av I det siste er det flere som har spurt meg om hva som er rett, enten «Fader vår, du som er i himmelen« eller «Fader vår, du som er i himlene« . Særlig innen den læstadianske vekkelse er «himlene» det som er mest brukt. Men noen forklaring på hvorfor «himlene» blir valg, og ikke «himmelen» , er det kanskje ikke mange som lever i dag som har hørt, i alle ikke av predikantene. Men unntak finnes det sikkert, det har nok blitt forklart noen ganger tidligere når «Fader vår bønnen» har blitt tatt som tekst.
Gud bor i himmelen og der har han sin trone
Hos profeten Jesaja leser vi: «For så sier Den Høye, Den Opphøyede, han som troner for evig, han som bærer navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden, for å gjøre levende de nedbøydes ånd og gjøre de knuste hjerter levende», Jes 57:15. Himmelen er det sted hvor Gud bor. Det merker vi av Salomos bønn: «Du vil høre dem fra det sted hvor du bor, fra himmelen, du vil høre og tilgi» (2Krøn 6:21). Der har han sin trone, slik vi kan lese: «Herren er i sitt hellige tempel. I himmelen har Herren sin trone. Hans øyne skuer ut, hans blikk prøver menneskenes barn», Salm 11:4. Videre kan vi lese: «Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg med å bære fram et ord for Guds åsyn! For Gud er i himmelen og du på jorden, la derfor dine ord være få!», Fork 5:1.
Himmelen er også her nede på jord
Da Jesus gikk inn i sin profetiske tjeneste, opprettet han Guds rike på jord (Matt 6:33; Mark 1:15; Mark 10:15; Joh 3:3 m.fl.). Guds rike er det sted hvor han regjerer ved sitt eget ord, gjennom sine tjenere og hans egne. I dette rike er alle sanne og gjenfødte kristne konger og prester (1Pet 2:5,9) som er satt til å forvalte evangeliet. Dette Guds rike på jord kaller Jesus også for himlenes rike når han sier: «Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!«, Matt 3:2. Også ved flere andre tilfeller brukte Jesus flertallsformen «himlenes» rike. Bibelen er tydelig at alle personene i Guddommen, Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd ikke bare er i himmelen, men også blant Herrens egne og i Guds rike – eller i himlenes rike – her nede på jord. Det bekrefter Jesus i misjonsbefalingen: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!», Matt 28:20. Og ytterlig bekrefter Jesus dette: «Om noen elsker meg, da holder han fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham».
Ut fra disse Jesu ord er det tydelig bekreftet at både Jesus og hans Far bor midt blant sitt eget folk allerede her nede på jord. Uttrykket «ta bolig» betyr det samme som «har slått opp sitt telt/tabernakel», slik det uttrykkes i GT. Gud åpenbarte seg særlig i tempelet/tabernakelet hvor Guds folk kom sammen for å møte og å tjene Herren. Guds fysiske nærvær var alltid knyttet til Guds folk og til gudstjenesten. Og slik er det også i NT. I tillegg til at Faderen og Sønnen har tatt bolig hos Guds folk (Joh 14:23), slik Jesus uttrykte det, er det samme også tilfelle når det gjelder den Hellige Ånd. Jesus åndet på sine disipler og sa: «Ta imot den Hellige Ånd!», Joh 20:22. Som ovenfor nevnt, er den Hellige Ånd den tredje person i Guddommen. Gjennom den Hellige Ånd er både Gud og Jesus alltid sammen med Guds barn, og særlig gjennom sitt Ord, evangeliet, både det leste og det forkynte. Triangelen Faderen-Sønnen-Ånden kan aldri brytes. Der hvor en av dem nevnes og er til stede, der er også alle tre samtidig til stede. Men samtidig skal vi merke oss at hvor en av de tre ikke er til stede, der er ingen av dem til stede. Så tett er faktisk de tre knyttet sammen. Dette er noe av treenighetens dype hemmelighet.
Hvor Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd er til stede, der er himmelen. I Guds Sønn Jesus Kristus senket himmelen seg ned til jorden, og i himlenes rike vil alltid hele guddommen bli boende alle dager inntil verdens ende, slik Jesus sier i dåpsbefalingen. Når vi som kristne ved troen er frelste og har del i Kristi fullkomne rettferdighet, har vi samtidig også syndenes forlatelse og renselse i Kristi blod. Da får vi i den Hellige Ånd kjenne en forsmak på himmelen allerede her nede på jord, samtidig som vårt troen blikk er rettet mot den egentlige himmel som Gud skal skape (Jes 65:17; 2Pet 3:13; Åp 21:1), hvor rettferdighet bor.
