av Kilde: Avainten Valta, av Uuras Saarnivaara
Oversatt til norsk av: Henry Baardsen
Først et par ord av Jesus om nøkkelmakten:
- «Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen«, Matt 16:19.
- «Sannelig sier jeg dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen«,
Matt 18:18.
«Det er helt sikkert at når Kristus i de ovennevnte bibelversene taler om «å binde», så mener han «å binde noen i deres synder». Og når han taler om «å løse», så mener han «å løse noen fra deres synder, det vil si at de får tilgitt alle sine synder». Derfor betyr nødvendigvis det «å binde», at noen blir bundet i deres synder, og «å løse», at noen blir løst fra sine synder.
Kristi nøkler hjelper oss til himmelen. De hjelper oss til å få del i det evige livet. For det er jo Kristus selv som kaller disse nøkler for «nøklene til himlenes rike». Disse nøkler stenger himmelen for syndere som har forherdet seg. Men derimot så åpner de himmelen for alle som angrer sine synder. Så derfor må Kristi nøkler inneholde hans blod, hans død og hans oppstandelse. Ved hjelp av Kristi nøkler har han åpnet himmelen for oss. Og ved disse nøklene har han gjort oss stakkars syndere delaktige av alt det som han selv, ved sitt eget blod har fortjent oss.
Nøkkelmaktens embete er et høyt, guddommelig embete. Det hjelper oss syndere til å slippe fri fra våre synder og fra døden, til nåden og til livet. Og det gir oss del i rettferdigheten (som duger for Gud), helt uten at våre (gode) gjerninger kan gi oss noen fortjeneste – men bare ved syndenes forlatelse» (Luther, Avaimista, 1530, WA. 30, II, 467)…
«Slik (ovenfor er nevnt) kan vi se hva nøklene er. De er nemlig det embete som Gud, gjennom Kristus har gitt til kristenheten, nemlig makten eller befalingen til å binde og til å løse, dvs. å tilgi menneskene deres synder. For slik sier jo Kristus selv i Matt. 9:6: «Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder – og nå taler han til den lamme: Stå opp…». Og like etter det sier han: «Men da folket så det, ble de grepet av frykt, og de priste Gud som hadde gitt mennesker så stor en makt«, Matt 9:8.
La deg nå ikke bli ledet vill av fariseernes tomme snakk, selv om det også er mange som lar seg bedra av dem. De påstår nemlig at et menneske ikke kan tilgi noen andre mennesker deres synder, fordi ingen mennesker (ikke engang de kristne) kan gi noen del i nåden, og siden menneskene heller ikke kan gi den Hellige Ånd til noen andre mennesker.
Men forbli du i Kristi Ord. Du kan være sikker på at Gud ikke tilgir noen deres synder på noen annen måte enn gjennom det muntlige (Guds) Ord. Dette er den måte Gud har bestemt for oss mennesker! Derfor, om du ikke vil søke Guds nåde og tilgivelse for dine synder av Ordet, da må du dessverre stirre opp mot himmelen, uten å få noen hjelp. Dette kaller de [Luther mener her de spirituelle eller fanatikerne] for en indre opplevd tilgivelse» (Samme kilde som ovenfor, s. 498).
Kjennetegnet for Guds folk
«Det er av den offentlige forvaltningen av nøkkelmakten som man kjenner igjen Guds folk, eller de hellige kristne. Når du oppdager at man noen steder tilgir noen deres synder, mens andre igjen blir bundet i deres synder – enten offentlig eller privat – da skal du vite at du der finner Guds folk. Men der hvor Guds folk ikke er, der finnes heller ikke nøklene. Og hvor nøklene ikke finnes, der er heller ikke Guds folk. For Kristus har etterlatt seg himmelrikets nøkler som et offentlig tegn og som en hellig handling. Ved disse nøkler helliger den Hellige Ånd på nytt (som er vunnet ved Kristi død) alle syndere som har falt (og som angrer, bekjenner sine synder og som tror Ordet om syndenes forlatelse). Og slik bekjenner de kristne at de vil være lydige mot Kristus, og at de tilhører et hellig folk her i verden.
