Syndenes forlatelse som en uavbrutt nådens strøm

Hva lærte Johan Raattamaa og de første predikantene i læstadianismen om Guds tilgivelse?

Utdrag fra predikant Junnu/Juhani Rautios tale 6.2.1916 holdt i Lannavaara
Oversatt av Henry Baardsen, Alta

Syndenes forlatelse skjer ikke kun når vi får høre det forkynt personlig, men som en uavbrutt nådens strøm fra Guds hjerte.

På grunn av Jesu blodige død, strømmer det fra Guds hjerte en kontinuerlig tilgivelse til alle som angrer (sine synder) og som tror.

På samme måte er det også når det gjelder Guds dom,  Guds rettferdighet og Guds straff. De forblir uforandret når det gjelder de ugudelige, slik som også vår bror (Læstadius) meget grundig har forklart, når han sier:

«Gud glemmer ikke at han er en rettferdig Gud, selv om han også er en kjærlig Gud. Og han kan heller ikke glemme at han er en kjærlig Gud, selv om han også er  en rettferdig Gud».

 Og Rautio fortsetter:
«Når det blir kveld, så vet jeg ikke hvor ofte jeg i løpet av dagen har syndet mot min himmelske Far på grunn av min egen uårvåkenhet og min syndfullhet. For David sier også:  «Hvem merker vel alle sine feiltrinn? Tilgi meg hver ubevisst synd!«, Sal 19:13. Og Paulus bekjenner: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg», Rom 7:19. 

Gud må (derfor) – kontinuerlig, og uten opphold – tilgi meg og deg , oss Guds barn, alle våre synder – helt fra det er morgen og helt til det blir kveld. Og det må han gjøre, selv om vi også legger vinn på å døde kjødets gjerninger med Ånden. På grunn av vårt eget syndeforderv, er vi så syndige i våre daglige liv at vi alltid er avhengige av at vi ved Kristi blodige offer – ved troen får tilegne oss syndenes forlatelse.

Og slik må det alltid få være:  – når vi er helt alene,  når vi er på arbeid, når vi er hjemme og uansett hvor vi er (så får vi ved troen tilegne oss syndenes forlatelse).

Og så fortsetter Junnu/Juhani Rautio sin tale med å si:

Men også på det stedet hvor jeg nå sitter og taler, så er jeg så syndig at jeg ved troen må ta imot syndenes forlatelses nåde av min Gud. 

Vi lar sogneprest Carl Edquist fortsette:
«Da Rautio uttalte disse ord, så vibrerte hele hans kropp. Og så reiste han seg opp, og falt om halsen på predikantene. Og så forkynte de syndenes forlatelse til ham».  Deretter rekker han sin hånd til meg og sier: «Vil sognepresten også vitne for meg at mine synder er tilgitt»! …

Hva lærte Johan Raattamaa om syndenes forlatelse?

Utdrag fra boka «Lapin profeetan oppilaita», av Hjalmar Westeson
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

«Det var en troende kvinne som mente at de eneste gangene som hun hadde grunn til å glede seg, var når hun fikk høre av Johan Raattamaas munn stadfestelse om at alle hennes synder var henne forlatt. Så derfor benyttet hun alle anledninger hun hadde, og da brukte hun å spørre ham: 

• «Kjære bror, vil du vitne for meg at alle mine synder er meg forlatt!»

– Raattamaa svarte på hennes ønske ved å gi henne følgende råd:

«Nåden er gitt oss, men ikke bare kun for den korte stunden når vi får høre vitnesbyrdet om våre egne synders forlatelse. For Guds nåde, den strømmer hele tiden og uten noe avbrudd fra himmelen gjennom Jesu forsoningsblod. Dette skjer ved troen og i bønnens ånd!»

Mine tanker om renselsen i Kristi blod, sammenlignet med blodets funksjon i vår kropp

Da jeg i 2007 ble hjerteoperert, ble jeg å tenke mye på blodets funksjon i menneskekroppen mens jeg lå på hjerteavdelingen i Tromsø – både før og etter operasjonen. Jeg leste faglitteratur om emnet som jeg fant på nettet, og benyttet også anledningen til å spørre både leger og andre spesialister for å høre deres forklaringer.