Både uttrykkene «himmel» og «himlene» brukes i Bibelen
I blant har vi hørt at ordet «himmel» egentlig er et flertallsord. I de språk jeg kan best, er det i finsk språk som flertallsord oftest blir brukt. Det brukes bl.a. i ord som «ski» (sukset), saks (sakset), skøyter (luistimet). Men dette språklige fenomenet er ikke like tydelig i Bibelen. «Himmel» i GT heter «samájim» på hebraisk. Slik ulike bibelleksikon gir uttrykk for, er dette hebraiske ord alltid et flertallsord. Dette forteller ikke at det er flere himler, men heller på hvor uendelig og vid himmelen er. Og det samme gjelder også Guds storhet og hans uendelighet. Salomo uttrykker det slik i sin bønn i forbindelse med innvielsen av tempelet: «Se, himlene og himlenes himler rommer deg ikke! Hvor meget mindre da dette huset som jeg har bygd», 1Kong 8:27. I salme 139 kommer det fram hvordan Herren er tilstede absolutt alle steder. Så allmektig er han. Absolutt ingen kan skjule seg for hans øyne. Om man har en ond og anklagende samvittighet og kjenner lovens fordømmelse, oppleves ikke Guds granskende nærvær behagelig. Da vil man helst fly bort fra Guds åsyn i frykt for hans vrede. Men om man er et Guds barn og har fred med Gud i en god samvittighet, oppleves Guds nærvær utrolig betryggende. I salme 139 ba David om at Gud skulle ransake ham og prøve ham. Og uansett hvilke resultat Gud enn skulle komme til, ba David om at Gud skulle lede ham inn på evighetens vei.
Også Moses brukte flertallsformen ved noen tilfeller: «Se, himlenes himler, jorden og alt det som er på den, hører Herren din Gud til», 5Mos 10:14. Og det samme gjorde Nehemias: «Du alene er Herren, du har skapt himlene, himlenes himler og all deres hær, jorden og alt som er på den, havene og alt som er i dem, og du holder det alt sammen i live, og himmelens hær tilber deg», Neh 9:6.
Et av Guds syv ulike navn er «JHVH Shammah», som betyr: Herren er nærværende tilstede/Herren er der (Esek 48:35), altså i det nye tempelet/i Guds rike. Slik Jesus i bibelsitatene ovenfor sier, er Herren i sin treenighet – Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd – alltid nærværende blant NT’s Guds folk, slik han også var det i GT. Det får vi alltid takke Gud for!
Og det samme vil også være tilfelle når det gjelder «det nye Jerusalem», den nye himmel Gud en gang skal skape. Også der vil de alle tre – Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd – for evig være nærværende. Og det vil også være Faderen og Sønnen som skal være hovedpersonene i himmelen. De frelste som får komme hjem til himmelen, skal aldri mer skilles fra Herren. Navnet på «det nye Jerusalem» som både profeten Esekiel (i Esek 48) og apostelen Johannes fikk se (i Åp 21), er «Herren er der». Og det som alltid bør være vårt største håp og ønske, er at også vi, du og jeg skal få være der i den himmelske herlighet for evig sammen med Faderen, Sønnen og alle frelste. Det bør alltid være vår bønn!
Hvor kommer uttrykket «Fader vår du som er i himlene fra?
Fadervår-bønnen finner vi i Matt 6 og i Luk 11. I samtlige norske bibler helt fra slutten av 1800-tallet og inntil nå, står det «himmelen» og ikke «himlene». Så lagt jeg kan se, gjelder dette i samtlige tilgjengelige bibeloversettelser. Men om vi går så langt tilbake som til Bibelen fra 1884, står det «himlene». Men denne bibelen er skrevet med gotiske bokstaver, noe bare eldre personer i vår tid kan lese. Men ett unntak er det, og det gjelder Det nye testamente, oversatt fra tysk av DELK og Hauges venner i 1960. Den er oversatt fra Waisenhusutgaven av 1744. Der leser vi «Fader vår du som er i himlene»... Men slik det har blitt fortalt meg, holdt ikke de selv heller deres egen NT-oversettelse for å være en god bibeloversettelse, så av den grunn sluttet de selv å bruke den etter kort tid. Kanskje er det ikke andre enn i deler av læstadianismen deres NT fortsatt blir brukt? Språklig sett var nok ikke denne oversettelsen vellykket. For etter mitt syn er det alt for mange norske ord og uttrykk som ble preget direkte av at de var oversatte fra tysk. Som et eksempel kan jeg nevne to steder hvor har de oversatt slik: «… og gav Åndens festepenger …» (2Kor 1:22 og 5:5).
