av Sist helg – 19. – 20.11 2022 – var jeg sammen med annen av våre lokale lokale predikanter til Pajala i Sverige på taletur. Vi hadde møter i Pajala kirke både på lørdag og på søndag, i samme kirke hvor prosten Lars Levi Læstadius talte fra 1846 til 1861. På lørdag talte jeg over teksten fra Åp 2:12-17 og som er skrevet til engelen for menigheten i Pergamon, et sted som ligger i dagens Vest-Tyrkia.
Forførelsene i Pergamon var ganske like med den åndelige situasjonen vi kristne opplever i dag
Slik jeg opplever det, var den åndelige situasjonen for menigheten i Pergamon på aposteltiden mye lik det som vi opplever i våre nordiske land særlig etter 2000-tallet. Pergamon var en flerkulturell by, og byens innbyggere var under påvirkning av mange fremmede religioner. Det var ikke bare himmelens Gud som ble dyrket der. Men i den byen tjente de mange forskjellige og fremmede guder. Gresk mytologi med alt det innebar stod meget sterkt der, med tempeldyrkelse med mange altere for ulike fremmede avguder. Dessuten stod også keiserdyrkelsen særlig sterkt i Pergamon. Der var et prektig tempel for keiser Augustus, men også templer for andre romerske keisere. Det var ikke bare de ikke-kristne som ble pålagt å tilbe keiseren, men det samme ytre press ble også medlemmene i menigheten utsatt for. For de kristne betydde dette påbudet konflikt. De trodde på en Gud, og deres første trosbekjennelse var «Jesus Kristus er Herre!». Da de ble pålagt å bøye kne for keiseren og å bekjenne «Keiseren er Herre!», nektet de selvsagt å adlyde mennesker mer enn Gud, førte det til forfølgelser av de kristne. Som følge av det, ble Jesu trofaste vitne, Antipas, drept. Men så lenge de kristne tilbad keiseren, fikk de i tillegg tilbe himmelens Gud. Det samme gjaldt også for alle andre. Om de tilbad keiseren, fikk de dessuten tilbe hvilke gud som helst. Sammenblanding av religioner – synkretisme – var på den tiden helt vanlig. Om de kristne gjorde konsensus eller kompromiss, og aksepterte «ja takk begge deler», fikk de leve i fred både internt i menigheten og i forhold til myndighetene. Slikt er absolutt ikke fremmet heller i dag!
Den norske kirke gav etter for presset fra de liberale kreftene og tapte. Nå er det nye kirkesamfunn og menigheter som settes på prøve.
DNK har stått under hardt press, og viste seg å være for svak til å klare å motstå påtrykket fra de liberale kreftene. Dessuten fantes det for mange homoliberale innen biskopenes, prestenes og kirkeledelsens egne rekker som aktivt og effektivt arbeidet for frafall i kirken via kirkens ulike indre organer. Og denne liberaliseringsprosessen foregår fortsatt! Selv om det på den tiden – særlig i 2017 – fortsatt fantes mange konservative teologer og kirkemøtedelegater, ble det til liten nytte, siden flertallet var villige til å inngå kompromiss i håp om å unngå ytre splittelse. Men allerede nå etter fem år har splittelser vist seg å være uunngåelig. Flere og flere har meldt seg ut av DNK, og kirkefolket har «flyttet på seg». Saltet som skulle hindre læremessig forråtnelse innen DNK har mistet sin kraft, og duger verken i jord eller gjødsel, men vil ifølge Jesu ord bli kastet ut (Luk 14:35). Dersom vi som Guds folk ikke våger å bruke Åndens sverd, Guds Ord, i kampen mot liberale og forføreriske lærdommer, kommer Guds og Kristi fiender uten tvil til å seire. Og dette gjelder oss alle, og ikke bare DNK. Og om vi som Jesu Kristi stridsmenn passivt lar de destruktive kreftene få større og større innpass i kristenheten, vil vi heller ikke få «kamptrening», og vil risikere å bli for svake når den sanne Antikrist virkelig kommer til å sette vår trofasthet mot Kristus på en hård prøve. Og slik jeg tenker, er det nettopp denne passive og likegyldige holdningen som mange kirkeledere i stor grad har, som Jesus tar et kraftig oppgjør med gjennom brevet til menigheten i Pergamon. Jesu tilrettevisende budskap gjelder nok også oss i såkalte konservative menigheter. For her har nok de absolutt fleste av oss sviktet, i alle fall når det gjelder å holde fram Skriftens lærdommer offentlig i de fora hvor slikt blir debattert, særlig når det gjelder det åndelige forfallet i vår tid, ikke bare i DNK, men også i andre kristelige sammenhenger, og kanskje særlig når det gjelder oss selv og innen våre egne rekker.
