av Da jeg var barn og ungdom på slutten av 1950-tallet og på 1960-tallet bodde det en gammel, kristen mann, ikke langt fra vårt barndomshjem. Hans mamma var fra Finland, og var en av de som tok med seg den læstadianske vekkelse hit til Alta da hun kom hit sammen med tre andre av sine søstre i begynnelsen av 1870-tallet. Hun var kristen, og fostret derfor sine barn i den kristne tro. Hun var min oldemor.
På den tiden var det vedfyring i alle hus, slik at min gammelonkel ofte var i vedhuset og sagde eller hugde ved da vi kom dit. Og siden han var veldig glad i å samtale med oss barn, gikk vi ofte dit for å slå av en prat med han. For han ble alltid glad når vi kom, og fortalte gjerne gode historier til oss fra den tiden da han var barn og ung.
Les videre på side 2!
Han var født så tidlig som i 1883, og det er jo nå allerede 135 år siden, slik at absolutt alt var annerledes da enn i vår moderne tid. Selv om jeg minnes godt mye av det han fortalte og det som han hadde opplevd, er det spesielt et minne og en god og viktig lærdom som jeg minnes best, og som jeg har prøvd å praktisere i mitt liv, selv om jeg slettes ikke alltid har husket på det.
Neste alltid før han begynte sitt arbeid, spesielt om han benyttet farlig arbeidsredskap, så sa han: «I Jesu navn«. For meg som da var helt ung, hadde budskapet hans » i Jesu navn» et dobbelt innhold: Det ene var at han med dette ville bekjenne at han var en kristen, og at han også i hverdagslivet ville leve som en bekjennende kristen. Han ville så gjerne at også vi i de kommende generasjoner etter han, skulle ville leve «det liv vi nå lever i kjødet, i troen på Guds Sønn, han som elsket oss og som ga seg selv for oss (Gal 2:20).
Men ordene hans «i Jesu navn» var for meg også en bønn til Gud. Jeg kan tenke meg denne bønnen hadde et noenlunde slikt innhold: «Kjære himmelske Far. Du ser hvor farlig arbeidet er som jeg nå skal utføre, at det kan medføre fare og føre til skade på meg selv eller på andre. Send derfor dine engler for å beskytte meg, slik at jeg ikke skader meg selv eller andre med øksen (eller eventuelt med et annet farlig arbeidsredskap som han brukte). I Jesu navn amen!
Slik har i alle fall jeg tolket budskapet. Og hans korte budskap «i Jesu navn» har nå fulgt meg i over 50 år. Enkelte ganger har det hindret meg fra å si upassende ord eller ukloke gjerninger som jeg ellers skulle ha sagt eller gjort, om jeg ikke hadde hatt denne «silen», eller «vekten» som skulle ha fostret meg. Slik sett har gammelonkel sine lærdommer ført velsignelse med seg i mitt liv. Og dette har jeg også prøvd å lære videre til de som kommer etter meg.
Apostelen Paulus vil også lære oss samme sak når han sier:
Og alt dere gjør, i ord eller gjerning, gjør det alt i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham!», Kol 3:17.
Tenk om vi alltid kunne minnes dette. Da ville nok mange ord som vi sier ha blitt usagte, og mange av de gjerninger vi gjør, hadde blitt ugjorte. Og da ville både våre ord og våre gjerninger kunne ha vært mer i samsvar med Guds gode og velbehagelige vilje. Og slik kunne vi bli bedre til nytte og oppbyggelse for vår neste, samtidig som Gud ville kunne bli æret gjennom vårt liv, våre ord og våre gjerninger.
Å gjøre alt vi gjør, i ord eller gjerning, bare ved å begynne med ordene «i Jesu navn» bare ved å bruke dette som en frase, vil kun være fromme ord. For uten at vi gjøre dette i tro, og som en følge av at hjertet allerede er godt, vil dette ikke kunne hjelpe noen, og vil heller ikke kunne bli til velsignelse verken for oss selv eller for vår neste. Og Guds navn vil heller ikke kunne bli æret gjennom slikt.
Hva mener så Paulus med det han sier?
Sitatet fra Kol 3:17 ovenfor er først og fremst skrevet til kristne mennesker som allerede har gitt sine hjerter og sine liv til Gud. De har allerede fått nåde av Gud til å begynne vandringen på livets smale vei i Jesu etterfølgelse.
I Ef 2:10 skriver Paulus: «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem». Og for at vi skal kunne vandre i disse gode gjerningene – til behag for vår neste, og til gagn og oppbyggelse for ham (Rom 15:2) – er Paulus oppmuntring helt nødvendig, når han sier:
«Og alt dere gjør, i ord eller gjerning, gjør det alt i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham!»
Måtte Gud hjelpe oss til dette!
Henry Baardsen,
Alta
