av Helt fra skapelsens morgen har det vært en kamp mellom gode og onde krefter, en type «evig maktkamp», hvor den onde stadig setter inn alle krefter og alle midler for å skade for Gud og hans sak, og for Frelseren Kristi fullkomne frelsesverk, slik at så få som mulig skal bli frelst. Denne kamp forekommer ikke bare blant menneskene generelt og som en kamp mot oss kristne, men særlig gjelder det den tilsynelatende usynlige åndskampen mot «maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6:12). Denne åndskampen forandrer stadig form og skikkelse etter som tidene forandrer seg, og er ikke alltid så enkel å oppdage eller å skjønne seg på. For på samme måte som kriminelle svindlere, er den onde alltid i forkant av vår beredskap, slik at vi som kristne ikke skal være forberedt godt nok mot hans listige angrep. For slik lykkes han best, det er hans strategi, siden han er en tusenkunstner!
Åndskampen vi kristne blir utsatt for i 2024
I dag pågår denne åndskampen særlig mot Guds Ord Bibelen og hva den lærer. Mye av det Bibelen forteller blir ansett som eventyr som aldri har skjedd i virkeligheten, og alle overnaturlige under gjøres til intet. Denne åndskamp fornekter at det er Gud som er skaperen av alt synlig og usynlig, og i stedet holdes utviklingslæra som «sannhet». Videre retter denne kamp seg mot Bibelens fortelling om kun to kjønn. Kristendomsundervisningen for barn og unge i barnehager og skoler er i stor grad forbudt og erstattet med bl.a. den liberale kjønnsideologien. Denne åndskamp er dessuten rettet mot kjernefamilien som består av mor, far og barn, og mot ekteskapet mellom mann og kvinne. Og alt dette skjer på en måte som ikke tidligere forekom, i alle fall ikke åpent og med samme intensitet. Og denne nye formen for åndskamp er vi kanskje ikke godt nok forberedt på å møte, siden det meste av det som skjer i samfunnet men også innen store deler av kirken er nytt for oss, og fremmed lære i forhold til hva Bibelen lærer, og som tidligere generasjoner kristne ikke ble utsatt for slik vi har blitt det særlig i det siste tiåret. For i denne åndskampen tas absolutt alle midler i bruk. Det virker som om djevelen har stor vrede, for han vet at han har kort tid (Åp 12:12).
- Verdi- og åndskampen som sterkt preger hele vårt samfunn
- Den åndelige situasjonen i Norge og i våre naboland i vår tid
- Årsaken til at avkristningen går så fort i våre dager
- Homomessen i Tromsø Domkirke 9.11.1922 med velsignelse av biskopen, kirkens prester og Nord-Hålogaland Bispadømmeråd
- Biskopen, kirken og samfunnet ønsker Pride-ideologien og «kvinnen Jesabel» velkommen
Vår mangel på kunnskap og innsikt i hva denne åndskampen i praksis innebærer, særlig med tanke på den oppvoksende slekt og hvordan prosessene bak denne åndskampen skjer – kanskje sammen med menneskefrykt kombinert med liten frimodighet – er muligens årsaken til at vi kristne – og kanskje særlig vi innen vår vekkelse – ikke våger å ta opp denne åndskampen i det åpne rom i samfunnet, slik profetene og apostlene både våget og også gjorde. Så på dette område må vi nok kanskje innrømme at vi langt på vei har sviktet som vektere på Sions murer. Men siden avkristningsprosessen bare tiltar etter hvert som tiden går, er det ikke for sent for oss å komme på banen for å fremme Guds vilje og Bibelens lære.
- Utviklingslæren tar kristendommens plass, og vil gjøre våre barn og unge fremmede for Gud
- Liberaliseringen og frafallet innen Den norska kirke, og konsekvensens det vil få for bibelkonservative kristne og for kristne menigheter
Seks av Guds argeste erkefiender
Slik jeg ser det, er det visse personer og sterke åndskrefter som særlig går igjen i Bibelen som Guds erkefiender. Den første og farligste er «ormen/slangen» som omtales allerede i 1Mos 3:15, og som i Åp 12:9 omtales som dragen, den gamle slangen, han som kalles djevelen og Satan. Hans hovedmålsetning har alltid vært å forføre hele verden, inklusiv hver enkelt av oss som er kristne. Hans vrede mot Gud og Kristus går spesielt ut over Israel og Guds folk på jorden, særlig mot dem som «holder fast på Guds bud og har Jesu vitnesbyrd» (Å 12:17). Mitt inntrykk er at det i dag særlig er kristne barn og unge som er hovedmålgruppen for denne åndskampen. Og hovedarenaen er i stor grad alle sammenhenger hvor barn og unge fostres, altså skoler, barnehager og media.
