Er læra om «verdensrettfediggjørelse» Bibelsk?

Jeg har ved noen tilfeller hørt taler hvor «verdensrettferdiggjørelse» har blitt forkynt – læren om at alle mennesker, uavhengig av om de tror eller ikke – ble tilgitte, rettferdiggjorte og gjort verdige for Gud på Golgata for 2000 år siden.  I disse talene ble det henvist til Jesu fullkomne soningsdød på Golgata og på den seieren han vant for å frelse hele verden. Slik det kom fram av talene, ble alle mennesker «rettferdiggjort» ved Jesu død og oppstandelse. Dette kalles iblant «allmenn rettferdiggjørelse» eller «objektiv rettferdiggjørelse».  Disse uttrykk er av nyere dato, og er ikke brukt i Bibelen. Jesu forsoningsverk  – ifølge denne læres i sin mest ytterliggående  form – er  så fullkommen at alle mennesker blir født hellige (Luk 2:23). Men det blir imidlertid ikke definert hva de legger i uttrykkene «rettferdiggjort» og «hellig». En del av de kjente luthersk teologer i Norden står for dette syn i en eller annen variant, men jeg har også hørt en slik lære forkynt i læstadiansk sammenheng. 

Etter å ha hørt en slik lære forkynt, begynte jeg å tenke på noe Luther en gang sa: «Rettferdiggjørelsen er den artikkelen som hele den kristne kirken står og faller ved». Så viktig anså Luther denne lære å være. Et av reformasjonens prinsipper lyder: «Ved tro alene”. Og det gjelder helt klart også læra om rettferdiggjørelsen, siden Bibelen alltid knytter troen og rettferdiggjørelsen sammen. Uttalelsen om at alle mennesker i hele verden – samtidig som Jesu frelsesverk var fullført – ble rettferdiggjort, fikk meg til å gjøre slik som kristne i Berøa gjorde: «Etter at de hadde hørt og tatt imot ordet, gransket de hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt» (Apg 17:11). Dette er også i overensstemmelse med hva Paulus lærer: «La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det», 1Kor 14:29.

• Opphavet til læra om «verdensrettferdiggjørelse» og til læra om at alle barn er født rene, uten å ha hørt evangeliet eller uten å tro

---

Rettferdiggjørelsen og troen er uløselig knyttet sammen, og kan absolutt ikke adskilles:

• «Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes. Ved at de kjenner ham (ved å tro på ham), skal den rettferdige, min tjener (Jesus Kristus), rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære», Jes 53:11.
• «Derfor skal dere vite, brødre, at ved ham forkynnes syndenes forlatelse for dere. Og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror«, Apg 13:38-39.
• «For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve«, Rom 1:17.
• «For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger», Rom 3:28.
• «…så sant Gud er én, han som rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen«, Rom 3:30.
• «For det var ikke ved loven Abraham eller hans ætt fikk det løftet at han skulle være arving til verden, men ved troens rettferdighet«, Rom 4:13.
• «Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus», Rom 5:1.
• «Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger», Gal 2:16.
• «Da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den på forhånd dette evangelium for Abraham: I deg skal alle folk velsignes», Gal 3:8.
• «Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, det er klart, for: Den rettferdige av tro, skal leve«,  Gal 3:11.
• «Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro«, Gal 3:24.

Bibelen er helt entydig: For «uten tro er det umulig å være til behag for Gud« (Heb 11:6). Slik lærer Bibelen! Men de som lærer «objektiv rettferdiggjørelse» / «verdensrettferdighetsgjørelse» eller en «allmenn rettferdiggjørelse», lærer derimot at troen ikke er avgjørende. For alle ble «rettferdiggjorte» for 2000 år siden, da Jesus døde og oppstod til vår rettferdighet, slik som en kjent Luther-teolog sier:

«Den objektive rettferdiggjørelsen er den bibelske læren som sier at da Jesus døde tok han virkelig bort all synd, hele verdens synder, og da han oppstod fra de døde, erklærte Gud alle syndere «rettferdige», eller tilgitt, frikjent for all synd. Og dette er noe som er objektivt sant, enten mennesker tror på det eller ikke«.

