Intervjue med «en ekte Alta-kven»

Henry Baardsen forteller om sin slektsbakgrunn og om sitt forhold til finsk språk og til læstadianismen, intervjuet av Bente Immerslund

– Henry, du er jo en ekte Alta-kvæn. Fortell om dine finske røtter!

Litt om den finske innvandringa til Alta og om mine finske røtter

Jeg har drevet litt med slektsforskning på hobbybasis, og er egentlig overrasket over hvor sterk den finske innvandringa til Finnmark har vært. Det snakkes mye om den finske innvandringa, og at den skjedde over en lengre tidsperiode på flere hundre år. Og jeg er virkelig en del av den historien. Det er jeg takknemlig for! Jeg har tatt gentest, og de har funnet ut at jeg har 65 % finske gener, og nesten like stor andel svenske gener som norske. Slik sett kan man med rette si at jeg hører med til ”Nordkalottfolket”. I møte med folk i våre naboland, møter jeg stadig på personer jeg er fjerne slektninger av.

Fra 1600-tallet av er det så langt jeg har funnet ut, 26 av mine direkte forfedre som er finske innvandrere. På 1600 kom tre av dem, elleve av dem kom på slutten av 1600 og i begynnelsen av 1700-tallet, ni av dem kom på 1700-tallet og tre av mine finske forfedre innflyttet hit til Alta på 1800 tallet i. Og alle disse ble boende her resten av livet. Tre av dem kom fra Muonio, to kom fra Kittilä, tre fra Kolari, en fra Yli-Tornio, to fra Yli-Vojakkala og ni kom fra Tornio/Haparanda området. Disse kom opprinnelig fra Øst- og Sør-Finland, og noen kom fra Sør-Sverige, fra Tyskland, fra Frankrike og fra Novgorod.

21 av mine forfedre var birkarler
Av mine direkte forfedre var det 21 birkarler. Disse hadde spesialisert seg på handel med samene, og de krevde lappeskatt av dem. Birkarlene måtte selvsagt beherske både samisk og finsk, i tillegg til skandinavisk. Disse 21 kom fra kjente birkarler-slekter som Rahtu, Chore, Rechardt, Toolainen og Tulkki/Tulkkila. Birkarlene hadde hele Nordkalotten som sitt arbeidsfelt. Derfor besøkte de samene i innlandet på deres vinterboplasser, og kystsamene i fjordene langs Atlanter- og Ishavet. De etterspurte fremfor alt kostbart pelsverk, men også tørket kjøtt. Birkarlene hadde monopol på lappmarkshandelen, spesielt i den svenske handels-sværen.

Mine foreldres finske aner

– Fra min mors side har jeg røtter i Tornedalen, blant annet ifra Kätkäsuvanto, litt nord for Muonio. Oldemor kom derifra i 1872, og hun kunne jo ikke annet enn finsk. Hun pratet derfor bare finsk hjemme med sine barn og sine barnebarn – altså med min mor og hennes søsken. Og samme språk benyttet hun også blant sine venner og bekjente. På den måten har finsk vært en naturlig del av livet i Alta og i vår familie. Far min kommer fra Kvalsund, og har aldri fortalt oss barn at han hadde finske røtter. Jeg vet ikke om han selv var klar over det. Men i ettertid viser det seg at både hans mors og hans fars forfedre kom nettopp fra Finland og fra Torneå-området. Far fikk høre både norsk, samisk, kvensk og finsk i Kvalsund, og han behersket alle disse språkene fullstendig. Seinere lærte han seg også både engelsk og tysk. Hjemmet vårt var som et lite ”språkstudio” med kassettspiller og finske språkprogram som også vi barn lytta mye til og lærte mye av. I vårt hjem og i vårt område ble finsk mye brukt i hele min oppvekst, særlig bland mannfolka. De var stolte av sitt finske opphav, og tok virkelig godt vare på det finske språket og den finske kulturen.

Etter hvert fatta vi barn også interesse for finsk språk. I 1962, vil jeg huske, så kom noen av våre slektninger fra Nord-Finland opp til Alta for å søke opp sine slektninger her. Og da var det faktisk første gang jeg satt i en bil, det var stort for en 11-åring på den tiden.  Etter den tid har vi hatt meget god kontakt med dem – spesielt ifra 1969 da jeg selv skaffet meg bil. Og slik fikk jeg praktisert det finske språket, og fikk utviklet det.

Finsk har blitt brukt ganske mye i barndomshjemmet vårt. Foreldrene mine snakket egentlig ikke så veldig mye finsk seg imellom. Men spesielt når vi barn ikke skulle forstå, så brukte de det finske språket. Men etter at vi barn lærte å forstå finsk, begynte de å bruke samisk når de ønsket at vi ikke skulle forstå hva de snakket om. Slik var det i de fleste hjem her på Kronstad, på Elvebakken og også i Rafsbotn og andre deler av Altas østkant.