Samtidig bekjenner de (nøklene) at de som ikke vil omvende seg og som heller ikke vil bli helliget, adskiller seg fra det hellige folk. Det betyr at de blir bundet (i sine egne synder), og ved hjelp av nøklene blir utestengt» (Luther, Kirkolliskokouksista ja kirkosta, 1539, WA. 50, 63126).
Gud virker gjennom sakramentene, Ordet og nøkkelmakten
«Menigheten, det hellige kristenfolket, har ikke noe annet å byde ut enn det ytre (Guds) Ord, sakramentene og ulike tjenester, slike som Gud selv har innsatt til nytte for sitt eget folk. Dette er det han som har grunnlagt og bestemt, og det er han selv – og ikke en engel – som virker gjennom dem, ved sin egen Hellige Ånd…
Gud vil virke gjennom sine egne (sendebud) og ved de ulike midlene som han benytter seg av. Dette vi må tåle, for disse midlene er nyttige for ham. Vi skulle nok ikke selv kunne ha gjort bedre valg enn hva Gud selv har valgt for oss. Han lar for eksempel et fromt menneske samtale med oss, han gir noen som forkynner (Guds Ord) for oss, som legger sine hender på oss, som tilgir oss våre synder, som døper oss, og som gir oss brød og vin å drikke…
«Dersom Gud skulle ha befalt deg å plukke opp et halmstrå fra bakken eller å nappe en liten fjær, og lovet deg at om du bare gjør det, da skulle han tilgitt deg alle dine synder og han skulle også ha gitt deg sin nåde og del i det evige livet. Ville du ikke da med glede og takknemlighet lyde og elske ham. Skulle du da ikke ha holdt halmstrået og den lille fjæra for å være mer kjære for deg enn himmel og jord? For selv om halmstrået og den lille fjæra er så ubetydelige, så skulle du jo tross det ved dem kunne fått del i noe så herlig som verken himmel eller jord, og heller ikke en engel skulle kunne ha gitt deg.
Hvorfor er vi da så skamløse at vi ikke holder dåpsvannet, brødet og vinen, dvs. Kristi legeme og blod, det muntlige Guds Ord og syndenes forlatelse ved håndspåleggelse som like dyrebare som vi skulle ha holdt halmstrået og den lille fjæra for å være? Vi hører og vet jo at Gud selv vil virke gjennom disse nådemidler. For de er hans vann [i dåpen], hans Ord, hans hender [når syndsforlatelse gis ved håndspåleggelse], hans brød og vin. Ved disse vil Kristus hellige deg og gjøre deg salig – i Kristus – han som har fortjent alt dette for oss ved sin død. Og han har gitt oss den Hellige Ånd, for at vi skal kunne utføre disse handlinger (Luther, Kirkolliskokouksista ja kirkosta, 1539, WA. 50, 647, 6).
Luther henviser til to bibelvers som bekrefter nøkkelmaktens embete
- «Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt», Joh 20:23, og
- «Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen», Matt 18:18.
Syndene bindes og tilgis samtidig både i himmelen som på jorden
Dere skal legge merke til at Jesus i disse ord (ovenfor) gir et helt sikkert løfte om at syndene er bundet og løst (i himmelen), samtidig som vi (ved nøkkelmakten) binder og løser syndene her nede på jorden. For Jesus sier ikke: «Alt Jeg binder og løser i himmelen, det skal også dere binde og løse på jorden, slik som de som lærer falskt om nøkkelmakten (de katolske) tror det skal være. Når skulle vi da kunne vite hva Gud binder og løser i himmelen? Nei, det ville vi aldri fått greie på. Og dersom det skulle ha vært slik, så ville det jo ikke være noen mening med nøkkelembetet, og da ville vi heller ikke ha noen nytte av det.