Slik jeg kan se, er en slik lære klart i strid med alle de ovennevnte bibelsitatene. Jeg kunne her komme med mange andre tilsvarende uttalelser av andre forkynnere, men lar det være denne gangen. Men det som bekymrer meg mest, er at en slik lære – som ikke finner støtte for i Skriften – i en viss grad blir forkynt også i den læstadianske vekkelse, men da i en noe annen variant. 

---

Hva lærte østlæstadianerne/»Altaretningen», og hva lærer Bibelen om at de ufødte barna er «helliget» ved Jesu hellige unnfangelse og fødsel, men også om en spesiell variant av «universell rettferdiggjørelse»?

Så spørsmålet blir: Kan man finne støtte i Skriften for en lære som sier at alle mennesker i hele verden ble rettferdiggjorte samtidig med at Jesus ble reist opp fra de døde, og at dette også gjelder de som ikke tror det? – dette som de har valgt å kalle for en «allmenn rettferdiggjørelse» eller «verdensrettferdiggjørelse».

Dessuten kan vi stille spørsmålet: Hvor i Bibelen læres det at Jesu hellige unnfangelse ved den Hellige Ånd og ved Guds overnaturlige inngrep og hans rene og hellige fødsel,  gjør vår og alle menneskenes syndige unnfangelse og fødsel hellig, slik det mange ganger har blitt lært, også i vår vekkelse? Jeg skal i den forbindelse henvise til noen direkte sitat, uttalt av noen av de østlæstadianske predikantene rundt århundreskifter 1800/1900, hentet fra Martti E. Miettinens artikkelsamling fra 1931-1932. Jeg gjør oppmerksom på at sitatene er uttalt «under kampens hete» i konflikten mellom østlæstadianerne/»Altaretningen» og Lyngen-fraksjonen, særlig ved Erik Johnsen.

• Det som kommer fra Gud, kan ikke være urent og fordervet
• Sjelen kommer til verden ren og feilfri
• Barna er helliget ved Kristi unnfangelse og fødsel, og er derfor Guds barn før dåpen
• Arvesynden er mindre synd enn gjerningssynden
• Arvesynden er ikke en synd som fører til fortapelsen
• Alle menneskebarn fødes rene  og uskyldige til sjel og ånd, og er rene så lenge de ikke gjør forsettlige synder
• Mennesket blir av naturen født ren til sjel og ånd, mens legemet er besmittet av arvesynden helt fra fødselen av
• Barna er vel ikke født rene til legemet, men arvesynden bor i dem. Likevel blir legemet uten videre delaktig i den rene sjels salighet
• Slik Gud blåste er ren og ubesmittet sjel og ånd i Adam og Eva, slik har han også blåst det i alle menneskebarn. Derfor er de rene til sjel og ånd, og av naturen er de Guds barn.

Hvilke skriftsteder støtter denne lære seg på? Og i tilfelle Bibelen ikke lærer slik, hvor kommer da denne læra fra? Og hva kan en slik lære føre til, om den ikke er i samsvar med Skriften?