Hvordan ville Læstadius ha reagert på frafallet i kirka og i samfunnet?
Jesu tilrettevisning gjelder nok vel så mye oss såkalte «læstadianere». Kanskje vi bør stille spørsmålet først og fremst til oss selv: «Hvorfor lar vi kvinnen Jesabel råde?» Dersom Læstadius hadde levd i vår tid, er jeg overbevist om at han ville tatt bladet fra munnen og tydelig hadde sagt i fra hva han mener om utglidningene både i samfunnet og i kirken. Og han ville nok krevd et svar på hva som er grunnen til at Bileams og nikolaittenes forførelser har fått infiltrere kirken uten nevneverdig motstand fra kirkens øverste ledelse, og heller ikke fra legfolket og fra vanlige kirkegjengere. Absolutt de fleste i landet ville ha kjent til hans syn i saken, og samtidig også hans argumenter. Han ville ha vært en tydelig mot-debattant i alle offentlige media, og skrevet artikler og bøker for å peke på hva Skriften lærer om slikt, og hvor kristenheten er på vei, bort fra Sannheten og bort fra den smale vei uten håp om en lykkelig og salig evighet. Kirkens øverste ledelse ville ha blitt stilt til ansvar. Og han ville ha formulert seg så skarpt og tydelig at hans ord ville ha brent seg fast som glødende piler i minnet til alle, slik at de aldri skulle kunne glemme hans tydelige og entydige budskap. Og han hadde nok heller ikke fryktet for å forkynne loven med hele dens tyngde, og å påminne om den staff de kommer å få som forkaster Guds Ord for å leve ut sine syndige lyster og lidenskaper, slik også apostlene Peter og Judas taler et tydelig språk i sine brev i NT.
Men på tross av frafallet og liberaliseringen innen den svenske kirke og hans skarpe kirkekritikk, fortsatte Læstadius i sin tjeneste i den svenske kirke helt inntil sin død. Og han stod også klippefast på Skriftens grunn, på Luthers lærdommer og på kirkens bekjennelsesskrifter. Samtidig forkynte han med stor frimodighet et tveegget Guds Ord, uten å frykte for motstand verken fra kirkas ledelse eller fra myndighetene. Læstadius hadde virkelig autoritet, slik også apostlene på sin tid hadde det. Men vi derimot – vi som tilhører vekkelsen som bærer hans navn – vi unngår aller helst all offentlig debatt om kritikkverdige forhold innen kirken kanskje for å unngå kritikk, og drar oss heller i stillhet mer og mer bort fra kirka og alt som skjer der. Innen egne kretser våger vi nok å si tydelig hva vi står for og hva vi mener om utviklinga innen DNK, men helst ikke offentlig. Og kanskje heller ikke til kirka og dens ledelse. Slik er det i alle fall for meg langt på vei, men kanskje også for en del andre. Og hva er vel mer behagelig? Men dette var absolutt ikke tilfelle for apostlene og med de første kristne, og heller ikke for Læstadius.
