av Slik jeg skrev i et annet blogginnlegg, er det helt avgjørende for oss som er kristne, at Jesus får ta bolig i vårt hjerte (Joh 14:23) og at han får være Herre i vårt liv. Men det er også viktig at vi gir plass til Den Hellige Ånd i våre hjerter (Joh 14:16; 15:26; 16:7), og at den får lede oss på himmelveien. Uten at det skjer, kan vi ikke være Guds barn og heller ikke arvinger til himmel og salighet (Rom 8:9).
Selvsagt er det viktig at enhver som omvender seg, angrer sin synd, og at man etter at man har kommet til tro, daglig angrer sine synder, og søker syndsforlatelse i Ordet og i den kristne sjelesorgen, men selvsagt også at man tror på Guds Sønn Jesus Kristus. Alt dette er helt avgjørende for å kunne bli frelst. For rett å kunne søke syndsforlatelse, er det viktig at man kjenner sin synd slik som Bibelen definerer den. Den er først og fremst opprør mot Gud. Den adskiller oss faktisk fra Gud og gjør oss fremmede for ham. Og den stenger oss ute fra å ha samfunn med ham. Synden har en slik virkning at den splitter, knuser og ødelegger alle relasjoner, og først og fremst vårt forhold til Gud. Og alle steder hvor synden får være virksom, gjør den skade. Dette er tilfelle mellom ektefeller, i hjem, i menigheten og over alt hvor vi mennesker har å gjøre med hverandre. Bibelen bruker et annet uttrykk for å leve i synd og å la den regjere i våre liv, og det er «å leve etter kjødet». Et annet uttrykk for kjødet, er den falne menneskenatur, eller syndelegemet. Et lite eksempel på hva som er synd finner vi i Gal 5:19-22, i Rom 1:29, 13:13, 1Kor 6:6 og i de ti bud. Og når det gjelder alt slikt, er Guds Ord helt klar: «De som gjør slikt (lever aktivt i slike synder), skal ikke arve Guds rike» (Gal 5:21; 1Kor 6:10; Ef 5:5). Derimot formaner Skriften:
- «For kjødets attrå er død, men Åndens attrå er liv og fred. Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det. For de som er i kjødet, kan ikke være Gud til behag. Men dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til«, Rom 8:6-9.
Men så blir spørsmålet: Hvordan får man del i Den Hellige Ånd?
Har ikke alle som har omvendt seg, den Hellige Ånd?
Hvorfor stille et slikt spørsmål, sier kanskje noen, alle kristne har jo Den Hellige Ånd. I alle fall alle som er «troende», som har omvendt seg, kommet til menigheten, bekjent sine synder og som har fått høre ordet om syndenes forlatelse, sier de, og særlig om de har fått høre stadfestet syndene forlatt i Jesu navn og blod.
Ja, det er sant! Slik er det kanskje for de fleste. Men Gud gir ikke Den Hellige Ånd automatisk, bare vi følger en viss fastsatt «prosedyre». Og dessuten er det nødvendigvis ikke helt likt for alle, slik erfaringen viser. For når vi nærmere gransker hvordan Gud ga sin Hellige Ånd til de ulike personene i Skriften, var det ikke alle som omvendte seg til Herren som fikk Den Hellige Ånd på samme måte. Og ikke alle fikk den i forbindelse med sin omvendelse. Noen fikk den samtidig som de hørte på apostlenes forkynnelse av evangeliet, det som er Guds kraft til frelse for hver den som tror. Dette skjedde på pinsedagen (Apg 2:4 ) med flere tusen personer på en gang, og det skjedde med Kornelius og hans hus (Apg 10:44: 11:15). I disse to tilfellene var disse menneskene ikke døpte, og det nevnes heller ikke at de viste synlig tegn til anger, at bekjente sine synder åpent eller spesielt ba om å bli bedt for eller å bli velsignet. Men Gud virket alt dette gjennom det forkynte ordet, for det er Gud som virker alt som angår vår frelse fra begynnelsen til slutt. Det var også han som ga dem troen og Den Hellige Ånd. Slik ble de Guds barn, og ved troen fikk de del i Kristi rettferdighet. Troen kom av forkynnelsen som de hørte, og forkynnelsen som de hørte, kom ved Kristi ord.(Rom 10:17). For heller ikke vi kristne kan gi verken troen eller Den Hellige Ånd til noen, men det er fortsatt slik vi leser i forklaringen over den 3. trosartikkel:
- «Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham. Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og oppholdt meg i den rette tro. Slik kaller, samler, opplyser og helliggjør han hele den kristne kirke på jorden og holder den fast hos Jesus Kristus i den rette, ene tro. I denne kristne kirke gir han meg og alle troende daglig full tilgivelse for all synd. Og på den ytterste dag vil han vekke opp meg og alle døde, og gi meg og alle andre som tror på Kristus, et evig liv. Det er visst og sant».
