av ”Saken er den at du først må få lære å kjenne din byrde og din synd, det som aller mest plager og trykker din samvittighet. Dette må du fortelle om og bekjenne for din bror.
Du trenger derfor ikke å fiske lenge etter, eller å søke etter alle dine synder. Nevn bare de syndene som du kommer på, og si til ham: Så svakt menneske er jeg, og slik har jeg falt. Derfor ber jeg om trøst av deg, og om gode råd. For skriftemålet eller syndsbekjennelsen skal være kort.
Dersom du kommer på noe som du har glemt, så skal du ikke la deg bli forstyrret av det. For du skriftet jo ikke for å gjøre en god gjerning, eller som noe du var skyldig til å gjøre, men for at du skulle få trøst av syndsavløsningen. Det som du glemte å bekjenne, det kan du senere bekjenne for Gud. Eller så får du høre (og tro) Ordet om syndenes forlatelse når du går til Herrens nattverd.
La deg derfor ikke plage i ditt hjerte, selv om du også glemte å bekjenne noe under skriftemålet, eller at du kanskje ikke ble å nevne de og de syndene. For også de syndene er deg tilgitt, selv om du glemte å bekjenne dem. Gud ser ikke til om din syndsbekjennelse lyktes bedre eller dårligere, men han ser til sitt eget Ord, og om du vil tro Ordet (om Guds nåde og syndenes forlatelse). Når Gud i syndsavløsningen tilgir deg, så tilgir han ikke bare visse synder, mens andre synder ikke blir tilgitt. For syndsforlatelsen er en helt fri forkynnelse, som vitner for deg om Guds nåde.
Men om nå Gud virkelig er deg nådig, da har han også tatt bort alle dine synder. Derfor skal du bare holde deg til Ordet som blir forkynt deg i syndsavløsningen, og ikke ha fokus din egen syndsbekjennelse. Enten du glemte å bekjenne noe, eller om du ikke glemte noe, så påvirker det ikke saken (hvor mye Gud tilgir).
For i samme grad som du tror, så mye får du også tilgivelse for (Luther, Kirkkopostilla, palmusunn. Evank. Saarna, WA. 15, 489).
Spørsmål:
- Tror du at du skal bekjenne for skriftefaren de syndene som du kjenner i ditt hjerte og som plager din samvittighet?
- Tror du at alle dine synder et deg tilgitt, når din skriftefar forkynner deg syndenes forlatelse, også de synder som du kanskje glemte å bekjenne i skriftemålet?
- Eller tenker du det slik at du må presenterer for din skriftemål en fullstendig fortelling eller en liste over alle dine synder, og at han tilgav dem?
- Eller kanskje du tenker at du slettes ikke behøver å bekjenne for en skriftefar de syndene som du plages av, og som plager din samvittighet?
Dersom det er slik du tenker, da er det ikke rart at du ikke har fred i din samvittighet, og heller ikke visshet i ditt hjerte.