Likheter mellom kroppens sirkulasjonssystem og et vannbåret varmeanlegg
Siden jeg hadde undervist lenge i varmeteknikk og drevet mye med rensing av hydrauliske rørsystemer, med beregninger og med  installasjon av alle komponenter i anlegget slik som pumper, filtere, beregning og måling av friksjon i rørnettet og holdt mye på med innregulering av varmeanlegg for å optimalisere dem, var det interessant for meg å dra paralleller til hjertet, blodet og sirkulasjonssystemet i kroppen/kretsløpet. En gang da jeg hadde hatt en samtale om dette  med en hjertelege, gav han uttrykk for at jeg hadde god forståelse for hvordan menneskekroppen var bygget opp og fungerte på dette område, nettopp ved å dra paralleller til funksjonen i et varmesystem, og mine teoretiske og praktiske erfaringer fra det området. 

I kroppens sirkulasjonssystem er det noe vi kan sammenligne med et torørs-system i et varmeanlegg. Fra hjertet i varmeanlegget – sirkulasjonspumpa – pumpes nøyaktig samme vann med samme temperatur via rørnettet til alle komponentene i anlegget. Det inneholder den varmeenergien som trenges for at hele anlegget skal kunne fungere optimalt. Og så lenge pumpa sirkulerer og rørnettet og komponentene ikke er gjengrodde, fungerer hele anlegget som det skal, og alle rom får den ønskede temperatur. Men om anlegget gror igjen, blir det fort driftsforstyrrelser, og nødvendige tiltak må gjøres.

Noenlunde slik er det også i menneskekroppen. Hjertet er pumpa, og blodårene tilsvarer varmerørene. Og væska som hjertet transporterer til ethvert organ og til enhver celle i kroppen, er blodet. Ifølge Bibelen, er det blodet som inneholder selve livet. Stopper hjertet å slå, stopper også blodsirkulasjonen opp. Og følgen av det vil bli at alle vitale organer og celler tar skade og dør ut, så dermed dør også mennesket. Derfor er hjertet å regne som kroppens viktigste organ. Blodet som pumpes ut til enhver celle og til ethvert organ, er selve vilkåret for livet. Det er renset for alle avfallsstoffer og for CO2 (karbondioksid/Kullsyre). Og  når blodet strømmer ut av hjertet, inneholder det alle nødvendige næringsstoffer, friskt og rent oksygen og  antistoffer som deltar i forsvaret mot infeksjoner. Dette transporteres til alle kroppens celler og organer.

Blodet strømmer ikke først gjennom et organ og så videre til det neste, men direkte fra hjertet til ethvert organ i kroppen
Kretsløpet i kroppen er ikke noe «ettrørs-system», der det oksygen- og næringsrike blodet sirkulerer fra hjertet og så først gjennom ett organ, videre til neste organ og så til det neste. Dersom det hadde vært tilfelle, hadde blodet tatt med seg avfallsstoffer og CO2 til neste organ, og etter hvert inneholdt flere og flere avfallsstoffer og mer og mer CO2, før det hadde gått inn i det siste organet i kretsløpet med alle sine urenheter. Men blodet går  derimot direkte fra hjertet via arteriene (turledningene) til hvert og ett organ og til alle celler og vev, totalt fri for avfallstoffer og CO2. 

 Og før blodet i kroppen sirkulerer tilbake til hjertet, tar det med seg avfallsstoffer og kulldioksid (CO2) via kapilærene  og venene (returledningene) for å bli renset, og så tilføres det friskt oksygen via lungekretsen og føres tilbake til hjertet (forenklet), før det på nytt pumpes tilbake ut i kroppen til organene og til alle cellene. Og dette skjer natt og dag, når vi sover og når vi er våken, om vi tenker på det eller ikke. Så fantastisk har Gud skapt oss mennesker, og faktisk mye mer avansert enn dette. Slik opprettholdes livet og slik skjer renselsen i kroppen vår, så lenge som vi lever i nåden og under Åndens ledelse.

