Utsendingskomiteen og dermed samtalemøtene nedlagt. Siden ingen informasjon gis ut, er det umulig selv for meg å få innsyn i hva som skjer. Også protokollen er gjort utilgjengelig for alle oss som ikke lenger tilhører «den indre kretsen». Alt er nærmest 100 % lukket, om det kan være et signal for noen. Og alt dette er som en direkte konsekvens av konflikten mellom RLM og ELM, våger jeg å påstå. Også når det gjelder predikantbesøk i noen av de små menighetene hvor i alle fall jeg har reist i over 35 år, er det nå kun predikanter fra RLM som reiser, pluss noen få andre fra utlandet som de godkjenner. Og heller ikke den situasjonen er jeg fornøyd med. Så at det er mer enn personkonflikter som er årsaken til de dårlige forholdene mellom RLM og ELM, er i alle fall jeg rimelig sikker på. 

Eneste felles møteplass for oss predikanter fra RLM og ELM, er om vi tilfeldig tilkalles til samme storforsamling i Sverige eller Finland.  Selv om jeg personlig nesten ikke har vært i konflikt med predikantene i RLM, har det dårlige forholdet mellom våre menigheter blitt en stor belastning også for meg, men også for mange av våre søstermenigheter i utlandet. Hva er sant og hva stemmer ikke med virkeligheten? Hvilke versjon av fortellingene skal vi tro? Hvilke predikanter kan vi invitere for å forkynne, og hvem bør vi ikke tilkalle som predikant? Hvem kan vi ha samarbeid med, og hvem bør vi ikke ha samarbeid med? Og kan de tilkalle en predikant fra RLM og en fra ELM samtidig? Nei sannelig, det er ikke så enkelt for noen. Denne konflikten er ikke bare en lokal og regional konflikt. Og den begrenser seg ikke bare til å gjelde våre menigheter i Norge. Men i virkeligheten er hele vår vekkelse sterkt berørt, og bølgene går til tider høye i mange menigheter på grunn av alle disse urolighetene. Og mange er de som både ønsker og som ber om en løsning på den snart uutholdelige situasjonen.

Siden verken styret eller predikantene i RLM tidligere har ønsket å ha møter med styret og predikantene i ELM, ble det til sist problematisk for meg å reise på prekenturer sammen med noen av predikantene fra RLM. Personlig har jeg lidd på grunn av at våre to lokale menigheter fra samme vekkelse absolutt ikke har ville bidra til å møtes for å samtale om den fastlåste situasjonen, og særlig siden Jesus sterkt oppmuntrer til det. Når jeg i løpet av de siste årene har møtt predikanter og menighetsledere fra Sverige og Finland, har de stadig tatt opp denne problematikken med meg, og signalisert et ønske om at noe burde blir gjort av oss her i Alta.

Utvidet styre og predikantmøte i ELM for å drøfte den fastlåste situasjonen

Torsdag 31. november 2024 innkalte styret i ELM oss predikanter til et utvidet styremøte for å drøfte den fastlåste konflikten mellom RLM og ELM, og om splittelsen som har oppstått innen Alta-retningen. For i boka «Læstadianismen i Norge» kalles faktisk denne dype og langvarige konflikten for en splittelse. Inntil nå har mitt inntrykk vært at det hovedsakelig har vært en dyp, fastlåst konflikt, men nå innser også jeg at det muligens er spørsmål om en ønsket og full splittelse. Slik man tenkte på møtet, startet konflikten først med en dyp personkonflikt hvor bruk av usunn makt og intriger var medvirkende årsak til at man innså at konflikten absolutt ikke er enkel å løse. Dette var situasjonen sett fra ELM’s side, en situasjonsbeskrivelse som RLM absolutt ikke kommer til å godta stemmer med virkeligheten. Slik vi fra ELM ser på det, fulgte det etter den første fasen en periode med stadige signaler fra RLM’s YouTube-sendinger – men også fra annet hold – hvor noen ga uttrykk for kritikk av forkynnelsen fra ELM. Som eksempel kan nevnes at det ikke er ånd og liv i forkynnelsen i ELM, at forkynnelsen i RLM er mer levende, at det er død forkynnelse , at man delvis lærer feil, etc. Siden dette er uttalt direkte til kristne i ELM , er også mye av dette dokumenterbart. Jeg vil presisere at i alle fall ikke jeg har hørt dette sagt direkte i forkynnelsen, men jeg kjenner til mange slike tilfeller når slikt er sagt til enkeltpersoner. 

