av Kristi åpenbaringsdag er den dagen i kirkeåret som tidligere ble kalt for Hellig tre kongers dag. Den kaltes også 13. dagen, altså den 13. dagen etter jul, og den ble feiret den 6. januar. Fra da av begynte åpenbaringstiden, en tid som i kirkeåret var tiden mellom jula og fastetiden. Kristi åpenbaringsdag markerte Jesu guddommelighet , bl.a. at han var sendt av Gud for å inneha alle de tre embetene som ifølge Skriften skulle gi til kjenne Jesu høyhet og guddommelighet. I en og samme person skulle han være konge, prest og profet. Det var kanskje derfor vismennene fra Østen ga det nyfødte Jesusbarnet gavene gull, røkelse og myrra (Matt 2:10).
Åpenbaringstiden som starter med Kristi åpenbaringsdagen (i år 2. januar), når sitt høydepunkt på Kristi forklarelsesdag som feires førstkommende søndag, i år 20. februar. Tekstene på den dagen er bl.a. da Jesus tok tre av sine disipler med seg opp på et høyt fjell, det som senere har blitt kalt for forklarelsens berg. Fra da av går vi inn i fastetiden, en tid som har fokus på Kristi fornedrelse, på menneskenes forakt for ham og som slutter med Jesu korsfestelse på Golgata på langfredagen.
Guds herlighet åpenbarer seg i GT
Apostelen Peter sies om Jesus: «For han fikk ære og herlighet av Gud Fader» (2Pet 1:17). Flere bibelsteder i NT kaller Gud for herlighetens Herre, herlighetens Gud og Herlighetens Far (Apg 7:2; Ef 1:17 m.fl.). Samtidig kan vi legge merke til at de nøyaktig samme uttrykkene brukes for Jesus Kristus.
Ordet «herlighet», kabod (hebr.) og doxa (gr.) betyr herlighet, majestet, storhet, strålende lysglans og ære. Det som Bibelen er helt tydelig på, er at vi mennesker ikke eier noe slikt, slik Paulus uttrykker det: «alle har syndet og mangler Guds herlighet« (Rom 3:23). Men denne herlighet som Bibelen omtaler, er en guddomsherlighet, noe som først og fremst gjelder Gud. Slik som kristendommen er en åpenbaringsreligion, en hemmelighet og et mysterium som Gud må åpenbare for oss, så gjelder dette også Guds herlighet. Men Guds herlighet kan han ikke åpenbare på en synlig måte, for det ville vi ikke tåle å se. Det ville ha vært et alt for mektig syn, for ingen kan se Gud og leve (2Mos 33:20).
Gjennom tidene har ulike kunstnere forsøkt å illustrere denne guddommelige herligheten med en strålende lysglans, kanskje særlig når de har laget malerier av Jesus. De har malt en glorie, eller en ring rundt eller omkring Jesu hode som refleks av det guddommelige lys. Når Bibelen forteller om Guds herlighet, brukes ordet i forbindelse med Guds makt over naturen og alle dens krefter, f. eks. i forbindelse med skapelsen, alle plagene/tuktelsene han sendte i Egypt, da Rødehavet delte seg i to og vannet stod som en mur på begge sider, da Gud gjorde brød- og vannundrene under ørkenvandringen etc. Eller så gjaldt det Guds suverene makt over liv og død, slik som da han ga liv til menneskene og alt som lever her på jorden, inkl. oppvekkelse av døde. Slikt var det kun himmelens Herre som kunne gjøre! Men samtidig bør vi legge merke til at alt dette guddommelige som Gud gjorde i GT da han demonstrerte sin guddommelige allmakt, gjorde også Jesus i NT. For slik Herren var Gud, var også Jesus Kristus en sann Gud med samme guddommelige makt og autoritet som Gud selv hadde.
Hvor og hvordan åpenbarte Herrens herlighet seg?
Stort sett alltid når Gud åpenbarte seg i GT, så gjorde det ved at han skjulte seg i en sky. Under ørkenvandringen gikk han foran Guds folk i en skystøtte. Den vek aldri fra folket om dagen. Og i denne skyen var Herren alltid nærværende (2Mos 13:21-22). På nettene var han nærværende i ildstøtten. I 2Mos 14:19 fortelles det at det var Guds engel som vandret sammen med folket. Og går vi til 1Kor 10:4, kan vi lese: «…for de drakk alle av den klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus«. Her blir det klart at Herren Gud og Kristus ikke kan skilles fra hverandre, for de er ett. Det som den ene gjør, det gjør begge. Og over alt hvor de er, der er også den Hellige Ånd til stede. Dette er guddommens og treenighetens store mysterium. Dette går ikke å forstå med vår fornuft, men siden Bibelen åpenbarer det for oss, tror vi det som kristne! For oss er ikke det viktigste å forstå alt, for det gjør vi ikke! Men det som Gud åpenbarer for oss i Skriften, det tror vi. For Gud kan ikke lyve! (4Mos 23:19; Tit 1:2; 2Tim 2:13). Tror vi det ikke, er det vantro. Det er å trekke Guds Ord i tvil og å undervurdere Guds ord og hans åpenbaring i Skriften, og i stedet å sette større tillit til hva vår fornuft skjønner eller hva som kan etterprøves ved bruk av naturvitenskapelige metoder.