Og det samme  skjer også i Kristus-legemet, etter at vi ved omvendelse og gjenfødelse har fått barnerett hos Gud, og har blitt et levende lem i Kristi legeme. Også da er det hjertet – Jesus Kristus – og hans forsoningsblod som sørger for renselsen av hvert og ett lem i Kristus-legemet. Dette skjer først og fremst i kristenheten, gjennom det forkynte Guds Ord, gjennom sakramentene og ved den kristne sjelesorgen.

Dette er det Jesus som har sørget for, og dette gir han oss del i ved evangeliet, ved nåden og ved troen. Og da får vi motta og leve i strømmer av Guds nåde og i hans velsignelse, og dette  blir en levende kristendom som vi både får leve i og leve av. Når vi får erfare dette, gir det oss både frelsesvisshet og tillit til Gud. Og da vil vi også av hjertet takke Gud  for at vi virkelig får leve i syndenes forlatelse – og for å bruke Johan Raattamaas ord – «ikke bare kun for den korte stunden når vi får høre vitnesbyrdet om våre egne synders forlatelse, men hele tiden og uten noe avbrudd«.  Ja sannelig: Dette er nåde over nåde, noe de første predikantene i læstadianismens begynnelse både trodde og lærte. Og dette får også vi holde fast ved! For det er dette som er den gamle kristendommen som har sin grunn i den Hellige Skrift. Dette uttrykker apostelen Paulus slik vi kan lese i bibelsitatet nedenfor. Altså er vi omgitt av Guds nåde rundt hele oss, og midt inne i denne nåden får vi stå: 

• «Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåden som vi står i. Og vi roser oss av håp om Guds herlighet», Rom 5:1-2.
  
  

I våre sammenhenger blir  det ofte sagt at Kristi blod strømmer fra et lem til et annet lem (gjennom den ene kristne til den andre) når vi som kristne forkynner syndenes forlatelse «i Jesu navn og blod» til hverandre. Men ut fra bildet ovenfor med sirkulasjonssystemet i vår kropp (se animasjon) og med blodsirkulasjonen direkte fra hjertet til hvert enkelt organ og hver celle, er nok ikke dette et godt og dekkende bilde for  hvordan vi som kristne blir renset i Kristi blod. For Guds nåde og syndenes forlatelse er nok alt for stor og omfattende til å kunne komme godt nok fram bare ved å bruke dette bilde.

Virkeligheten er den at Jesu sonoffer på Golgata var så fullkomment (Heb 7:25, 27; 9:12, 26; 10:12) at det aldri trenges noen flere offer for synd. Kristi offer er gyldig så lenge som det er nådetid. Det var nok at Jesus gav sitt eget liv for våre synder en gang for alle , og at han kun den ene gangen lot sitt blod flyte til soning for hele verdens synder. Den blodstrømmen vil aldri opphøre, så lenge som en person står i nåde hos Gud, og ved evangeliets urokkelige løfter tror ordet om syndenes forlatelse for sin egen del. Og når vi tviler, eller føler behov for å få høre vidnespydets ord personlig for egen del, får man gjøre slik det fortelles at Junnu Rautio gjorde ovenfor på møtet i Lainio i 1916:

• «Men også på det stedet hvor jeg (predikant Junnu Rautio) nå sitter og taler, så er jeg så syndig at jeg ved troen må ta imot syndenes forlatelses nåde av min Gud». 

  
  Og sogneprest Carl Edquist fortsetter:
  «Da Rautio uttalte disse ord, så vibrerte hele hans kropp. Og så reiser han seg opp, og faller om halsen på predikantene. Og så forkynner de syndenes forlatelse til ham«. 

Når vi som kristne med Kristi fullmakt og på hans vegne forvalter løsenøklene, og forkynner: «Vær frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt!» (Matt 9:2), så er vi kun som hans sendebud (2Kor 5:20) og som hans munn. Og da forkynner vi nøyaktig det samme som Jesus selv gjorde da han var her nede på jorden. Når vi gjør det, retter vi hovedfokuset og hele oppmerksomheten på Jesus og på ham alene. Og da peker vi bare på ham, og på alt  det som han var og gjorde for oss, både da han fullkomment oppfylte Guds strenge lov for oss, og da han sonte vår synd og senere lot oss i ham bli forlikt med Gud. Derfor: Når vi forkynner syndenes forlatelse, så forkynner vi samtidig kjernebudskapet i hele evangeliet, Kristus og ham korsfestet (1Kor 2:2). Gjør vi det, da er også vår forkynnelse både apostolisk og i overensstemmelse med Skriften.