• Selviskhet, egoisme og intriger – de farligste syndene i en menighet

Særlig det siste året har kritikken gått direkte på forkynnelsen, noe som også kan dokumenteres. Det går på læren om bønn, om syndsbekjennelsen, om sakramentene etc. Dessuten har det vært tilfeller hvor det fra RLM-hold blitt  talt nedsettende om Luther og mye av det som Luther har lært, bortsett fra de helt siste årene av hans liv. Etter et slikt syn kan man nærmest se helt bort fra reformasjonen, Luthers Lille og Store Katekisme og de fleste av Luthers verker. Et slikt syn har meg bekjent aldri forekommet innen den læstadianske vekkelse og heller ikke ellers i kristenheten. En slik læreforståelse kan faktisk for noen  rykke bort hele grunnlaget for barnelærdommen som kristne i alle generasjoner etter Luther har bygget på. Heller ikke Luthers reformatoriske prinsipp «Skriften alene», virker å være hele læregrunnlaget. For Skriften må forstås i lys av hva ånden åpenbarer gjennom predikantene. For Ordet er ikke i seg selv levende men en død bokstav, men dertil behøves en predikant som har den Hellige Ånd, og det er gjennom predikantens utlegging og forkynnelse Ordet blir levende. Så langt jeg har hørt, er det i den retningen man tenker i RLM. Og dette har i alle fall tidligere vært et rådende syn innen SRK. I vekkelsens begynnelse fantes det også et slikt syn blant noen predikanter, noe Johan Raattamaa og de ledende predikantene tok avstand fra uten helt å klare å få det bort. Og etter som jeg forstår, er dette verken i overensstemmelse med Jesu og apostlenes lærdommer, og heller ikke med hva Luther lærer. Et slikt syn kan direkte forbindes med et eksklusivt menighetssyn

• Luther om det skrevne Guds Ord og dens nytte
• Også på 1870-tallet var det predikanter som verdsatte det forkynte ord høyere enn Skriften, det skrevne Guds Ord. Men dette tok et stort og samlet predikantmøte i Alkkula i 1872 avstand fra
• Et eksklusivt menighetsyn og hva som menes med det

Ønske om at predikantene i ELM skulle invitere predikantene i RLM  til et felles møte for å drøfte lærespørsmål

Lærespørsmål i en menighet er selvsagt hele menighetens sak, men helt spesielt er dette predikantenes hovedansvarsområde. Av den grunn anbefalte styret i ELM sine egne egne predikanter å innkalle predikantene i RLM til et predikantmøte, hvor disse lærespørsmålene kunne drøftes med utgangspunkt i hva Guds Ord, Jesus og apostlene lærer. Det ble mitt ansvar å innkalle predikantene til et slikt møte, noe jeg også skrev og sendte til LP 1. november 2024. Innkallingen til møtet kan leses nedenfor:

• «Guds fred, LP!

  
  Innkalling til møte.

  Styret i ELM innkalte oss predikanter i går kveld til et møte hvor forholdet mellom ELM og RLM ble drøftet. Det ble enighet om at Ulf Inge, Rolf og meg innkaller kun dere predikanter fra RLM til et møte for å drøfte noen aktuelle lærespørsmål som mange som tilhører eller har gått over til RLM påstår vi lærer feil i. Noen har gitt uttrykk for at det ikke er liv i vår forkynnelse, andre at ånden er mer nærværende i RLM sin forkynnelse, og visse at vi har falsk lære. Flere unge fra vår side har blitt advart om å gå i sin hjemmemenighet ELM. Bl. a. du advarte nylig på en sangkveld for at det læres feil om den 5. bønn i Fader-vår bønnen. Det samme har jeg hørt Jan Erik si i en tale. Alle som har hørt hva dere sa, og som har snakket med meg, oppfatter at dere sikter til slikt som læres på Elvebakken. Jeg skal i kveld kl. 20 ha bibeltime, og de har ønsket at jeg skal ha om bønn. Jeg kommer til å snakke om 1) Eksempler fra Bibelen på Guds menn som ba og bekjente synderne for Gud, en Gud som hører bønn, og hvordan Gud hørte og tilga dem deres synder pga. profetenes bønn direkte til Gud. 2) Den femte bønn i Fader-vår.