Vekkelsen i Samaria
I Samaria skjedde det på en annen måte. Også de hørte evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn forkynt av evangelisten Filip som selv hadde den Hellige Ånd. Dessuten fortelles det at de tok til troen og ble døpt (Apg 8). Men på tross av det fikk ingen av dem Den Hellige Ånd. Etter det ble Peter og Johannes sendt dit. Det fortelles at de ba for dem at de måtte få den Hellige Ånd (Apg 8:15). Så la apostlene sine hender på dem, og da først fikk de Den Hellige Ånd. Bønn om å få Ånden, var noe apostlene hadde lært av Jesus, han som sa: «Hvis da dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal da den himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber ham«, Luk 11:13.
Vekkelsen i Efesus
I Apg 18 og 19 møter vi en annen fortelling om en tilsvarende vekkelse som i Samaria (Apg 8) hvor de som omvendte seg til Herren, ikke fikk den Hellige Ånd i forbindelse med omvendelsen. Efesus var det Apollos som forkynte. Han var sterk i Skriftene og opplært i Herrens vei. Han var brennende i Ånden, og lærte frimodig og grundig om Jesus. Og ordet virket slik at de omvendte seg Herren. Men allikevel fikk de ikke Den Hellige Ånd da de kom til troen. Men etter at de hadde latt apostlene døpe dem i Herren Jesu navn, la Paulus hendene på dem (dessuten ba han sikkert), kom Den Hellige Ånd over dem…
Janne Marttiini forteller om sin egen egen opplevelse av hvordan Gud gav ham Den Hellige Ånd
Selv om Janne i flere år hadde vært en predikant i den læstadianske vekkelse, forteller han at han lenge ikke fattet dypheten i Jesu forsoningsverk på Golgata. Selv om han ble døpt som barn, vokste opp i et kristent hjem, aldri hadde fornektet sin tro og ikke hadde vært i verden, kjempet han virkelig med å fatte troens dyp, og han opplevde heller ikke frelsesvisshet. Når han fikk noe på sin samvittighet som barn og ung, bekjente sine synder – særlig for sine kristne foreldre – og de stadfestet dem forlatt. Det samme gjorde han også i menigheten og blant de kristne. Tross det fikk han ikke fred i sin samvittighet og ikke trygghet i troen. I alle fall ikke mer enn for en kort stund. I stedet for at han bygget sin tro på Jesu fullbrakte verk alene, bygget han i alt for stor grad på egne følelser – eller egentlig på mangel på varme følelser og rørelser. Derfor ble han ikke fornøyd med sitt eget trosliv. For alt slikt gav han ingen fred eller hvile i troen. Han lurte lenge på hva slikt skyldtes, og gransket derfor seg selv og sin kristendom grundig. Og han gransket dessuten Skriften for å finne ut om hans forkynnelse var i overensstemmelse med Bibelen eller om han forkynte feil ifølge Guds Ord. Men feilen fant han ikke i sin forkynnelse. Anfektelsens bølger gikk høye i hans trosliv, og han kjempet mye i sin tro. Hva var årsaken til at han og mange andre i vekkelsen hadde det slik? Egentlig følte han at han ikke hadde den Hellige Ånd, og det trodde han nok ikke heller han hadde, siden han bygget på sitt eget verk – på sine egne subjektive følelser – i stedet for på Skriften alene og på Jesu fullbrakte verk. Derfor opplevde han heller ikke glede i Herren og fikk heller ikke frelsesvisshet slik han så gjerne ønsket. Men de kristnes og en del predikanters kritikk og forventninger til han, førte bare til at tvil og anfektelser tiltok, og til at han fikk det svært mye vanskeligere som en kristen forkynner. Han prøvde på alt for at hans kristendom skulle bli levende på hans hjerte, men ikke noe kunne hjelpe han i hans anfektelser, og heller ikke gi ham hvile i troen. Men han ante at årsaken sannsynligvis var feil vektlegging i forkynnelsen, og han nevner også at noen navngitte predikanter veiledet han på en usunn måte. Og noen krevde faktisk en «skikkelig omvendelse» av han, slik «voksne folk» gjør, selv om han verken hadde fornektet troen eller vært i verden. Kanskje tenkte de at også han trengte en helt «ny og grundig vekkelse», og dessuten en ny omvendelse. Da skulle alt forhåpentligvis komme til å bli mye bedre, slik hans egne og visse andres forventningene var. Da kunne også han få fryde seg i Herren og få komme i rørelser som mange andre på den tiden opplevde, selv om de ikke sa dette helt direkte. Men det var slik Janne oppfattet deres budskap. Dette var ikke noe alternativ for Janne, kanskje siden han selv regnet seg som en «gammellæstadianer» og ikke som en av de «nyvakte». Og han fant heller ikke noe annet eller noen andre som kunne bli til hjelp i hans dype nød og anfektelser der og da. Fantes det ikke sunn og god kristen sjelesorg, ja det kan man faktisk lure på?