Andre sider om kraften i Jesu Kristi blod:

• Golgata-pakten, den nye pakt i Jesu blod
• Luther: «Stenket med Jesu dyrebare blod»
• Jesu blod – grunnen til rettferdiggjørelsen innfor Gud
• Jesu blod – en kraft til helliggjørelse
• Andakt: Frimodighet til å gå inn i helligdommen ved Jesu blod (17 min.)
• Sitater av Luther: «Jesu Kristi blod»

Det som var mitt håp, var at jeg gjennom dette lille «studie» bedre skulle lære å forstå hva det vil si å være en kristen, og som et lem på Kristi kropp hvor Jesu varme, livgivende og rensende hjerteblod pumpes ut fra hans hjerte og gjør sin velsignede virkning for de som er hans barn og som tror på Jesus, på hans fullkomne forsoningsverk på Golgata, på forløsningen gjennom Kristi soningsverk, og på rensningen i Kristi blod. 

Slik vi kan lese av utdragene ovenfor fra to av læstadianismens første predikanter, beskriver de Guds tilgivelse med følgende ord:

• «strømmer det fra Guds hjerte en kontinuerlig tilgivelse«og
• «Gud må – kontinuerlig og uten opphold – tilgi meg og deg , du Guds barn, – helt fra det morgen og helt til det er kveld – alle våre synder», «
• «Nåden er gitt oss, men ikke bare kun for den korte stunden når vi får høre vitnesbyrdet om våre egne synders forlatelse. For Guds nåde, den strømmer hele tiden og uten noe avbrudd fra himmelen gjennom Jesu forsoningsblod. Dette skjer ved troen og i bønnens ånd!

Guds kontinuerlige tilgivelse var selvklart i vekkelsens første tid, men er det ikke i dag for alle læstadianere
Dette viser at man i læstadianismens første tid, på en måte sammenlignet «syndenes forlatelse» med den kontinuerlige blodgjennomstrømningen til alle kroppens organer, celler og vev for alle som er Guds barn og som tror Ordet og løftene om syndenes forlatelse ved Kristi blod. Og i denne forbindelse nevner Johan Raattamaa at det skjer ved troen (på Guds løfter) og ved bønnen (…Og forlat oss våre synder, Lk 11:4). For dem var anger og syndsbekjennelse – både innfor Gud, innfor de som man hadde syndet mot, og i det personlige skriftemålet – en forutsetning for Guds tilgivelse, slik vi leser:

• «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet», 1Joh 1:9.

Men dette virker dessverre ikke å være like klart for alle læstadianere i dag, siden en del påstår at man absolutt ikke kan bekjenne noen synder for Gud og be ham å være nådig, slik at han forlater syndene. Dette på tross av at Bibelen har utallige eksempler på det, og at også Læstadius første medarbeidere lærte og trodde slik. Nei, tenker man: Alt MÅ bekjennes for en kristen, og han eller hun må personlig stadfeste syndene forlatt i Jesu navn og blod. Ellers skjer det ikke noen blodsutgytelse: «Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt», Heb 9:22). Men så tenker de ikke på at dette bibelvers peker direkte på Kristi offer på Golgata. Hans blod kan nemlig ikke bli utgytt flere enn denne ene gangen da Jesus døde på Golgata for våre synders skyld, slik vi leser det:

• «… Men nå er han blitt åpenbart én gang ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer», Heb 9:26.
• «For det gjorde han én gang for alle da han ofret seg selv», Heb 7:27 .
• «Men Jesus har båret fram ett eneste offer for synder«, Heb 10:12.

Dette betyr selvsagt ikke at Raattamaa eller noen av de andre predikatene på den tiden mente at en kristen kun skulle sette sin lit til «en strøm av Guds tilgivelse» og så å være tilfreds med det. Nei, for dem var det, slik det også var for Luther, at syndenes forlatelse måtte søkes i kristenheten, blant Guds folk: I forkynnelsen av Guds Ord om Kristi soningsverk på Golgata, i sakramentene hvor Ordet og den treenige Gud var med, og i skriftemålet og i absolusjonen.