Og dessuten ble nok ikke bibelteksten korrekturlest av personer med god nok norskkunnskap. Men innholdsmessig samsvarer dette NT meget godt med de andre kjente bibler som bygger på Textus Reseptus. Selv bruker jeg Norsk Bibel 88/07, men leser selvsagt parallelt andre oversettelser, også de som bygger på Textus Reseptus.
Det samme er tilfelle for den svenske Karl XII bibelen BIBLIA av 1873, den finske BIBLIA fra 1776 og King James bibelen fra 1611. Fortsatt inntil i dag er det kanskje disse bibeloversettelsene som har vært mest brukt innen den læstadianske vekkelse. Og siden det står «himlene» i alle disse oversettelsene, har det også blitt mest vanlig i våre sammenhenger å be «Fader vår du som er i himlene». Alle disse oversettelsene bygger på «Tekstus Reseptus» (betyr «Den mottatte tekst»), en greskspråklig grunntekst til NT, satt sammen av Erasmus av Rotterdam på 1500-tallet. Denne teksten dannet grunnlaget for Martin Luthers bibel, som igjen ble grunnlaget for bibeloversettelsene hvor flertallsversjonen for «himmel», «himlene» ble brukt. Men hva som er mest rett, kan i alle fall ikke jeg ut fra Bibelen finne noe entydig svar på.
«Himlene» blir kanskje av noen ansett som det eneste rette alternativet
Jeg tilhører nok et miljø og den generasjon hvor det etter min vurdering ble lagt alt for mye teologi i diskusjonen når det gjaldt forskjellen mellom «himmelen» og «himlene». Påstår man at kun det ene er rett og det andre er feil, gjør man etter min vurdering ikke rett i forhold til Skriften. En sak er hva man selv synes og tenker. Det er egentlig ganske uinteressant i forhold til Skriften. Men det viktigste er hvilke vitnespyrd Skriften selv gir, og det helhetsbilde vi kan få ut fra Bibelen selvvitnespyrd. Samme type debatt var også om hvilke preposisjon som var mest rett å bruke i forbindelse med dåpsbefalingen, enten «i» eller «til». Dessverre sløser mange bort mye unødvendig tid på slike nytteløse diskusjoner. For slikt blir verken til oppbyggelse for noen, og leder heller ikke noen inn på frelsens vei.
Også bibeloversettere har gjennom alle tider måtte gjøre sine valg, særlig når det har vært vanskelig å oversette. Siden originalmanuskriptene til apostlene som har skrevet NT ikke mer eksisterer, er det helt umulig for oss med sikkerhet å kunne fastslå hva som opprinnelig stod i dem i hver minste detalj. Og særlig for oss legfolk blir en slik diskusjon helt nytteløs. Det tryggeste vil nok være å lese ulike oversettelser og å sammenligne dem med hverandre. Slik vil vi bedre kunne få et bedre helhetsbilde. Og en sak som er sikkert, er at alle de små nyanseforskjellene – også når det gjelder uttrykkene «himmel» eller «himlene» – ikke på noen måte vil påvirke Bibelens kjernebudskap eller avgjøre vår frelse. Det har Gud selv sørget for! Selv om Bibelens originalskrifter var feilfrie, har det nødvendigvis sneket seg inn små menneskelige feil gjennom de ulike oversettelsene. Slik vil det selvsagt være for absolutt alle bibeloversettelser, uavhengig av hvor gode de enn er og hvor samvittighetsfulle oversetterne er. Slik vil det alltid være for absolutt alt som vi mennesker gjør!
Når jeg selv ber, bruker jeg oftest versjonen «Fader vår, du som er i himlene«. Men jeg legger absolutt ikke noen teologi i det, men jeg gjør det kanskje derfor at denne versjonen av Fader vår for meg har vært slik jeg jeg fra barn av har hørt og har blitt mest vant med.