Som kjent vektla mange predikanter på den tiden sterkt hjertets sønderknuselse under loven, dyp anger, grundig syndsbekjennelse og viktigheten at man personlig fikk høre at alle bekjente synder var tilgitt i Jesu navn og blod. Og tegnet på at noen hadde en levende tro og den Hellige Ånd, var at man i hjertet – like etter at syndene var stadfestet forlatt – kjente en stor glede som ofte fikk uttrykk i sterke utbrudd av rørelser. Slik var det nok ikke bare i Kittilä og Sodankylä-området hvor Janne vokste opp, men ganske generelt i den læstadianske vekkelse. Og siden Janne selv ikke opplevde det slik, var det vanskelig for han å bli tilfreds med sitt eget trosliv og sin kristendom. Mange i det området tilhørte de «nyvakte», hvor det pietistiske og «ytre uttrykk» for gleden i kristendommen var mye mer markant og mer vanlig enn blant gammellæstadianerne som Janne tilhørte. Men slik Janne forteller, var det ikke bare blant deres predikanter og blant «de nyvakte» man ikke fullt ut hadde forstått at kristendommen kun får bygge på hva Jesus alene hadde gjort, og ikke på hva vi gjør og ikke gjør, verken på egen anger, egen syndsbekjennelse, syndsforlatelsen forkynt i menigheten eller på sine egne rørelser. Og siden også en del av predikanter hadde feil vektlegging i sin forkynnelse i forhold til slikt, ble det til at både han og mange andre kom til å bygge sin tro og sin kristendom på feil grunn. Og selv om de grundigere enn grundig bekjente sine synder, fikk mange av dem ikke den fred som kunne gi dem frelsesvisshet. Årsaken var at enkeltsynder ble mer fokusert på enn på menneskenes store syndegjeld, det er i alle fall det klare inntrykket jeg får av intervjuet med Janne. Og slik var det i vekkelsen i alt for lang tid. Men denne tilbakemeldingen fra Janne var det ikke alle som gjerne var enig i, siden det ikke var så lett å ta selvkritikk heller da. Men denne oppfatningen holt han fast i helt fram til sin død i 1970.
Janne Marttiini forteller i intervjuet selv om hvordan han fikk forvissning om at han selv fikk motta den Hellige Ånd i sitt hjerte. Hans erfaring følger ikke det tradisjonelle mønsteret som var og fortsatt er det dominerende innen læstadianismen, nemlig mener de fleste at når man bekjenner sine synder, får høre at syndene er forlatt i Jesu navn og blod og tror det, så får man den Hellige Ånd. Dette hadde selvsagt også Janne gjort utallige ganger helt fra barne- og ungdomsårene. Men siden hele hans syndeforderv ikke hadde blitt åpenbar for han, men at han bare bekjente enkeltsynder og trodde dem forlatt, gikk det heller ikke opp for han at «hele den syndeskyld som egentlig lå på Janne, og som han var skyldig i innfor den strenge og nidkjære Gud, ble lagt på Guds uskyldige Lam på Golgata og som rammet Ham (Jes 53:11). Dette så ikke Janne, og derfor var ikke hans tro forankret i Jesu fullkomne forsoningsverk, og at alt det som Jesus gjorde, det gjaldt nettopp ham. Og siden han ikke selv fattet fullt ut Kristi forsoning og alene hadde Jesus Kristus som sin eneste rettferdighet, anså ikke Janne seg selv på det tidspunktet som rettferdiggjort innfor Gud, men bare som en «kristen». Janne skilte nemlig mellom det å være en «kristen» og det å «eie Kristi fullkomne rettferdighet», noe langt fra alle predikanter i vekkelsen klarte å skille på, særlig siden de selv manglet slike erfaringer i sitt eget trosliv. Slik forteller Janne selv i sin muntlige selvbiografi, og dette fortalte han bare kort tid før sin død i 1970.