Men samtidig var de også klar over at en gjenfødt kristen både hadde arvesynd og gjerningssynder.  Også de kristne bar på syndefordervet, og syndet derfor daglig i tanker, ord og gjerninger. Så derfor måtte også en gjenfødt kristen leve i en  kontinuerlig strøm av Guds nåde og hans tilgivelse, og ydmykt be slik som David ba: «Hvem merker vel alle sine feiltrinn? Tilgi meg hver ubevisst synd!«, Sal 19:13.

Og siden de innså sin totale syndfullhet og kjente dessuten til sine konkrete fall, bekjente de først og fremst alle sine daglige synder for Gud og ba ham være dem nådig, slik han hadde lovet. Dessuten bekjente de sine synder for dem som de hadde syndet mot og ba om tilgivelse, og godtgjorde selvsagt, dersom de hadde stjålet noe fra noen, eller noe tilsvarende. Og når troslivet ble vanskelig og synden og byrdene ble for tung å bære alene, oppsøkte de alltid en kristen sjelesørger eller skriftefar, bekjente sine synder og fikk veiledning og hjelp. Dessuten – og det var det viktigste – så fikk de personlig høre og motta vitnesbyrdet ord om at alle deres synder var den forlatt i Jesu navn og blod, slik de kanskje oftest uttrykte det. Andre ganger benyttet de andre ord for å uttrykke det samme. Men hovedsaken var at de forkynte Kristus og ham korsfestet (1Kor 2:2), han som Gud sendte til soning for våre synder (1Joh 2:2; 1Joh 4:10). Altså pekte de på det samme som Peter gjorde i Kornelius hus: «at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn», Ap 10:43.

Iblant kan det virke som om ordlyden «i Jesu navn og blod» er viktigere å bruke enn å forkynne Kristus og hans soning og hans forløsning som han gjorde for oss på Golgata, selv om dette var helt klart for dem i læstadianismens første århundre. Formen eller ordene vi benytter når vi forkynner syndenes forlatelse, får nemlig ikke være viktigere enn selve budskapet og innholdet i vår forkynnelse. Personlig benytter jeg som oftest ordlyden «i Jesu navn og blod», særlig for de som vet hva det inneholder, men siden dette uttrykk finnes direkte i NT, kan man selvsagt ikke begrense tilgivelsen til bare når dette blir brukt, eller at syndsforlatelsen kun er gyldig når visse kristne forkynner det. 

Bønn på sykesengen etter hjerteoperasjonen
Da jeg lå på sykesengen før og etter hjerteoperasjonen, filosoferte jeg mye på dette, og kunne glede meg over hvor fantastisk Gud har skapt oss mennesker – også meg. Og så sammenlignet jeg dette med hvor herlig det var å få være et Guds barn og levende lem på Kristi kropp. Og da måtte jeg takke Gud av hjertet og si: Takk for at operasjonen lyktes, og for at blodet nå strømmer ut i kroppen som det skal, og at det ser ut som at jeg kommer til å bli frisk igjen! Men takk også for at jeg har fått bli et lem i Kristi kropp. Takk for at Jesu Kristi blod har fått rense mitt hjerte ren, slik at det kunne duge som en bolig for deg og for den Hellige Ånd! Jeg bekjenner at jeg er er en stor synder, og har selv om jeg også har lagt vinn på å bekjenne mine synder innfor deg, og for dem som jeg har syndet mot – i Åndens lydighet. Men du vet at min syndsbekjennelse har vært og fortsatt er svært mangelfull, også derfor at jeg verken ser eller kjenner hvor ofte jeg synder. Takk Herre  for at du har lovet i ditt Ord, at selv om min synd er stor, så er din nåde mye større (Rom 5:20). Rens meg ved vitnesbyrdets Ord og i Jesu Kristi rensende blod, slik at jeg alltid skal kunne duge for deg og kunne leve deg til behag. Takk for at også jeg er «utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og til bestenkning med Jesu Kristi blod» (1Pet 1:2). Må du selv fullføre ditt verk i meg slik du selv har lovet, inntil Jesu Kristi dag. Amen!