Bibelen og grunnteksten om «himmel» og «himlene»
Slik jeg ovenfor nevnte, er det hebraiske ordet for himmel «samájim», og dette er et flertallsord. Tilsvarende greske ord i NT er «ouranós», og det forekommer totalt 272 ganger. I 94 av tilfellene står ordet i flertall, mens det i 2/3 av tilfellene forekommer i entall. Ved å følge linken nedenfor kan du lese hvor NT bruker flertallsformen «himler».
Slik jeg forstår, er nok vår menneskelige oppfatning av bruken av «himmel» og «himler» svært begrenset. Det vi bør være oppmerksomme på, er at Bibelen selv bruker disse begrepene om hverandre og på en måte som ligger utenfor vår fatteevne. For Gud er så stor og uendelig at ikke engang himlenes himler rommer ham (2Krøn 6:18). Hvordan skal da vi kunne begrense han og hans virkefelt innen våre begrensede menneskelige mål? Å tenke slik at himmelen er det sted Gud bor og troner og den andre himmelen er Guds nåderike her på jord, gir ikke heller et fullgodt svar. For også «himmelen» (entall) hvor Gud bor, kalles mange steder i Bibelen for «himler» (Se Kol 1:20; 4:1; 1Tess 1:10; 1Pet 1:4). Og i Heb 8:1 leser vi: «Men en hovedsak ved det vi her taler om, er dette: Vi har en slik yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene,…».
Å sette Guds Ord i bås eller å tvinge Guds Ord inn i vårt tankemønster og innen våre menneskelige rammer, vil nok ikke lykkes. For vi forstår alle stykkevis (1Kor 13:9-12). Ingen av oss blir frelst av å forstå! Men om vi bare skjønner at vi er fortapte synder og at Gud alene er hellig og rettferdig, men vil være oss nådig for Jesu Kristi skyld, blir vi frelst og får komme til Guds himmel. Det bør alltid være vår hovedmålsetning og vår beflittelse!
Gud skal skape en ny himmel og en ny jord
Det første syndefallet skjedde egentlig i himmelen enten før eller like etter at Gud hadde skapt Adam og Eva. Satan var og er Guds fiende og hans motstander. Jesus sier at djevelen var en drapsmann fra begynnelsen av. Han stod ikke i sannheten, men syndet mot Gud (Joh 8:44). Satan har i Bibelen mange navn. Han kalles djevelen, anklageren, løgneren, forføreren og den gamle slangen. Vi leser i Åp 12: «Den store dragen ble kastet ned, den gamle slangen, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham. Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt», Åp 12:9-10.
Kan syndefallet og opprøret mot Gud være årsaken til at Gud en gang skal skape en helt ny himmel?, slik Herren sier ved profeten»: «For se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord», Jes 65:17. Og det samme bekreftes også av apostelen Peter: «For se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord», 2Pet 3:13.
Det meste av det som angår eskatologien – læren om de siste ting – om verdens ende og om verdens fornyelse, ligger så høyt over min fatteevne at jeg ikke engang anser det nyttig å bruke tid på å forske i det, og langt mindre å lære andre om det i detaljer. Av Herrens apostler var det nok Johannes, Peter og Paulus som hadde de største forutsetningene til å kunne utlegge om disse kommende ting. Men det gjorde de i svært begrenset grad. For dem var ikke detaljene og Guds hemmeligheter det viktigste, men derimot Bibelens kjernebudskap, slik at så mange som mulig kan bli frelst. For ingen blir frelst av å forstå mest mulig (1Kor 13:2), men ved å tro på verdens Frelser Jesus Kristus. Når det gjelder læren om de siste ting er det mange i våre dager som virker å ha en mye dypere innsikt i dette en Herrens egne apostler. I alle fall våger de å forklare veldig mye flere detaljer om endetiden enn hva apostlene og Bibelen selv har valgt å åpenbare. Slik virker det i alle fall for meg!
Ovenfor siterte jeg hva Peter skriver om hvordan vi som kristne skal våke i påvente av den nye himmel og den nye jord som Gud skal skape. Og han legger til:
«Derfor, mine kjære, når dere venter disse ting, så legg vinn på å bli funnet uten flekk og lyte for ham, i fred, og akt vår Herres tålmodighet som frelse! Slik har også vår kjære bror Paulus skrevet til dere, etter den visdom som er ham gitt. Dette har han gjort i alle brev der han taler om dette. I dem er det noe som er vanskelig å forstå, og som de ulærde og ubefestede vrangtolker, slik de også gjør med de andre Skriftene, til sin egen undergang», 2Pet 3:14-16.
Alta 21.3.2022
Henry Baardsen