Men hvordan fikk da Janne visshet om at også han hadde den Hellige Ånd? Innledningsvis forteller han om sin gode venn, predikant i læstadianismen helt fra Johan Raattamaas dager, Junnu Rautio (1844-1920). Junnu fortalte til Janne hvordan det var i læstadianismen i den første tid. Når noen omvendte seg og kom til tro, holdt de ikke det som en selvfølge at alle mottok den Hellige Ånd i forbindelse med omvendelsen. Derfor var de nøye med å ta greie på det, både for seg selv, de som hadde blitt kristne, men også for de som nylig hadde omvendt seg og var kommet til tro og knyttet seg til menigheten. Derfor spurte de, slik som Paulus gjorde av de som hadde omvendt seg i Efesos under Apollos forkynnelse: «Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen?» For Junnu Rautio var det en hjertesak at en slik læretradisjon skulle få fortsette også i framtidens læstadianisme, slik det var vanlig på aposteltiden. Og dette ble også en hjertesak for Janne, først og fremst at han selv skulle bli forvisset om at han selv hadde Den Hellige Ånd i sitt hjerte, men også at han skulle få nåde til å vandre i lydighet til Åndens ledning. Dessuten ble det viktig – faktisk en hjertesak – også for Janne at også andre som hadde gitt sitt liv til Herren ved å omvende seg og tro, skulle få nåde til det samme.
Janne forteller at da han en gang var ute for å forkynne Guds Ord, kom en til ham og sa: «Nå Janne, nå må du begynne å ta troens sak mer på alvor». Dette var en gang på høsten. Janne forteller at det han sa, gikk så dypt inn på han at han måtte be, lese og gjøre alt han kunne helt fram til april måned i sin selvgranskning. Han gransket det som han selv forkynte om det han lærte var i overensstemmelse med Guds Ord. Og siden han ikke ble rørt og det ikke kom tårer i hans øyne, kom han i store tvil. Er han egentlig en av Guds utvalgte? For han hadde tårer og rørelser blitt et kjennetegn for om troen var rett eller ikke. Slik var det nok også for mange på den tiden. Og det førte til at han bygget sin tro på følelsene som han ikke hadde. «For jeg trodde at jeg måtte ha det for å kunne tro, forteller han. Derfor tenkte han: » Jeg stakkar skulle så gjerne omvende meg, men jeg hører jo ikke med til Guds utvalgte!» Det var helt forskrekkelig for en ungdom å måtte oppleve slikt. Og med slikt måtte jeg kjempe hele vinteren.
Janne forteller videre at han reiste til Rovaniemi med hest for å hente varer. Der var det to predikanter, Hentilä og Marini, som skulle til hans hjembygd for å holde møter hjemme hos dem, og de fulgte med Janne med hesteskyss tilbake til Kierinki hvor Janne bodde, en strekning på 111 km. Hvor gammel Janne var da, er er ikke enkelt å fastslå med sikkerhet ut fra det som han selv forteller, men selv kaller han seg ungdom. Da Janne ble satt til å forkynne Guds Ord, var han bare 18 år gammel. Når Janne selv forteller at han fikk Den Hellige Ånd, var i alle fall etter at Junnu Rautio døde, og det var i 1920. For ifølge Janne var de Junnu som vakte i ham omsorg for seg selv at han virkelig hadde Den Hellige Ånd. Siden Janne var født i 1893, begynte han som predikant i 1911 så langt jeg kan se, og det igjen betyr at han sannsynligvis hadde vært predikant minst i ni år når dette skjedde.
Etter forsamlingen sa predikant Marini der han satt i gyngestolen: «Om jeg dør nå, så kommer jeg til å dø salig! For Gud kommer bare til å dømme synden. Og alle mine synder er jo forlatt». Dette kunne Marini si med et tørt hjerte og attpåtil med et smil om munnen. Dette var noe Janne grep tak i, fortsetter han: Det der må jeg ennå prøve på! Jeg har prøvd alt som man kan prøve og finne på i håp om å bli salig. Men dette skal også jeg prøve! Og hør hvordan det gikk, sier Janne: Jeg reiste på taletur sammen med Marini i over en uke, men mitt hjerte ble allikevel ikke oppvarmet, selv om jeg helt sikkert forkynte rett.
