av Kilde: Avainten Valta, av Uuras Saarnivaara
Oversatt til norsk av: Henry Baardsen
«Det er alene dåpen, evangeliet og troen som gjør oss åndelige og til et kristent folk… slik som det sies i Åpenbaringsboken:
- «Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod, og som gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far – ham være æren og makten i all evighet. Amen, Åp 1:5b-6a.
Vigsling til åndelige prester
Dersom vi ikke hadde blitt vigslet (til det åndelige presteskap) med en høyere vigsel enn det som en pave eller en biskop kan gi, da ville det ikke med pavens eller biskopens vigsel være noen som skulle kunne bli (rette Guds) prester, ingen skulle kunne forvalte nattverden, forkynne (Guds Ord rett) eller tilsi syndenes forlatelse» (Luther, Til den kristne adel, 1520, WA. 6, 407; Valitut teokset I, 223).
«Vi er (åndelige) prester; … Dette presteskapet gjør oss verdige til å stige frem for Gud og til å be for andre… Kristus har forløst oss, for at vi som er åndelig, skal kunne representere hverandre og be for hverandre… Men… for den som ikke tror på Kristus … så er ikke engang hans bønner velbehagelige for Gud, og han vil ikke høre hans bønner. Derfor er han heller ikke noen (rett) prest, men et verdslig og urent menneske, og hans bønner vil ikke komme frem for Gud» (Luther, Kristityn vapaudesta 1520, WA. 7, 57, 25; Valitut teokset I, 317s.)
«Kristus opprettet her på jorden et trøsterikt og velsignet rike, da han sa:
- «Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere», Joh 20:21b.
Med disse ord har han vigslet oss alle til prester, for at vi skal forkynne syndenes forlatelse for hverandre (Luther, Kirkkopostilla, 1.s pääs. j. evank. s. WA. 49, 150).
Makt til å forkynne syndenes forlatelse gis til alle kristne
«Den samme makt (til å forvalte himmelrikets nøkler) er gitt til alle kristne. For Kristus har gitt oss del i sin egen makt og i sitt herredømme. Selv om det finnes slike mennesker som har ville ta denne makten bare til seg selv – slik som paven, biskopene og prestene har gjort – så er denne makten (til å binde og å løse fra synd) gitt til alle kristne. Men paven, biskopene og prestene lærer offentlig, uten å skamme seg, at denne makt ble gitt bare til dem, men ikke til det kristne lekfolket.
Jesus sier i Joh 20:
- «Fred være med dere! Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere. Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa til dem: Ta imot Den Hellige Ånd! Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt», Joh 20:21-23.
Kristus taler ikke her (bare) om prestene, men han sier: Ta imot Den Hellige Ånd! Absolutt alle som har den Hellige Ånd, han har også fått motta denne makt. Det betyr at alle som er kristne, har fått denne makten (til å forvalte himmelrikets nøkler).
Hvem er det da som er en kristen? Det er den som tror. Og alle som tror, har også den Hellige Ånd. Derfor er det også slik at alle de som er kristne , de har også denne makt til å tilgi synder og til å fastholde dem…»
Hvor får de åndelige prestene utøve presteskapet? Hvilke begrensninger er det?
«Det er sant at vi alle har fått denne makt. Men tross det skal ingen begynne å utøve den offentlig, om ikke menigheten har valgt han til det. Men som privatperson får jeg helt fritt gjøre det. Hvis min nabo kommer og sier:
- «Kjære venn, jeg har så dårlig samvittighet. Kan du forkynne syndenes forlatelse for meg»?
Da står jeg helt fri til å gjøre det, men da må det skje privat… På denne måte kan vi tjene vår neste…
Den største av alle gjerninger er å løse noen fra deres synder
Den aller største gjerningen vi kan gjøre, er å løse noen fra deres synder og å frigjøre dem fra djevelen og fra helvete.
Men hvordan kan dette skje? Det skjer ved at jeg forkynner evangeliet for noen, sier til han at han skal ta imot Kristi ord, og tro at Kristi rettferdighet er hans egen rettferdighet, at alle hans synder er Kristi synder (siden han tok alle våre synder på seg, sonte vår synd på Golgata, døde som vår stedfortreder og stod opp fra de døde til vår rettferdighet). Dette sier jeg, er den aller største tjenesten som jeg kan gjøre mot min neste» (Luther, Kirkkopostilla, 1. sunn. pääs. j. 2. ev. saarna, EA. II, 330, 346).