Luther skriver et sted: «I Skriftens lys skal både lære og liv prøves». Og Guds Ord sier: «Om noen taler, han tale som Guds ord», 1Pet 4:11. Jeg har samtalt med noen kristne om dette – også med noen predikanter – men ingen har kunne komme med noen gode bibelske argumenter. Vel har noen henvist til Jer. 1:6 hvor det sies: «før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg«. Ifølge Lundes etikkleksikon betyr helliget, det hebraiske ordet (qadosh) antagelig avsondret, utskilt, flekkfri, opphøyet. «Helliget» kan altså bety «utskilt fra en gruppe», «utvalgt til Herren», «bestemt for en tjeneste» og «innviet til Herren». Det var nettopp det som Jeremias var, slik Jer 1:6 lyder: «Jeg satte deg til en profet for folket». For å utføre denne tjeneste, helliget/utvalgte/ utskilte/opphøyde Herren Jeremias. Absolutt alt som skulle brukes i tjeneste for Herren, ble helliget. Som eksempler kan nevnes: Guds tjenere, hviledagen, salvingsoljen, Arons klær, husene som ble brukt til gudstjeneste, jorden, tabernaklet etc. Det er derfor ikke dekkende å henvise bare til Jer 1:6 som argument for at alle som er født av syndig sæd (Sal 51:7; Job 14:4; 15:14; 24:4; Jes 64:5; Joh 3:6; Ef 2:3), blir født hellige, slik tilfelle var med Jesus. Bibelens lære er helt entydig når det gjelder vår falne natur, kjødet:

• «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i hjertene deres var onde hele dagen lang», 1Mos 6:5. 
• «Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd«, Sal 51:7.
• «Kan et menneske være rettferdig for Gud? Kan en mann være ren for sin skaper?», Job 4:17.
• «Kunne det bare komme en ren av en uren? Ikke én!«, Job 14:4.
• «Hva er et menneske, at han skulle være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulle være rettferdig?«, Job 15:14.
• «Hvordan skulle da et menneske være rettferdig for Gud eller en som er født av en kvinne, være ren?«, Job 25:4
• «Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg. Som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort»,  Jes 64:5.
• «Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd», Joh 3:6.
• «For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott«,  Matt 15:19.

Slik er Bibelens klare vitnespyrd. Hvor er da vår ros? Hvor er vår hellighet, som noen lærer vi er født med? Hva er egentlig synd, dersom bibelstedene ovenfor ikke taler om synd? Fornekter vi sannheten i de ovennevnte bibelstedene eller bagatelliserer dem, er det for oss heller ikke noe som kan kalles arvesynd. Men gjør vi det, bygger vi ikke på Skriftens grunn. 

Luther er tydelig på at ingen læresetninger kan lages, uten at det er minst to eller tre entydige bibelsteder som stadfester denne sak, og at disse bibelstedene dessuten må tale om en og samme sak, og ikke er løsrevet fra sine sammenhenger. Bekrefter ikke Bibelen denne lære som sann, må derfor de som har en slik lære, selv argumentere for denne læres opphav, sier Luther. Bibelen er altså helt entydig på at vi alle er underlagt syndefallets skade, og både er unnfanget og født i synd (se bibelsitatene ovenfor).

Vi kan heller ikke sette likhetstegn mellom «helliget» og «rettferdiggjort», mellom å være «utvalgt» og det å være «rettferdiggjort».  Det ser vi tydelig når det gjelder apostelen Paulus. Han sier selv: «Men da han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet»,  Gal 1:15. På tross av at han var utvalgt fra mors liv, ble han født som en synder. Han sier: «Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største« (1Tim 1:15). Og som den størst synder levde han   til han var en fullvoksen mann, da han møtte Jesus på Damaskusveien. Først da ble han omvendt og mottok troen som en gave, fikk den Hellige Ånd, fikk  del i syndenes forlatelse og det evige liv. Dermed ble han ved troen ikledd Kristi rettferdighet ved at evangeliet ble forkynt for ham av Ananias. 

Den hellighet som NT taler om, er alltid knyttet til Jesus Kristus. Når et menneske ser sin synd, søker nåde og syndenes forlatelse hos Gud, tror budskapet om Frelseren som døde i hans sted og som ga sitt liv til soning for sine egne synder, blir han ikledd Jesu Kristi rettferdighet. Samtidig blir han tilregnet Kristi hellighet og renhet. Da renser kraften i Jesu blod ren fra alle synder, og da får han begynne et nytt liv «i Åndens helliggjørelse, til lydighet og bestenkning med Jesu Kristi blod». Som følge av det, gir Gud han sin nåde og fred (1Pet 1:2) i hjertet og samvittigheten. 