Ved at vi drar oss for oss selv, blir vi som kristne og som vekkelsens folk å bestå av stadig flere og flere mindre eller større enheter som i stor grad er helt selvstendige, og som langt på vei er uavhengige av hverandre. Selvsagt kan slikt ha sine fordeler om vi bare tenker lokalt, men ikke enhetlig og langsiktig. En slik tankegang var faktisk helt fremmed for Læstadius, og særlig for Johan Raattamaa. Helt inntil sin død i 1900 arbeidet han iherdig arbeidet for at kjærlighetens sammenbindende bånd ikke skulle bli skadet, men at alle kristne skulle holdes sammen i en og samme fårehjord med kun en leder, fårenes hyrde Jesus Kristus. Denne innstillingen var også apostolisk, og noe de hadde lært av Jesus. Men da får man ikke være smålige, og får heller ikke påstå at det kun er vi som har fått åpenbart sannheten og som har rett til å kreve hvordan ting skal være. I de viktige og store sakene er det helt nødvendig å bevare enighet, i små og ubetydelige saker som er såkalt adiafora må det få være frihet og rom for ulike tradisjoner, men i alle saker er det viktig å streve etter å bevare kjærligheten hel. På den måte bevares den kristne enigheten best.
Slik jeg tenker, betyr det å være bibeltro, ikke bare å påstå at man i er det eller bare passivt å tro slik Bibelen lærer, men særlig å våge å gjøre og å adlyde det som Skriftens Herre forventer av sine trofaste tjenere. Et slik trofast vitne var Antipas, selv om han måtte betale en dyr pris for sin tro og sin bekjennelse. Men det kommer han sikkert aldri til å angre på.
Bileams lære på aposteltiden og i vår tid
En annen likhet med vår tid, var at Bileams farlige og forførende lære var sterkt virksom i Pergamon. Den falske profeten Bileam lyktes med å få Guds folk på fall ved sin list. Det førte til at Guds folk falt i hor med moabittiske forføreriske kvinner, og dessuten fikk disse kvinnene dem til å begynne å tjene fremmede guder. Følgen ble en intensiv pest som førte til at over 20 000 av Guds folk døde. Noe av det samme var også tilfelle i Pergamon. Faktisk ble en liten del av menigheten forført av samme synder, både til hor og til avgudsdyrkelse. Men på tross av at menighetens ledelse så dette, aksepterte de at slikt fikk innpass i menigheten uten å ta et reelt oppgjøre med slikt. Og derfor spredde det onde seg i menigheten som en vondartet kreftsvulst, og forårsaket åndelig sykdom blant menighetens medlemmer som var Kristi legeme.
Jesus tar et oppgjør med alle som bare passivt ser på frafallet, og som kanskje tenker: Stakkars dem!
Derfor tok Jesus et oppgjøre med dette. Han hadde et alvorlig og entydig budskap til dem alle i menigheten og særlig til dens ledelse, og ikke bare til de som hadde blitt tatt til fange i Bileams snare. Men jeg tror at han også har et budskap til oss i dag, også til oss som ikke er medlemmer i DNK eller i andre menigheter hvor Bileam har lyktes med å forføre. Synden hadde sluppet inn blant en liten gruppe i menigheten i Pergamon. Men det vi bør merke oss, er at Jesus ikke bare refset de som hadde falt i disse syndene, men hele menigheten, også menighetens engel eller menighetsleder. Siden synden alltid virker som en giftig surdeig og som en kreftsvulst, hjelper det ikke å bagatellisere den eller å lukke øynene for at den har fått innpass blant noen av menighetsmedlemmene. Forstår vi Jesus rett, er det et felles ansvar å gripe tak i problemet, og å renske ut surdeigen. Kreftsvulsten forsvinner ikke med å late som om at den ikke finnes, eller å dekke den med plaster. Men kreften må enten opereres bort, eller behandles med en effektiv nok kur. Ellers sprer den seg til andre organer, og til sist vil den forårsake alvorlig sykdom og død.