Vær et vitne og en hyrde for din neste
«Ingen av oss får høre evangeliet bare for oss selv. Men vi bør derimot alle vitne om det for andre, slike som evangeliet ennå ikke er kjent for. For egen del rekker det [til frelse] at vi selv tror i vårt eget hjerte. Men samtidig skal vi ha omsorg for at andre også blir ledet til den samme tro og får del i den samme kunnskap. På den måten kan den ene være som en hyrde for den andre, og slik kan han gi føde til og vokte den andre her i verden – under livets natt.
Det finnes vel neppe noen her på jord som ikke er omgitt av elendige, skrøpelige, syke, villfarne eller syndige mennesker? Hvorfor skulle da ikke han (som er en åndelig prest) vise kjærlighet? Og hvorfor skulle han ikke gjøre det samme mot disse (stakkars) mennesker som Kristus har gjort imot ham?» (Luther, Kirkkopostilla, joulup. ev. s., WA. 10, I, 1, 86, 16).
Gud formidler frelse ved sine sendebud og sine medarbeidere
«Gud skulle nok kunne ha gjort alt som er påkrevet (for å formidle frelse og syndenes forlatelse), uten å benytte seg av det ytre (forkynte) Ordet. Han kunne ha virket alt (til frelse) direkte i menneskets hjerte ved sin egen Ånd. Men slik vil ikke Gud at det skal være.
Men Gud har sine egne medhjelpere og sine medarbeidere – predikantene – og det er han selv som virker gjennom deres ord, hvor og når han selv vil. Og siden predikantene har det embete, det navn og den ære at de er Guds medarbeidere, så skal ingen være så lærd eller så hellig at han forsømmer eller ringeakter den aller ringeste preken. For han vet jo ikke selv når den stund kommer, når Gud ønsker i virke noe i ham, nettopp gjennom denne predikanten» (Luther, Kirkkopostilla, 1. sunn. paast. ep. s., WA. 17, II, 179, 20).
Jesus sier i Matt 9:
- «Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder – og nå taler han til den lamme: Stå opp, ta sengen din og gå hjem til ditt hus», Matt 9:6.
Syndene tilgis her på jorden, ikke direkte fra himmelen eller etter døden
«Herrens setning (i bibelverset ovenfor) «på jorden», er noe som vi særlig skal legge merke til, for at vi ikke uten noen nytte skal stirre opp mot himmelen eller begynne å tro at vi skal kunne på å få del i syndenes forlatelse etter døden, slik paven lærer…
Her står det skrevet at makten til å tilgi synder er gitt til oss mennesker, på jorden. Det skjer:
- når man døper
- når man deler ut nattverdens sakrament
- når man forkynner syndsavløsning og
- når man forkynner (Guds Ord) fra talestolen
Det er derfor helt sikkert at det som løses her på jorden, det er samtidig løst i himmelen. Og motsatt: Det som bindes (det betyr: de hindres fra å få del i dåpen, nattverden og Ordet), det er også bundet i himmelen».
Din tro avgjør om du får del i syndenes forlatelse
«Det at Gud har gitt oss mennesker makt til å tilgi hverandre våre synder, eller å fastholde dem, det tar ikke æren fra Gud. Og heller ikke opphøyer det oss mennesker til noen «guder», slik noen i uforstand påstår. For vi (kristne) har jo ikke noe annet enn (nøkkel)embetet, og heller ikke det (i seg selv) kan virke noe mer enn så mye som du tror. For slik som du tror, det skal du også få. Og om du ikke tror, så vil du heller ikke få noe.
Derfor har Gud knyttet oss kristne sammen gjennom dette embete (til å forvalte nøkkelmakten), slik at vi skal kunne trøste vår neste og tale vennlig til ham. Og den som på denne måte blir trøstet og talt vennlig til, han får tro at han på denne måte får tilgitt sine synder i Kristi navn. Dette er den rette måte som man skal bli ledet til Gud på og til å få sine synder tilgitt på.
Den som dør i denne tro, han dør lykkelig og salig» (Luther, Huonepostilla, 19 s. Kolm. j., WA. 52,503, 29).
Fortsetter …
