av Ideen til uttrykket ”førstefødte” ble til i forbindelse med lærestriden i Nord-Amerika
Forfatter: Kirkehistoriker Seppo Lohi, sogneprest og doktor i filosofi
Kilde: «Lestadiolaisuuden suuri hajaannus ja sen taustat»
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta
- Les mer om samme tema:
- «Johan Raattamaas uttalelser om de førstefødtes menighet og om hvem som er de førstefødte»
- Spørsmål fra vestlæstadianerpredikant på forsoningsmøtet i 1901: «Hvem er den førstefødte nå?»
Bakgrunnen til at den læstadianske førstefødte forsamling oppstod, har sin historie knyttet til hendelser i Nord-Amerika (på slutten av 1800-tallet).
Læstadianerne som flyttet dit, organiserte etter hvert sitt eget trossamfunn (1870-tallet), og det var i denne forbindelse som denne ide ble til. Inntil da hadde læstadianismen i Fennoskandinavia fungert som en innomkirkelig fornyelsesrørelse. Men de som var tilhengere av (den læstadianske) vekkelsen i Nord-Amerika, kom derimot i konflikt med den norske presten i Calumet. Derfor grunnla de sin egen menighet (i 1872). Denne menighet var helt uavhengig av den skandinavisk-lutherske kirke der.
De hadde imidlertid ikke noen prest blant sine tilhengere som hadde universitetsutdannelse med prestevielse, og som de skulle kunne ha valgt som deres leder. Den som de derfor valgte til leder for deres (nyetablerte) menighet, var den læstadianske predikanten Salomo Korteniemi (1819-1904), siden han hadde tidligere erfaring som kirketjener i Övertorneå.
Til og begynne med kalte man denne menighet for «Salom Korteniemis Lutherske menighet (Uuras Saarnivaara). Ifølge Saarnivaara ble denne menighet etablert 21.12.1872, og lovlig godkjent 11..1.1873].
Kommentar: Den 22.4.1879 ble menighetens navn endret til: «Calumet Finske Apostoliske Menighet», ifølge Uuras Saarnivaara. Johan Raattamaa ønsket ikke at denne nyetablerte menigheten skulle oppkalles etter en privatperson, slik at også han ønsket navneendring.
Etter ham valgte de Juho Takkinen (1838-1892) til leder for sin menighet (valgt til prest i 1878). Han hadde tidligere virket som kateket i Kuolajärvi (som ligger i dagens Russland 10 km fra dagens grense mellom Finland og Russland, men som tidligere tilhørte Finland).
Den personlige innsats som disse to menn gjorde, menighetens lederstil samt at ”presteskapet” i den læstadianske menighet (i Nord-Amerika) bare bestod av lekmenn, forårsaket (interne) konflikter allerede helt fra begynnelsen av.
På grunn av denne konflikten henvendte de seg særlig til Juhani Raattamaa (1811-1899) som bodde i deres gamle fastland (Sverige/Finland). Det var i denne forbindelse som Raattamaa tok i bruk den bibelske termen ”de førstefødtes menighet”. De grensene (for den førstefødtes menighet) som det siktes til i Hebreerbrevet (Hebr 12:22-24), og det innholdet som det pekes på når det gjelder læra om hvordan et menneske blir frelst, fikk imidlertid gjennom denne konflikten en ny tolkning, som ble tilpasset (det læstadianske) trosfellesskapet. Og dessuten ble ”den førstefødte menighet” nå definert til å gjelde et geografisk område som begrenset seg til Torneå(dalen) i Lappland.
Men begrepet «de førstefødtes menighet» fikk dessuten også en lokal betydning (i Nord-Amerika). Det som de som kalte seg «de førstefødte» la i dette uttrykket, var at «de førstefødtes menighet» pekte på de første og de eldste læstadianske kristne arbeiderne i det (avgrensede) området hvor den læstadianske vekkelse oppstod. Men dessuten mente de at dette dessuten pekte på dem som var blitt ett med dem som hadde de samme troserfaringene som dem, samt at de hadde som et felles ansvar å bevare (den læstadianske) læra slik den opprinnelig hadde vært (slik som de hadde forstått det).
De som etter hvert ”omvendte seg” (gjennom deres virksomhet), ble innlemmet i denne «førstefødte menighet». Og denne menighet måtte de vise en absolutt lydighet mot.
Konflikten sprer seg til Sverige
Konflikten spredte seg snart fra Nord-Amerika til deres gamle fastland, noe som skapte uenighet blant de læstadianske kristne (i Sverige, Finland og i Norge).
Særlig på slutten av 1890-tallet (før Johan Raattamaa døde og like etter hans død) tilspisset situasjonen seg (i Sverige). I år 1901 holdt man læstadianske forsamlinger i Svappavaara på to forskjellige plasser samtidig. Dermed var splittelsen et faktum.
De førstefødte (i Sverige) som støttet Gällivaara-gruppen, begynte man å kalle for vestlæstadianere. Dette gjorde det lettere å adskille dem fra de øvrige (læstadianerne) som bodde lengre øst i Sverige. Disse var de som holdt seg sammen med de svenske gammellæstadianerne, og disse var flere enn de førstefødte. I løpet av det neste århundret (1900-tallet) ble de førstefødte spredd også til Finland. Alle de som tilhørte de andre læstadianske grupperingene kalte de førstefødte for «sekter/partier, som de mente hadde en falsk lære».