Andre ganger når Herren åpenbarte seg, var i det aller helligste. Der åpenbarte han seg i en sky, over nådestolen eller forsoningslokket som var over paktens ark (3Mos 16:2). Det samme var tilfelle da Gud ga sin lov på Sinais berg. Da talte han til Moses ut av skyen, og Herrens herlighet åpenbarte seg i skyen (2Mos 16:10). Moses var på Sinai i 40 dager, og Herrens herlighet hvilte på Sinais berg. Skyen skjulte dette i seks dager. Men på den syvende dagen kalte Gud på Moses midt ut av skyen (2Mos 24:16). Hva hadde skjedd hvis Herren ikke hadde skjult sin herlighet i skyen? Jo, da ville Moses måtte dø. Og dersom folket hadde presset seg dit opp, ville også de måtte dø (2Mos 19:12).
Det som Bibelen forteller, er at ved de tilfellene Herren åpenbarte sin herlighet, så var det nesten alltid i forbindelse med gudstjenesten, der hvor hans eget folk og hans tjenere var samlet i Herrens navn og for å tjene ham.
Herren åpenbarte Herren sin herlighet i ørkenen
Israels barn hadde begynt ørkenvandringen mot løftets land, Kanaan. Gud hadde åpenbart at det var et godt og vidstrakt land, et land som skulle flyte med melk og honning (2Mos 3:8). Men folket begynte på tross av Guds løfter å knurre mot Moses og mot Aron, og dermed mot Gud. De manglet vann, og de lengtet tilbake til kjøttgrytene i Egypt. Da ville Herren vise for dem at han var en allmektig Gud og at ikke noe var umulig for ham. Han lovet å åpenbare sin herlighet, og det gjorde han på en måte som aldri tidligere hadde hendt og som absolutt ingen andre kunne gjøre. Og se, Herrens herlighet åpenbarte seg – og også denne gangen i skyen. Og hvordan ble da Herrens herlighet åpenbart? Ved et under gav han dem kjøtt å ete, så mye de klarte. Han lot en storm bryte løs, og den førte vaktler inn fra havet (4Mos 11:31). De var hønsefugler, og av dem fikk de kjøttmat. Så lot han brød regne ned fra himmelen (2Mos 16:4). Det var mannaen, kornet fra himmelen (Sal 78:24). Det var himmelbrødet som Gud gav dem å ete (Sal 105:40). Ved alt dette åpenbarte han litt av sin herlighet for dem ved å vise at deres Gud var underets Gud, han som ikke noe var umulig for (1Mos 18:14; Luk 1:37; Luk 18:27).
Andre gangen når Herren åpenbarte sin herlighet, gav han dem vann fra klippen. Folket knurret og var opprørske, også mot Herren. Og de klagde over at det ikke fantes vann å drikke. Hele menigheten ble samlet, og Herren gir Moses og Aron befaling å tale til klippen, så skal den gi vann fra seg. Men Herrens trofaste tjenere hadde blitt negativt påvirket av folkets vantro. Derfor sier de: «Mon vi kan la vann strømme fram for dere av denne klippen» ? Så i stedet for å tale til klippen slik Herren hadde påbudt, slo de. Ikke bare en gang, slik Moses gjorde ved fjellet Horeb (2Mos 17:6). Men de slo to ganger, kanskje det også på grunn av vantro. Kanskje de også tvilte på at Herren var med dem, slik folket tvilte på det i vantro ved Meribas vann ved fjellet Horeb? Og hva er vantro annet enn synd? Denne synd mot Herren som Moses og Aron gjorde på grunn av vantro, fikk virkelig konsekvenser for dem, slik Herren sa til dem: «Fordi dere ikke trodde på meg og ikke helliget meg for Israels barns øyne, derfor skal dere ikke føre dette folk inn i det landet jeg har gitt dem», (4Mos 20:12). Men tross det, ga Gud vann, for det «strømmet mye vann ut, så både folket og buskapen fikk drikke». Selv om Herrens trofaste tjenere Moses og Aron sviktet Herren, sviktet ikke han sine løfter. For han er trofast, slik vi kan lese: «Er vi troløse, så forblir han trofast. For han kan ikke fornekte seg selv«, 2Tim 2:13.
Alta 16.2.2022
Henry Baardsen, Alta