  Dere predikanter er velkomne! Så kan vi senere samtale på møtet neste fredag om hva Skriften – som alle vi predikanter er forpliktet på – lærer. Og så får vi i ELM og dere i RLM prøve hva vi tror og lærer på Skriftens grunn. Lærer vi eller dere noe annet enn Guds Ord, får vi alle be Gud om nåde til å ydmyke oss, slik at det vi tror og lærer, skal få være det samme som Skriftens Herre lærer oss ved sitt hellige ord.

  Du sa til meg og at det rekker at JE, T og du møter, men det får dere avgjøre».

  Møtedato og tid: Fredag 8. november 2024 kl. 20.00
  Sted: Elvebakken bedehus

  Velkommen!

  Henry Baardsen

Jeg fikk imidlertid ingen tilbakemelding fra predikant LP verken på invitasjonen til å delta på bibeltimen 7.11. eller på invitasjonen for å drøfte aktuelle lærespørsmål i Skriftens lys fredag 8.11.2024. 

Svarbrev fra styret i RLM, sendt til forstanderen i ELM

Predikant LP tok imidlertid skrivet og invitasjonen til et møte med os predikanter opp med styret i RLM. Styreformann FP sendte følgende tilbakemelding til styret i ELM:

• «Guds fred!
  
  Vi i styret i Rafsbotn menighet har fådd en henvendelse fra våre predikanter angående et møte deres predikanter ønsker  med dem. Vi er ikke interessert i møtet da vi ikke kjenner oss igjen i sakene. Vi er fornøyd med det våre predikanter taler og det er kjente lærdommer fra barndommen av.
  
  Vi sender derfor ikke våre predikanter til møtet.
  Vedlagt ligger bilde av innkallelse».
  
  Mvh.
  Styret

Kommentar:
Slik det framkommer av svarbrevet ovenfor, var verken styret eller predikantene interessert i noe møte med oss predikanter fra ELM. Særlig siden de skriver at de ikke kjente seg igjen i sakene, sendte jeg dem en ny invitasjon, slik at vi kunne oppklare eventuelle misforståelser, samt at vi begge parter kunne bli enige om å gjøre det vi kan for å få satt en stopper for all nedsnakking og alle rykter som lenge har forgått. Dessuten sendte jeg et lydklipp fra en sangkveld i RLM nå i høst som bekrefter en av de sakene de ikke kjenner seg igjen i. Jeg oppmuntret styret og predikantene til å snu, og at predikantene fra RLM kunne  møte opp for at vi åpent å kunne drøfte sakene som har oppstått mellom oss i fred og ro. Jeg bekreftet at jeg også ønsker deres beste, nemlig at vi alle skal forkynne Skriften og la den alene være vår læremester og sammen bidra i våre menigheter for å bedre forholdene. Men heller ikke på den invitasjonen svarte de.

• Baktalelsens synd – gr. diabolos – er faktisk et av Satans navn

For ytterlig å få dem til å ombestemme seg, og særlig siden jeg mente det absolutt ville være til beste også for dem, sendte jeg dem ytterlig en tredje invitasjon. Jeg informerte dem om at vi predikanter drar til bedehuset i ELM, som det sto i invitasjonen, fredag 8.11. kl. 20,  og at vi venter på dem der for å ønske dem velkommen. Men også denne invitasjonen avslo de, uten så mye som å gi noen form for tilbakemelding. Og det ble i alle fall jeg svært skuffet over. Annet kan jeg ikke si. Som Herrens tjenere er vi skyldige til å gjøre alt som står i vår makt til å forlike oss med vår bror, selv om man tenker at man er uskyldig, noe absolutt ingen er, særlig etter en så lang konflikt som det har vært mellom RML og ELM. Siden vi virkelig har all grunn til å møtes for å snakke ut, er det svært vanskelig for meg  å skjønne at de valgte å holde seg borte. For absolutt ingen er ren, slik vi leser: «Hvem kan si: Jeg har renset mitt hjerte, jeg er fri fra min synd?», Ord 20:9. Og videre: «det finnes ikke en som er uskyldig (1Kong 8:46), og dessuten vil jeg si: I konflikten mellom RLM og ELM finnes det ikke noen uskyldig part. Nettopp av den grunn skulle det være så viktig å møtes for å snakke ut, og det var det vi tenkte med å invitere til møte. 