---

Mulige bibelske argumenter, brukt for å forsvare verdensrettferdighetslæra

Bibelsteder som blir løftet frem av de som argumenterer for en «universell/allmenn rettferdighetslære», er hovedsakelig Rom 5, 2Kor 5:19, Joh 1:29, 1Joh 2:2.

Rom 3:
«Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. – For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet. Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de syndene som før var gjort. Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tiden som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus«, Rom 3:21-26.

Kommentar: I dette avsnittet er troen på Jesus nevnt fire ganger. Guds rettferdighet (den som duger for Gud) og han som alene kan bli vår rettferdighet, er Jesus Kristus. Denne rettferdighet blir ved evangeliets forkynnelse tilbudt til hele verden, og denne rettferdigheten ble gjort ferdig en gang for alle på Golgata. Derfor sendte Jesus sine apostler ut med budskapet: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all/hele skapningen!» Også Jesus understreket viktigheten av å tro: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt»,  Mark 16:15. Selvsagt er ikke det avgjørende om vi tror eller ikke tror at Jesus er gitt til rettferdighet for hele verden. For det er Bibelen entydig på, og det er en realitet. Vår tro er selvsagt ikke avgjørende for dette faktumet. Noen av de som taler varmt for læra om verdensrettferdiggjørelse, tenker at fokuset på personlig tro, har for mye har oppmerksomhet på egen opplevelse av frelsen, noe som enkelte kaller «subjektiv rettferdiggjørelse» og som tar  fokus bort fra Jesu fullkomne verk på Golgata. Også det blir helt feil. Herren vitner selv om troens far Abraham: «Og han trodde på Herren, og Han regnet ham det til rettferdighet« (1Mos 15:6; Rom 4:3; Gal 3:6; Jak 2:23). 

Hvordan kan da vi tilegne Krist rettferdighet til mennesker som ikke tror? En slik lære kan ikke jeg se er i overenstemmelse med Skriftens entydige vitnespyrd om at det er ved en tro som Herren selv har fått virke ved evangeliet og gi som gave, som Herren tilegner tilegner Jesu Kristi fullkomne rettferdighet.

---

Rom 5:
Allerede i 5:1 sier Paulus: «Da vi nå er rettferdiggjort av tro…» . Slik troen og dåpen er knyttet tett sammen, gjelder det samme også troen og rettferdiggjørelsen. Det samme gjelder også alle andre steder i NT hvor rettferdiggjørelsen er omtalt. Rettferdiggjort er kun de som har blitt Guds barn og som tror og stoler på Kristi fullkomne forsoningsverk på Golgata. Ved tro bli de tilregnet og erklært rettferdige for Kristi skyld. For «uten tro er det umulig å være til behag for Gud« (Heb 11:6). 

Videre forteller Rom 5 at Kristus døde for oss da vi var skrøpelige og ugudelige (v. 6), da vi var syndere (v. 8), at vi blir rettferdiggjort ved hans blod (v. 9), at vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død (v. 10), at en manns rettferdige gjerning ble til livets rettferdiggjørelse for alle mennesker (v. 18), at mange skal stilles fram som rettferdige ved den enes lydighet og at nåden skal herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre (v. 21).

Så langt jeg klarer å se, er det ikke noe i Rom 5 som kan brukes for å forsvare læren om at alle mennesker ble rettferdiggjorte for 2000 år siden, og til og med uten tro. Derimot viser teksten klart at det ikke er frelse i noen andre enn i Jesus Kristus, at vi ved troen (en og en) blir renset rene fra våre synder i Kristi blod, at «han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens« (1Joh 2:2), av vi «ble forlikt med Gud», at vi får del i Kristi rettferdige gjerning, at livets rettferdiggjørelse (helliggjørelsen) er en frukt av troens rettferdighet og at vi en gang av Guds nåde skal bli stilt fram for Gud, takket være Jesu Kristi lydighet.

---

2Kor 5:19 lyder:

• «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen». Hvordan dette skal tolkes, kommer tydelig fram av følgende vers: «Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!«.

