av Kilde: «Huutavan äänen maassa», av Carl Edquist (utgitt i 1926)
Oversatt av Henry Baardsen, Alta
Utdrag fra kapittel VI, «Et støyfullt predikantmøte i Gällivare», holdt den 11. mars 1901
Bakgrunnen for forsoningsmøtet mellom vest- og østlæstadianerne i 1901:
Innen læstadianismen hadde det på slutten av 1800-tallet oppstått betydelige interne spenninger og konflikter. Som kjent oppstod denne vekkelse på svensk side av Lappland i 1845. Etter Læstadius død i 1861 var det helt naturlig at Johan Raattamaa – som var en av de nærmeste og mest betrodde medarbeiderne til Læstadius – overtok som vekkelsens selvskrevne leder. Raattamaa var en meget dyktig leder og en særegen forkynner med klart apostolisk og evangelisk preg. Han var dessuten en særlig god pedagog og lærer, og var svært dyktig til å organisere det kristne misjonsarbeidet, selv om det foregikk i flere land og over store geografiske områder. Selvsagt gjorde han ikke alt selv, men han hadde mange gode og pålitelige medarbeidere med seg i sitt team for å spre det kristne budskapet.
Raattamaa var tvers igjennom en fredens mann med særlig gode medfødte evner og åndelige gaver til å bevare kjærligheten, samholdet og enheten i vekkelsen. Han oppmuntret alltid de kristne til å elske hverandre, og å ha stor overbærenhet med hverandres svakheter og feiler. Dessuten oppmuntret han enhver til å be om tilgivelse for sine egne synder, men også til å tilgi hverandre av hjertet i det høye og hellige Jesu navn og i kraft av hans forsoningsblod, slik Gud hadde tilgitt dem i Kristus (Kol 3:13). For ham var det helt maktpåliggende at Kristi kjærlighet skulle få binde Guds barneskare sammen, slik at ikke interne maktkamper og kjødelighet skulle få ødelegge det verk som Gud selv hadde fått begynne i de kristne.
Selv om det allerede i hans levetid oppstod betydelige spenninger og meningsforskjeller innen den læstadianske vekkelse her i Norden – ja til og med gruppedannelser – så maktet han langt på vei å hindre at vekkelsen her direkte ble splittet før han døde i 1899. Dette var særlig viktig for ham hele hans tid som vekkelsens leder, nemlig å bevare den kristne enheten.
For Raattamaa var det Kristus alene som var menighetens Herre og hode (Ef. 5:23). Som leder for vekkelsen og som den mest betrodde eldste, ønsket han aldri å innta Kristi plass – verken som «den førstefødte» (slik man innen den katolske kirke holder Peter – og senere paven – som Kristi stedfortreder og som kristenhetens overhode), eller som menighetens herre. Raattamaa sa ved et tilfelle:
«Jeg er ikke noe bedre kristen enn noen andre, men heller det motsatte. Jeg er den eldste i forhold til dere alle, derfor har jeg også størst behov for (Guds) nåde. Men de kristne elsker meg som en kristen, så derfor har de som vane å invitere meg som en «mellommann» når det oppstår stridigheter» (side 48 i vår kilde).
Slik Johan Raattamaa og hans nærmeste medarbeidere så det, så var den læstadianske vekkelse bare en liten del av Kristi menighet på jord. Og slik som det var på aposteltiden, så hadde også de læstadianske kristne av Guds store nåde fått komme til «Sions berg, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til englenes myriader, til høytidsskaren og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene … « (Hebr 12:22-23).
For Raattamaa og hans nærmeste medarbeidere var det Kristus alene som var «den førstefødte» (Kol 1:15. 18; Hebr 1:6; Åp 1:5), og ingen andre. Men alle de som hadde fått omvendelsens nåde og var blitt Guds barn, de hadde også samtidig blitt inntatt i menigheten av de førstefødte, hvor Kristus selv var den førstefødte og menighetens eneste Herre.
Les gjerne mer om temaet «den førstefødte» og «de førstefødte» i følgende artikler:
- Johan Raattamaas uttalelse om «de førstefødtes menighet» og hvem som er «de førstefødte»
- Hvordan oppstod uttrykket «de førstefødtes menighet»?
[Oversetters kommentar: I forbindelse med konflikten som oppstod etter 1870-tallet innom den læstadianske menighet i Amerika, er det etter min vurderinger uttalelser om «de førstefødte» og «den førstefødte menighet» som Raattamaa kom med, som helt klart kunne og fortsatt kan misforstås, og som også noen vestpredikanter tok til sin egen og sine tilhengeres fordel. Dette er også noe som helt klart kommer til syne av Viktor Appelkvist sine uttalelser nedenfor. Dersom det som Carl Edquist skriver her stemmer med virkeligheten, virker det helt klart for meg at slik Appelkvist tenkte, samstemmer det helt med katolikkenes syn på den apostoliske suksesjon og på Peter og senere paven som Kristi stedfortreder på jord. På forsoningsmøtet spurte Appelkvist: «Hvem er den førstefødte nå? Han sier ikke selv hvem han egentlig tenkte på, men det var i alle fall ikke på Kristus, det forstår vi av det som han uttaler. Derimot var det en spesiell kristenleder han tenkte på som da var «den førstefødte», en eldste som hele den læstadianske menighet burde samles rundt, og som på en helt spesiell måte skulle lede vekkelsen. Den mest skremmende uttalelsen som Appelkvist kommer med slik jeg vurderer det, er: «Og hvem er det vi nå skal samles rundt, for at vi skal kunne bli frelst?»