Tror vi virkelig at det hjelper for oss å protestere når vi en gang skal stilles fram for Guds domstol. Må vi virkelig kjenne oss igjen i alle saker, og må våre svakheter og synder kunne dokumenteres før vi skal innrømme at også vi har syndet mot våre troens søsken, og for at Gud skal kunne felle en rettferdig dom? Tenker vi slik, kommer vi til å bli alvorlig skuffet når vi en dag skal måtte gjøre regnskap for våre liv. Jesus vil lære oss ydmykhet også ovenfor brødre og søstre i troen. Han sier: «om du kommer til å tenke på at din bror har grunn til å klage på deg… gå først bort og forlik deg med din bror… Skynd deg å være føyelig med din motstander men du ennå er på veien med ham…’«. Og resten kan hver og en av oss lese.

Også dette påminte jeg styret og predikantene i RLM om. Men ikke engang Jesu ord fikk dem til å endre seg. En av predikantene sa til meg tidligere i år: «I ELM er man så harde og uforsonlige, derfor blir det ingen forsoning». Og det samme sa en utenlandsk predikant som nå og da reiser til møter i RLM: «I ELM er de så harde og uforsonlige», men sa han: «Jeg er glad for at du ikke er det», etter en dyp og lengere samtale vi hadde. Men etter at RLM nå tydelig og klart har takket nei til å møte oss i ELM for å samtale i fordragelighet, til og med etter tre invitasjoner, er det neppe hardhet og uforsonlighet bare på ELM’s side. Og at de dessuten ikke ville komme til en bibeltime hvor jeg skulle gjennomgå nettopp hva vi i ELM tror og lærer i et av de lærespørsmål som de flere ganger har tatt opp i sin forkynnelse – den femte bønn i Fadervår-bønnen – , slik at de med egne ører skulle få høre hva vi tror og lærer, unnlot de å møte opp. For som styret i RLM skriver ovenfor: «Vi er ikke interessert!» Hva forteller det om ydmykhet og om respekt for andre troens søsken? Vårt mål var at alle vi som forkynner Guds Ord,  skal forkynne slik at det er i samsvar med hva Paulus skriver, og at vi skal lære av han og Apollos: 

• «Brødre, for deres skyld har jeg overført dette på meg selv og Apollos, for at dere av oss kan lære at en ikke skal gå ut over det som er skrevet, så ingen av dere skal bli oppblåst, for den ene mot den andre», 1Kor 4:6. 

Både Paulus og Apollos var sterk i Skriftene. Men på tross av at Apollos var veltalende og sterk i Skriftene, lot også han seg veilede av kvinnen Priskilla og hennes mann Akvilas. Og slik ble Guds vei nøyere lagt ut for ham (Apg 18). Og en slik ydmykhet er det viktig at også vi ber Gud om, slik at vi lar Ordet lære og fostre oss. At styret i RLM svarte, da vi inviterte til samtale rundt Guds Ord: «Vi er ikke interessert», slik kunne faktisk Apollos også ha svart, dersom han hadde trodd at han var fullt utlært. Men han dro i ydmykhet sammen med de som inviterte ham, og det ble til stor velsignelse for Guds rikes sak. Og det samme er også mitt håp.

Nesten alle med tillitsverv i RLM er enten barn, barnebarn eller nære slektninger til den eldste predikanten

Rafsbotn læstadianske menighet er nå i 2024 en forholdsvis stor menighet som består av mange ulike familier som ikke er i direkte slekt med den eldste predikanten. Sett utenfra skulle man anta at de ville være mye bedre tjent med å fordele alle viktige tillitsverv på langt flere familier. Slik det er nå, består alle fire predikantene i menigheten av den eldste predikanten og to av hans sønner, samt av  en person som den eldste predikanten er er onkel til. Nøyaktig samme trend er også synlig når det gjelder sammensetningen av menighetens styre. Det består av styrets leder, nestleder og et styremedlem, som alle er barn av den eldste predikanten.  Øvrige styremedlemmer er to barnebarn til den eldste predikanten og en som er gift med ett av barnebarna. Ingen av disse opplysningene er konfidensielle, siden RLM selv har lagt det ut på sine hjemmesider, og at dette ligger åpent på nett på Brønnøysundregistrene. Mange lurer sikkert på om dette er et bevisst valg, det kan man faktisk lure på. 

Tidligere har det faktisk vært noen styremedlemmer som ikke var i slekt med den eldste predikanter eller i familie med noen av de andre predikantene. Slik meg er blitt fortalt, følte de at det var mange saker som var avgjort allerede før styremøtene begynte. Kunne de ikke være enige i alt, ble ikke det akseptert så godt. Og protesterte de tydelig, ble det ikke alltid sett på med blide øyne av alle, noe som også fikk konsekvenser. Det førte etter hvert til at de valgte å forlate styrevervene. Kan dette være årsaken til at styret nå kun består av «samme husfolk» og at man da lettere vil kunne unngå konflikter?