Hva er egentlig Bileams lære?
Bileams lære som ødela menigheten i Pergamon gikk primært ut på aksept av seksuelle synder som Bibelen forbyr, men også på avgudsdyrkelse. Tilsvarende synder er kanskje ennå mer virksomme i våre dager, også internt deler av kristenheten. Hittil har nok DNK blitt hardest rammet, og under påtrykk fra ulike pressgrupper har ikke DNK hatt ryggrad til å stå i mot trykket fra «verden», siden kirkens ledelse ikke har vært tilstrekkelig godt forankret i Skriften. Mye kunne ha vært skrevet om det! Som en følge av det har de åpnet for vigsel for likekjønnede, og dessuten åpnes vigslede kirkelige stillinger for flere og flere grupper som lever i sodomi og i andre åpenbare synder som Guds Ord klart forbyr. Selvsagt er slikt sterkt beklagelig!
Er vi fri fra ansvaret innfor Gud bare ved å dra oss bort fra eller ved å melde oss ut av DNK?
Da DNK i 2017 åpnet for vigsling av likekjønnede, meldte jeg meg selv ut av DNK. Og det har også mange andre som vil være bibeltroe gjort. Men om det var den eneste rette avgjørelse, kan selvsagt diskuteres. Ved å gjøre det, har vi mistet mye av vår mulighet til å kunne påvirke til det positive, samtidig som at vi stort sett har latt kirken seile sin egen egen skjeve kurs, selv om vi er overbevisste om at kursen er gal og ikke fører til målet. Får denne skjeve utviklingen fritt fortsette, vil bare kreftsvulsten sprer seg blant menighetens lemmer, og vil komme til å forgifte mer og mer. Men hvilke ansvar vil menighetens Herre stille oss innfor? Kunne vi, og kan vi fortsatt gjøre noe for at så mange som mulig av DNK’s medlemmer skal komme til besinning, omvende seg og bli frelst? Den muligheten ga i alle fall menighetens Herre Jesus til alle menighetene i Lille Asia, selv om også de hadde blitt fast i samme synder som er virksomme i vår tid. For Menneskesønnen kom verken for å dømme eller for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse (Luk 9:56). Og så lenge det er liv, er det fortsatt håp.
Etter at jeg talte over Åp 2:12-17, ble det klart for meg at jeg og alle vi som vil bære bibeltroe har et mye større ansvar enn bare å melde oss ut av kirka og å legge hele skylda på dem. Slik var det i alle fall for alle de i menigheten i Pergamon som ikke hadde gjort seg urene med Bileams og nikolaittenes lære. De som viste bedre, som kjente Guds vilje og som levde rent, ble pålagt et stort ansvar for de som hadde gått vill fra sannheten. For de hadde stilletiende akseptert at surdeigen hadde fått vokse, uten å tydelig og alvorlig å advare de ugudelige. Og slik hadde saltet mistet sik kraft, siden det ikke ble brukt. Alle hadde et ansvar for alle, og her hadde de alle sviktet menighetens Herre. Å være bibeltro, betyr å omvende seg fra likegyldighet og fra stille å tolerere at menigheten ble forpestet, og å adlyde Jesu kall for å rette på det som hadde gått feil. Om ikke, stod de i fare for at lysestaken kunne bli flyttet fra dem.
For meg har jeg blitt å tenke på følgende: Hvorfor lar vi kvinnen Jesabel råde? Har ikke vi som mener oss å være bibeltro et større ansvar enn å trekke oss bort fra det synkende skip, selv om vi ser at kursen er helt feil, og skipets skrog allerede har fått stor skade og har kraftig slagside? Tro om menighetens Herre ikke forventer mer av oss enn å toe våre hender og å tenke at vi selv heldigvis ikke er besmittet av Bileams, Jesabels og nikolaittenes giftige villfarelse?
Om du vil, kan du gjerne lytte til talen fra sist lørdag.