Av denne hans uttalelse var denne lederskikkelsen en person som alle i vekkelsen måtte samles om for å kunne frelst. Og dette gjaldt helt sikkert ikke bare vekkelsens folk, men alle andre også som ville bli frelst. Om dette som Carl Edquist her skriver, stemmer med hva Appelkvist virkelig har uttalt, hva er det da annet enn «avgudsdyrkelse» av en kristenleder». Så derfor får vi bare håpe at Appelkvist ikke har kommet med disse uttalelsene. Men det finnes dessverre dokumentasjon på at dette kan stemme, og at det fortsatt finnes personer som like sterkt knytter frelsen til en spesiell menighet og til å måtte bli velsignet av kristne som hører til en viss kristen menighet for å kunne bli frelst. Etter min vurdering er slikt ikke annet enn sekterisme».
Etter Johan Raattamaas død, oppstod det et spørsmål om hvem som skulle bli hans etterfølger som leder for vekkelsen. En av dem som aller tydeligst ble fremstilt som Raattamaas etterfølger , var predikanten Jonas Purnu. Det var mange som anså ham som vekkelsens neste leder, særlig vestpredikantene og deres støttespillere i Gällivare-området, slike som anså seg å være «de rette førstefødte», siden deres leder etter deres påstand var den personen som Raattamaa selv hadde utpekt til vekkelsens neste leder.
Men de læstadianske kristne i øst og deres predikanter og prester – Aatu Laitinen, Mikko Pääkkölä, Juho Sirkanmaa, Isak Poromaa, C. J. Grape, August Lundberg med flere – var slettes ikke av samme mening, så derfor oppstod det bare større og større spenninger, og etter hvert oppstod det også tydelige grupperinger på begge sidene. I håp om å unngå åpen og varig splittelse, fikk man i stand et forsoningsmøte i Gällivare i 1901. Men dessverre mislyktes dette totalt, så dermed var en åpen splittelse en realitet. Man gikk hver sin vei, og dermed oppstod det to grupper, vest- og østlæstadianere.
En av predikantene som krevde at Jonas Purnu skulle bli vekkelsens neste leder, var vestpredikanten Viktor Appelkvist. I et av hans innlegg under forsoningsmøtet, stilte han et spørsmål til en av predikantene som representerte øst-retningen, Mikko Pääkkölä:
Hvem er den førstefødte?
Pääkkölä svarte: «Kristus». Appelkvist fortsatte: «På spørsmålet om hvem som er den førstefødte, svarer de (representantene for østlæstadianerne) med en klagende stemme at det er Kristus. Ja, vi vet nok at Kristus var den førstefødte. Men han gav himmelrikets nøkler til Peter. Vi vet også at Peter var den klippe som Kristus bygget sin menighet på. På den tiden var de kristne særlig flittige til å samles rundt den eldste i Jerusalem. I Kristi sted ledet han (apostelen Peter) menigheten. Men spørsmålet er nå: Hvem er det som nå er den førstefødte? Hvem er det som har himmelrikets nøkler? Og hvem er det vi nå skal samles rundt, for at vi skal kunne bli frelst?«
Siden Pääkkölä ikke svarte, vendte Appelkvist seg til predikant Snekker-Tomas med det samme spørsmålet. Da begynte Snekker-Tomas med en lengere forklaring, og han fortalte at Abel i sin tid var den førstefødte. Deretter nevnte han flere andre som levde i Det Gamle Testamente og som var forbilder på Kristus. Men Appelkvist avbrøt ham med ordene: «Vi er bare enfoldige folk, så vi forstår ikke hva de lærde utlegger. Dersom du ikke har noe bedre svar å gi, så er det best at du tier!» Da svarte Snekker-Tomas: «Jeg er gammel og grå, så det er ikke så lett for meg å tale så fort. Men dere forvrenger mine ord allerede før de har kommet ut av min munn». Da ropte Isak Niku: «Vi bryr oss ikke om deg, selv om du har blitt så gammel at det har kommet mugg på deg».
Etter dette tar (Juho) Sirkanmaa (bror til oversetterens oldemor) til ordet: «Jeg har hele mitt liv bodd i nærheten av stedet der hvor Johan Raattamaa bodde. Og jeg har ofte vært sammen med ham – oftere enn noen andre av dere. Så jeg burde vite bedre enn dere alle hva Raattamaa har sagt» (om hvem som er den førstefødte). Men Sirkanmaa fikk ikke lov å fortsette …
Ønsket om forsoning førte dessverre ikke frem. Ved forsoningsmøtets avslutning var det almen forvirring blant de fremmøtte, og man kom med særlig grove og upassende fordømmelser og forbannelser – både til høyre og til venstre – slik at Sirkanmaa måtte konstatere: Ja, det er virkelig slik som Raattamaa en gang sa: «I Gällivare regner det steiner».
Og Carl Edquist avslutter kapittelet «Et støyfullt predikantmøte i Gällivare» med følgende ord: «Splittelsen innen de førstefødtes menighet «seiret». Øst og vest fortsatte sin vandring, men på to forskjellige veier. Og hvem vet? Kommer disse to veiene noen gang til å møtes?»