«Han sier heller ikke: Dere må vite hva Jeg binder og løser i himmelen. Hvem skulle vel kunne vite det? Men Jesus sier: Når dere binder og løser her på jorden, så vil også Jeg samtidig binde og løse i himmelen. Og når dere forvalter nøkkelembetet, så vil også jeg samtidig gjøre det samme. Ja, når dere gjør det, da er det gjort, og da trenger ikke Jeg mer å gjøre det samme (i himmelen) på nytt. Og det som dere binder og løser (sier jeg), det trenger ikke jeg binde og løse, men det er bundet og løst, uten at Jeg (i himmelen) binder og løser. Det som Jeg gjør og det som dere gjør, er en og samme gjerning. Det er altså ikke to forskjellige gjerninger. Mine nøkler og de nøklene som Jeg har gitt dere er de samme nøklene, og ikke to forskjellige nøkler. Når dere gjør det som dere er pålagt, så blir samtidig det som Jeg skal få gjort, utført. Så når dere binder og løser, så har også Jeg samtidig bundet og løst.
«Her forplikter og binder Jesus seg selv til det vi gjør (for ham). Derfor vil han at vi skal utføre hans egen gjerning (i hans sted). Hvorfor skal vi da gjøre denne sak så usikker, eller hvorfor skal vi da vende opp ned på denne sak ved å si: Nei, først må han (i himmelen) binde og løse? (Luther, Avaimista, WA. 30, II, 497s. Valitut teokset I, 423s).
Spørsmål:
- Tror du at Kristus har gitt sitt rikets «nøkler» til alle troende? Tror du at alle kristne har fått makten til å tilgi de som angrer ved at de har rett til å forkynne syndenes forlatelse for dem, og å binde i deres synder de som ikke vil angre sine synder?
- Tror du at når noen her nede på jord forkynner syndsavløsning og når de binder noen til deres synder, så er det like gyldig og står like fast som om Gud selv skulle ha gjort det?
- Tror du at Gud har bundet seg til det som vi gjør når vi forkynner syndenes forlatelse til noen og når vi binder noen i deres synder?
- Tror du at Kristus utfører sine gjerninger gjennom oss (de kristne)?
- Eller tror du det at Kristus ikke har gitt noen av sine nøkler til de kristne? Tror du kanskje at Kristus tilgir menneskene deres synder på en annen måte, og at han kanskje bruker noen andre nøkler?
Dersom det er slik du tenker, så er din tro motsatte av hva Luther trodde. For han tok Kristi ord bokstavelig. Han trodde nemlig ikke at Kristus har noen nøkler i tillegg til de himmelrikets nøkler som han har gitt, men at det er snakk om de samme nøklene som også han har, de som han gav til Peter. Derfor vil Kristus si: Hvorfor stirrer du opp mot himmelen og søker etter mine nøkler der? Vil du ikke høre at jeg jo har gitt mine nøkler til Peter… Derfor er Peters munn min munn. Jeg vil bare gi akt på hva Peter binder og hva han løser. Det er det som Jeg holder meg til. Gjør du også det samme… Peter er nemlig et bilde på enhver kristen.
Tenk også alvorlig over følgende utsagn fra Forsvaret til den Augsburgske bekjennelse:
«Nøkkelmakten bruker og tilbyr oss evangeliet i syndsavløsningen. Det er evangeliets virkelige røst. Når vi på denne måte taler om troen, så må den også inneholde syndenes forlatelse, siden troen kommer ved å høre, slik Paulus sier:
«Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord», Rom 10:17.
For etter at vi har fått høre evangeliet forkynt og etter at vi har fått høre (og tro) syndsavløsninga, så blir våre hjerter fornyet og vi blir trøstet. Og siden Gud virkelig gjør levende gjennom sitt Ord, så får vi også ved nøkkelmakten del i syndenes forlatelse innfor Gud, slik det står skrevet:
«Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg«, Luk 10:16.
