av Gjennom hele kristenheten har det foregått til dels store diskusjoner om loven og evangeliet generelt, og om de kristnes forhold til loven og til de ti bud. Og for hver ny generasjon gjentar disse diskusjonene seg, på nytt og på nytt. Vi som er litt eldre, har ofte gjennomgått flere slike diskusjonsrunder, uten at det nødvendigvis har kommet så mye nyttig ut av det. Men hver ny generasjon har selvsagt rett til å se på dette spørsmålet i nytt lys. Og rimelig ofte har partene ikke blitt enige, på tross av at stort sett alle mener at de bygger sitt syn på Bibelen. For oss som tilhører gamle vekkelsestradisjoner, slik som f.eks. den læstadianske vekkelse, er nok det kanskje ennå vanskeligere å komme til et felles syn. For vi har ofte en lang tradisjon som nok påvirker vårt syn, i alle fall i rimelig stor grad. Som kjent har det vært ulike syn også i disse spørsmålene helt fra 1850-tallet av, og hvilke syn vi støtter oss til, kan nok være forskjellig. Læstadius hadde sitt syn, Raattamaa og Erkki Antti et noe mer evangelisk syn og de nyvakte hadde ytterlig sin forståelse som nok var betydelig mer pietistisk. Og om ikke det skulle være nok, har vi dessuten Luther og Kirkens Bekjennelsesskrifter, og hva de lærer. Og i tillegg har vi – i alle fall jeg – forklaringene til Karl Fredrik Wisløff, Øyvind Andersen, Olav og Aksel Valen Senstad, C. F. W. Walter, F. Pieper og Uuras Saarnivaara – for å nevne noen bøker som grundig behandler dette temaet. Og heller ikke de ser helt likt på alt. Men de er heldigvis ydmyke nok til å innrømme at de ikke er fullkomne eller har absolutt rett i alt, slik de har forstått det. Og derfor har nok også vi ennå større grunn til ydmykhet og til respekt for andres synspunkter og tolkninger, særlig siden temaet er så krevende og definisjonene av begrepet “loven” er så mange. Og noen fasit på dette og på alle andre krevende teologiske spørsmål finnes det heller ikke! Vi må nok bare slå oss til ro med at vi forstår kun stykkevis og delt. For vår salighet blir heller ikke avgjort av hvor mye eller hvor lite vi forstår. Men viktig er det at vi i alle fall forstår så mye at vi virkelig er fortapte syndere i oss selv, og at vi heller ikke er i stand til å leve et så godt og vellykket liv at vi av den grunn kan bli frelst. Lovens hensikt er å tydeliggjøre for oss at vi er skyldige innfor Gud, og at vi skal skal komme til innsikt om både vår arvesynd og våre gjerningssynder. Innser vi det, har loven fått gjøre sitt verk i oss.
Loven er en tuktemester til Kristus, for at vi kan bli rettferdiggjort av tro. Men etter at troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren (Gal 3:24-25). Går dette opp for oss, skjønner vi nok for å ble frelst. Det skjer gjennom evangeliet, som er Guds kraft til frelse for hver den som tror (Rom 1:16). Slik jeg har forstått, gjelder selvsagt de ti bud fortsatt for oss, selv om vi allerede er gjenfødt ved Guds Ord og Ånd og er rettferdiggjort av tro. Som kjent er jo de ti bud en viktig del av Guds lov som han gav på Sinai. Den gav uttrykk for Guds hellighets krav, og hvordan vi skulle leve for å kunne behage Gud. Og for å behage Gud, måtte den oppfylles 100 %, noe ingen andre enn Jesus har gjort. Derfor er alle som ikke får del i Kristi lovoppfyllelse under Guds forbannelse. Så av den grunn, og slik Paulus definerer begrepet loven, er den fordømmelsens, forbannelsens og dødens tjeneste. Men siden Kristus oppfylte Guds strenge og hellige lov i vårt sted og ble til en forbannelse som vår stedfortreder, får vi også del i hans hellighet og hans rettferdighet når vi ved troen tar vår tilflukt til han.
Alle som vil bli frelst, må få del både i rettferdiggjørelse og i helliggjørelse, men de må adskilles tydelig fra hverandre. Rettferdiggjørelsen skjer i et øyeblikk, når vi blir et Guds barn og blir renset ren i Kristi blod. Om vi blir bevart i Jesus Kristus og ikke faller fra troen, trenger vi ikke å bli rettferdiggjort på nytt og på nytt. En som en gang har blitt en kristen, faller ikke ut av Kristus eller bort fra Guds nåde hver gang han snubler og faller. Han får ikke tilegnet Kristi rettferdighet innfor Gud det ene øyeblikk og taper denne rettferdighet gang på gang, i takt med at han synder og angrer. For rettferdiggjørelsen er normalt en engangs handling, dersom man ikke fornekter troen og på den måte sløser bort den Hellige Ånd, velsignelsen og barneretten. Den er fullkommen, siden det er Kristi rettferdighet som blir tilegnet de som tror. Den har heller ikke Gud noe å kreve av, siden han fullt ut godkjente Jesu sonings- og gjenløsningsverk på Golgata ved å oppreise han fra de døde til vår rettferdighet.
Til alle som tror, gir Gud sin Hellige Ånd i deres hjerter. Alle som lever i Ånden og vandrer i Ånden er gjenfødte. Og da er det Gud som selv virker helliggjørelse (1Pet 1:2). Helliggjørelsen er i motsetning til rettferdiggjørelsen ikke en engangs handling. Den blir heller aldri fullkommen, men er alltid mangelfull. Og den skjer ikke i et øyeblikk, slik tilfelle er med rettferdiggjørelsen, men er en livslang prosess som vi aldri blir ferdige med. Grunnen til at helliggjørelsen alltid blir mangelfull, er at vi, som Gud gjør sin gjerning i, på tross av at vi har blitt Guds barn, fortsatt er syndere, mangelfulle og skrøpelige. Men samtidig er helliggjørelsen Guds verk, noe han virker ved sin Ånd og ved sitt Ord. Derfor er det helt nødvendig – for å bruke apostelen Peters uttrykk – at den Hellige Ånd skal få virke helliggjørelse i oss, men vi trenger å vise lydighet til Guds fostring og veiledning, og siden vi bare er syndere, må vi kontinuerlig bli bestenket med Jesu Kristi blod. For slik virker Gud helliggjørelse i oss.
Og dessuten trenger vi alle kristne og Guds barn Jesu og apostlenes lærdommer i sin fulle bredde, ellers kan vi ikke lære å kjenne Guds vilje. Også de apostoliske formaningene som er bevart i NT, benytter Gud seg av for å lede oss kristne til et liv i overensstemmelse med hans vilje (Rom 6:13; 12:1; Ef 4:1-3; 1Tess 2:11-12; Kol 1:28 m.fl.). At disse formaningene bygger på de 10 bud og henviser til dem, er også helt innlysende. Men å påstå at de direkte er en del av loven, finner jeg det vanskelig å kunne begrunne, i alle fall ikke etter apostelen Paulus’ definisjon av loven. Derimot å regne dem inn under evangeliet, knyttet til Jesus Kristus, til den Hellige Ånd og til nåden, er i alle fall for meg helt innlysende.
Alta 7.1.2022
Henry Baardsen