Det er ikke tvil om at noe lett kan bli usunt når for stor makt konsentreres rundt en og samme familie. Og særlig blir dette tilfelle, dersom man fra barndommen av har blitt fostret strengt, og at far har forventet lojalitet og krevd at barna må tilpasse seg, uten å få lov til å protestere åpent. Slik er det generelt i samfunnet, og mye av det samme skjer også i kristne familier og i kristne menigheter. Dette er noe som er kjent for alle.

I vår menighet, ELM, har vi prøvd å unngå at to brødre skal sitte i samme styre, bortsett fra at en bror har vært sekretær samtidig som en annen bror har vært styremedlem. Ved å være bevisst på slikt, unngår man bedre at alt for mye makt samles rundt en og samme person eller familie, for da kan det lett bli usunn åndelighet og utøvelse av usunn makt. Også i ELM har det helt klart forekommet usunnheter og slike fenomen kan selvsagt gjenta seg i alle menigheter. Derfor er det viktig å være bevisst på at slikt har forekommet og kan forekomme. Men ved å være åpen, bevisst og våken, og ved åpent å våge å drøfte at slike farer kan forekomme også i vår menighet, vil man kunne luke bort så mye som mulig av det usunne.

• Fare for at maktpersoner søker posisjoner for å kunne utøve usunn makt

Vi er fornøyd med det våre predikanter taler, og det er kjente lærdommer fra barndommen av

Slik uttrykker styret i RLM seg i svarbrevet ovenfor. Vi bør merke oss at vi som er kalt til predikanter, kun har Skriften og Jesu og apostlenes lærdommer som våre styringsdokumenter. Altså er det verken menighetens styre eller kjente lærdommer fra barndommen som skal sette rammen for hva en Guds tjener skal forkynne. Men rammen for hva vi skal forkynne, er ene og alene Guds Ord (Sal 119; 1Pet 4:11; 2Pet 1:19; Åp 1:3). For det er i det lys vi skal bli vurdert, og det er Ordet som skal dømme oss på den siste dag (Se. Matt 7:24-27; Joh 12:48). 

Å bare stole på «kjente lærdommer fra barndommen av», er en sak. Men for en som skal være Herrens tjener, er det ikke godt nok i seg selv. Som kristne har vi ofte ulik barndom, og det gjelder også predikantene. Ofte er det slik at også når det gjelder ulike lærespørsmål, kan kristne foreldre iblant ha sine egne subjektive og helt spesielle tolkninger som absolutt ikke alltid bygger på Skriften. Av den grunn skal både det vi forkynner og slik vi tror, prøves i Guds Ords lys, og ikke bare ut fra hvilke lærdommer som er kjent fra barndommen. Ellers holder det ikke prøve innfor Gud! Men dersom det man er opplært i i sin barndom bygger på Skriften, er det vel verd å ta vare på og å lære det videre til kommende generasjoner, slik Paulus skriver til Timoteus: 

• «Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av, og helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus», 2Tim 3:15.
  
  

Nettopp av den grunn inviterte vi predikantene fra RLM for at vi skulle la Skriften få gjennomlyse det som både vi og de forkynner, og for å la Ordet alene få veilede oss. Etter som jeg forstår, er dette en god definisjon på å være bibeltro. Men det tilbudet avslo både styret og predikantene i RLM med den begrunnelse at lærdommene fra barndommen er godt nok for dem, og at styret er fornøyd med at predikantene holder seg til det. Skal ikke vi alle, og særlig vi som forkynner, våge å komme i lyset slik at det skal få avsløre det i vår forkynnelse som ikke er i overensstemmelsen med Skriften? I mine ører skurrer det kraftig dersom vi i predikanter som tilhører en og samme vekkelse, ikke er villige til å møtes for å samtale om viktige lærespørsmål. Vil man derimot begrense sin forkynnelse bare innen rammen av hva styret eller hva andre sterke personer ønsker å høre, kan slikt lett for utenforstående bli tolket som partisk, eller i verst fall sekterisk. 