Ellers brukte de finsk hjemme hos oss når det kom finsktalende gjester på besøk. Det var jo mange naboer på Kronstad – Elvebakken området som benytta finsk til daglig. Dette er min slekts- og familiebakgrunn.

– Enn kona di, er ho også kvænsk?

Nei, men hun er finsk statsborger, hun er finlandssvensk. Men hun lærte seg finsk som barn. En av mine fjerne forfedre på min fars side er samtidig også stamfar til min kone, så verden er ikke så stor.
– Hvor traff du henne? Jeg traff henne første gangen i 1973, da jeg arbeidet som rørlegger i Karleby i Finland. Så tidlig som i 1961 var hennes far og hennes bror på forsamlings-reise til Norge. Det var læstadiansk storforsamling i Billefjord, der også min familie var. Der traff jeg dem første gangen. Og da jeg jobbet i Karleby i 1973, brukte jeg å besøke han som senere ble min svigerfar. Det var hjemme hos dem min kone og jeg lærte å kjenne hverandre – og så ble det oss to.
– Så romantisk, Henry.

Hva har læstadianismen betydd for ditt finske språk?

– Oldemor min, som kom fra Finland, tilhørte den læstadianske vekkelsen allerede før hun dro derfra. Svært mange av de andre som flyttet fra Finland til Alta, hadde også knyttet seg til den læstadianske vekkelse allerede før de flyttet hjemmefra. Da oldemor kom hit i 1872, var det ca. 20 personer som tilhørte den læstadianske menighet her, og en stor del av dem var finlendere. Derfor var finsk språk et helt naturlig valg for dem, også på de åndelige møtene. Enten ble det talt på finsk og oversatt til norsk, eller motsatt. Denne tradisjonen fortsatte helt til på slutten av 1960-tallet, så godt som hver søndag. Fortsatt har vi denne tradisjonen på bedehuset. Så når det er behov for tolking, tolker vi. Jeg har også selv tolket i ca. 45 år, både til og fra finsk. På denne måten har jeg fått brukt det finske språket en del, og fått utviklet det. Jeg har virket som forkynner i den læstadianske vekkelse helt siden 1985, og alltid når det er behov for det, taler jeg på finsk. Det skjer både i Finland, noen ganger i Sverige og i Russland, der vi møter finskspråklige og personer som kan tolke fra finsk til russisk.

Når vi som barn var sammen med våre foreldre på bedehuset, hørte vi jo begge språkene. Slik var finsk et levende språk i hele min oppvekst. Så derfor lærte også noen av oss finsk og fikk interesse for det. Slik var det i alle fall med meg. Vi har på en måte fått inn både læstadianismen og finsk språk med morsmelka. Mor min brukte å synge mye på finsk hjemme, det var gjerne sanger og salmer som hun hadde lært i det læstadianske miljøet. Og veldig mange av disse sangene i ”Siionin laulut ja virret” lærte jeg utenat, og husker dem fortsatt.

Noen finske sanger og salmer som ble sunget i min barndom og ungdom
Jeg har forsøkt å synge noen av de finske åndelige sangene og salmene som vi hørte mye som barn og som ung hjemme hos oss, og ellers her i Alta i det finske/kvenske miljøet, helt fram til slutten på 1980-tallet:

• Jeesus sää ainoa, heikkojen auttaja
• Joutukaa sielu, on aikamme kallis
• Nyt kulkee halki korpimaan, Jumalan lapsen tie

Denne tradisjonen har jeg tatt med meg til vårt hjem og til våre barn, og slik er det også for noen av våre barn igjen. Vår eldste sønn, som er gift med en kvinne fra Finland, snakker bare finsk sammen med henne, selv om de bor i Sør-Norge. Men med sine barn snakker han helt konsekvent norsk. Barnas mor snakker kun finsk med sine barn og leser finske bøker. Og på den måten har barna blitt fullstendig tospråklige. Så når de er i Finland, snakker de flytende finsk med sine besteforeldre og med sine slektninger. Skal et språk bevares, må det også brukes. Det gjelder også det finske språk. Og det som er spennende å registrere for meg som en tidligere finsklærer, er at det nødvendigvis ikke behøves flere enn en eller to personer for å lære et språk videre til sine barn, slik tilfelle er med våre barnebarn.

Slik jeg vurderer det, er læstadianismen også noe som i stor grad har bidratt og delvis bidrar til å bevare såpass mye av den finske tradisjonen og det finske språket som tilfelle er i dag. Unge møtes over lande- og språkgrensene på storforsamlinger og i andre sammenhenger, og i dette miljøet er finsk et aktivt og levende språk. Slik sett øyner jeg et lite håp om at det finske språk ikke skal dø helt ut i Norge.

–Tusen takk til deg, Henry Baardsen!