Kommentar: At verden ble forlikt/forsonet (gr. kat-allage) med Gud, framgår tydelig. Grunnlaget for forsoning, er Kristi stedfortredende soning (hebr. kãfar) på Golgata. Å sone synd vil si å dekke over synden, skjule den, ta den bort, stille tilfreds. Det var kun gjennom dette som Gud kunne bli forsonet/forlikt med menneskene. Slik det var i hele GT, var blodet bestenket på alteret det Gud-gitte soningsmiddel. For å gjøre soning for dine, mine og hele verdens syn, dugde intet annet enn «Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam» (1Pet 1:19; Heb 9:12-14). Ved sitt eget blod kjøpte Jesus oss fri fra våre synder, og fant en evig forløsning. Og Jesu Kristi offer dugde for Gud, slik at fiendskapet ble tatt bort, slik vi synger: «Min Gud er en forsonet Gud, min himmel er nå åpen!». Men selv om soningen var fullkommen, veien til Gud ble åpnet og alt var fullbrakt, må det tas imot når evangeliet forkynnes for oss, slik Paulus sier: «Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike/forsone med Gud!«.

Vi bør være oppmerksom på at «rettferdiggjørelse» (gr. dikaiosis) betyr «frikjennelsesdom, og «rettferdiggjøre» (dikaioo) er  et evangelisk uttrykk for at Gud forlater synd. slik Paulus gir uttrykk for dette, er at Gud ikke tilregner synderen hans synd, men av nåde tilregner ham rettferdighet ved troen på Jesus Kristus (Rom 3:23-26; Rom 4:5-8; 5:19). 

De bibelske termene «soning», «forsoning/forlikelse» og «rettferdiggjørelse» er alle viktige bibelske uttrykk for frelse ved troen på Jesus Kristus, men disse ordene har ikke samme betydning , og bør derfor ikke blandes sammen.

---

1Joh 2:2 brukes også til forsvar for «universell  rettferdiggjørelses-læra». Det lyder:

• «Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens«, 1Joh 2:2.

Kommentar: Slik  ovenfor er nevnt, er «soning» som det her tales om, selve grunnlaget for «forsoningen/forlikelsen», og er ikke det samme som «rettferdiggjørelse». Bibelstedet kan derfor ikke brukes til støtte for læra om «verdensrettferdiggjørelse» uten omvendelse og tro. 

---

Jer 23:6, Jer 33:16 og Hos 12:6 er også brukt som argumenter:

«I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt. Dette er det navnet som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet«, Jer 23:6.

«I de dager skal Juda bli frelst og Jerusalem bo trygt, og dette er det navn hun* skal kalles med: Herren, vår rettferdighet«, Jer 33:16.

«Og Herren, hærskarenes Gud – Herren er det navnet han skal kalles med«, Hos 12:6.

Kommentar: Disse tre bibelhenvisningene – så langt jeg kan lese dem – forteller bare om hvem som er vår rettferdighet, nemlig Herren Jesus Kristus. Dette argument kan derfor ikke brukes til forsvar om  verdensrettferdighets-læra. Videre henvises det til Dan 9:24 om en som skulle komme for å innelukke frafallet, for å forsegle synder, for å dekke over misgjerning og å føre fram en evig rettferdighet. Men heller ikke dette bibelvers kan brukes for å underbygge læra om en «allmenn rettferdiggjørelse», og t.o.m. uten tro, som flere lærer. At Kristus er vår eneste rettferdighet, er Bibelen helt entydig på. Men å påstå at alle, helt fra Kristi oppstandelse av, har del i denne rettferdighet uten omvendelse og tro, kan jeg ikke med beste vilje se finner støtte i Skriften.

Merk: Teksten nedenfor har på en uforklarligmåte blitt kopiert flere ganger. Du kan derfor trygt avslutte her, siden de er her artikkelen slutter.

 

Henry Baardsen,
Alta

 

---

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

---