Fare for at en menighet kan få usunne trekk, at intriger kan bli brukt, og makt bli misbrukt

Å sidestille det man har lært i sin barndom med Skriften og dens lærdommer, er neppe sunn åndelighet. For Skriften må alltid settes høyest, det skal være den som alltid skal ha den aller høyeste autoritet når det gjelder liv og lære. Og heller ikke kan noen i menigheten ha noen rett til å binde predikanter til annet enn til Skriften. Menighetens oppgave er å våke over at vi som predikanter skal forkynne Guds ord, og forkynne i overensstemmelse med den, og ikke hva enkeltpersoner eller styret vil og ikke vil høre. Slikt hører heller ikke med til en sunn åndelighet. Det samme gjelder om det gis alt for mye makt til en person og at predikantene og menigheten skal måtte føye seg etter denne maktpersonen, enten han kan sammenlignes med Diotrefes i Joh3, eller noen av hans likesinnede som Paulus og de andre apostlene møtte på. For slik de negativt styrte og påvirket menighetene, er det tydelig at makt ble brukt på en usunn måte.

• Dioterefes  – en ond og usunn maktperson i menigheten
• Synder som var åpenbare i menigheten i Korint, er dessverre virksomme også i vår tid og i våre menigheter

Jeg var ansatt som lærer i en videre skole i Finland med 80 lærere hvor de uttrykte seg slik om rektoren: «Yksi mies ja yksi ääni» som betyr «en mann og en stemme». Med de mente de at rektoren var en autoritær maktperson som alltid prøvde å få sin mening igjennom. I det tilfelle gikk det så langt at før skoleåret var over, ble låsene til hans kontor og til ytterdørene skiftet ut, og en annen kom inn som rektor. Det ansvaret tok skolens høyeste ledelse. At noen predikanter, menighetsledere eller andre begynner å ta alt for stor plass og å være alt for dominerende, er også et usunt trekk man bør være oppmerksom på. 

Jeg påstår ikke at dette er så mye større problem i RLM enn i andre menigheter. Vi er alle underlagt skrøpeligheter (Heb 5:2) og syndens destruktive påvirkning, også vi i ELM. Men slik vi har det i dag, er det rom for åpenhet, også om krevende spørsmål slik som sunn og usunn åndelighet og sunn og usunn bruk av makt. Og det opplever vi hjelper oss, slik at vi i størst mulig grad skal få være en sunn og god menighet. 

Slik jeg ovenfor har nevnt, gjelder også det samme for Utsendingskomiteen som utelukkende etter Kåre Suhrs tid ble ledet av personer som helt tydelig tilhørte eller sympatiserte med RLM. På grunn av stridighetene mellom våre to menigheter ble hele deres arbeid i løpet av noen få år lagt på is, noe som er en tydelig parallell til at Utsendingskomiteen ble lagt på is også i tiden 1951-1957 pga. splittelsen som da oppstod. Men i 1957 ble det valgt inn helt nye folk, og da begynte alt å fungere, slik som tidligere. Det burde absolutt gjøres også nå. Så at historien gjentar seg, er det ingen tvil om! Og en annen sak er like sikker, det er nærmest en naturlov som alltid slår til: «Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet», Gal 6:8. Og at alt splid og splittelser er kjødelig og stor synd, er det vel ingen tvil om. Så også av den grunn skulle det virkelig være behov for forsoningsmøter. Men det ser vi at styret og predikantene i RLM ikke ønsker. 

• Strid og stridigheter – den vanligste og mest ødeleggende synd i en kristen menighet

Mitt håp var derfor at vi både når det gjelder ELM og RLM, på møtet vi inviterte  til 7.11.2024 skulle kunne treffes i kjærlighet og uten å angripe hverandre, men samtidig kunne være åpen og ærlig om den dype krisen som nå råder i Alta-retningen, eller sagt med andre ord, at vi skulle kunne ha et krisemøte. Håpet var dessuten å kunne samtale om viktige lærespørsmål, om hva som hører med til en sunn lære (2Tim 1:13; 4:3; Tit 1:9; Tit 2:1), hva sunn tale er (Tit 2:8) og for at vi alle – både i RLM og ELM skal kunne bli sunne i troen (Tit 1:13; Tit 2:2). Men samtidig håpet vi på å få samtale åpent og ærlig om hva som virkelig er usunt når det gjelder det interne forholdet mellom våre menigheter – under ledelse av Skriften.

Men dessverre takket de nei til dette tilbudet fra ELM, og det er vi dypt skuffet over. Og det samme vet jeg også jeg gjelder både yngre og eldre i begge våre menigheter, men også i mange søstermenigheter i Sverige og i Finland.

Alta 12.11.2024

Henry Baardsen