Da jeg kom hjem, leste jeg på kvelden fra Samuels bok (1Sam 25. kapittel etter finsk 1876-oversettelsen) det sted hvor det står skrevet om Abiga’il, Nabals hustru, og hva hun sa til David etter at han skulle dra for å hevne seg på Nabal, siden han ikke ville gi mat eller almisser til Davids menn. Da Nabals hustru fikk høre om dette, dro hun av gårde i stor hast, og dessuten sendte hun en stor mengde med mat gaver til David. Og selv dro denne kvinne etter dem på sitt esel. Da Abiga’il kom fram til Davids leir, steg hun av eselet og sa til David (ifølge BGO som stemmer best med den finske oversettelsen):
- «Jeg ber deg, tilgi din tjenerinnes overtredelse! For Herren skal sannelig reise et trygt hus for min herre, for min herre strider Herrens strider, og det er ikke blitt funnet ondskap hos deg alle dine dager. Likevel har en mann stått fram for å forfølge deg og stå deg etter livet*. Men min herres sjel skal være bundet i de levendes knippe hos Herren din Gud…. , 1Sam 25:28-29.
Da jeg leste dette på kvelden, kjentes det så godt for meg, fortsetter Janne. Når det ble morgen, dro jeg ut for å arbeide med høyet på slotta. Og mens jeg satt der på høylasset begynte jeg å grunne på Abiga’ils ord, og så utla jeg for meg selv hva dette Guds Ords stedet betydde, og tenkte: «Ja, også jeg er bundet inn i de levendes knippe med det band som er vevd på langfredagen. Og når denne knippe en gang skal bli løftet opp til himmelen, skal også jeg få bli tatt med.» Og Janne Marttiini fortetter selv å fortelle i sin muntlige selvbiografi:
«Da jeg leste dette for meg selv, forteller Janne, da ble jeg fylt med Den Hellige Ånd. Og det var også først da jeg fikk Den Hellige Ånd. Da jeg satt der oppe på høylasset ropte jeg, så rørt var jeg, og slik fortsatte det et par kilometer framover (han kjørte sikkert tørrhøy med hesten)… Etter denne hendelsen forkynte jeg Guds Ord i neste 20 år. Og jeg trengte nesten aldri tale Guds Ord med et kaldt hjerte. For etter at jeg opplevde dette, ble denne saken levende for meg».
Og Janne fortsetter: «Den troskampen jeg hadde hatt, var bunnløs dyp. Men når jeg ydmyket meg til å tro helt og holdent på bare grunn av Jesu gjenløsning – uten rørelse, helt uten noen andre virkninger, uten følelser – men kun bare å tro det som Guds Ord åpenbarer, så da fylte Gud meg med den Hellige Ånd. Dette var for meg en meget klar og tydelig erfaring».
Sluttord
For enhver som omvender seg, er det viktig å være klar over at man trenger en full tilgivelse for hele sin totale syndegjeld, og ikke bare for enkeltsynder. Og denne syndegjelden er det ingen som har kunnet godtgjøre for enn Guds egen Sønn. Han tok all vår og hele verdens syndegjeld på seg, og bar den opp på forbannelsens tre. Paulus uttrykker de slik: «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset«, Kol 2:14.
Derfor er det viktig for enhver som omvender seg å forstå at det er jeg som på grunn av mine alle synder og hele min syndegjeld innfor Gud var årsaken til at Jesus måtte fødes, bli et menneske, bære våre synder og lide og dø for at jeg skal få leve. For også mine synder ble skrevet opp i dette skyldbrevet som Jesus en gang for alle utslettet med sitt blod. Men Gud elsket meg så høyt at han lot Jesu ta dette skyldbrevet bort fra meg, hvor også mine synder var innskrevet i, og han naglet det til korset. For mine syndere skyld måtte Jesus dø, slik at jeg skal få leve ved ham. Derfor må også jeg ved Ånden døde lyster og begjær i mitt syndelegeme, slik at det ikke skal få makt over meg og det nye livet som jeg er kalt til å leve med den oppstandne Kristus.
Alta 01.10.2022
Henry Baardsen