Men Satans kamp mot Kristus og de kristne kommer til å bli ennå mye mer intensiv i tiden som kommer, helt til han til sist for evig skal bli overvunnet av Kristus og tilintetgjort, når han kommer tilbake for å holde dom. Satans endelige skjebne kommer til å bli i «sjøen med ild og svovel», hvor han sammen med alle som tjener og følger ham, skal pines dag og natt i all evighet (Åp 20:10).
Som de andre av Guds erkefiender, slik jeg ser det, kan nevnes Amalek, Agag, Haman, Antikrist og GOG.
Amalek, den andre av Guds erkefiender. Hvem var egentlig han?
Amalek som Guds erkefiende er nok den som er minst kjent for de fleste av oss. Ifølge Lundes Bibelkommentar var han og hans folk, amalekittene, etterkommer av Esau, og et nomadefolk som stadig forfulgte, kriget mot og foretok røvertokter mot Guds folk. Amalek var Esaus sønnesønn (1Mos 36:12). Han omtales i Bibelen både som en person og som hovedrepresentant for nomadefolket amalekittene.
Etter at Gud ved sin allmakt hadde frelst sitt folk fra trelldommen i Egypt og fra Faraos jerngrep, ledet han dem ved et mektig overnaturlig under tørrskodd gjennom Rødehavet. Ved Guds stav i Mose hånd åpnet havet seg slik at Guds folk fikk begynne sin vandring mot løfteslandet Kanaan, som de skulle få til eie til evig tid. Slik viste Herren sin store allmakt og sin suverenitet, noe som vakte stor respekt for ham også blant hedningefolkene, slik Rahab sier til Josvas to speider:
- «For vi har hørt hvordan Herren tørket ut vannet i Rødehavet foran dere da dere dro ut av Egypt, og vi har hørt hva dere gjorde med begge amorittkongene på den andre siden av Jordan, Sihon og Og, som dere slo med bann. Da vi hørte det, ble hjertet vårt fullt av angst, og nå er det ingen som våger å møte dere. For Herren deres Gud, han er Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede», Jos 2:10-11.
På tross at Rahab innrømmet at «ingen våger å møte dere», fantes det særlig en statsleder og et folk som ikke fryktet Gud og som derfor våget å gå til angrep på Herren og hans folk, og det var amalekittene og deres leder, Amalek. Like etter at israelittene hadde startet ørkenvandringen og kommet til leirplassen i Refidim (2Mos 17), angrep Amalek og hans hær dem når de minst ventet det. Selv om jødene var mange, og de hadde to mektige ledere, Moses og Josva, var Amalek og hans krigshær svært mange flere. De var tallrike som sanden på havets strand, og lå så tett i dalen som gresshopper (Dom 7:12). Og om ikke det skulle være nok, allierte de seg med Moab og Ammons barn (Dom 3:12) i sine stadige angrep mot Herren og hans folk.
Amalek og hans hærs feige angrepstaktikk – og hans misunnelse på grunn av alle velsignelsene Gud gav sitt folks
I 5Mos 25:17 kan vi bli kjent med Amaleks krigstaktikk. Han våget ikke å møte Moses, Josva og Guds folk ansikt til ansikt. Egentlig hadde han ikke noen direkte årsak til å forfølge og å kjempe mot dem. Men en sak er tydelig: Han tålte dem ikke. Mye mulig var det på grunn av misunnelse han prøvde å drive dem bort fra leirplassen i Refidim. For der hadde Herren ved sin allmakt gjort et stort under som sørget for at friskt vann i store mengder strømmet ut av Klippen. Det var et bevis på at det var Herren alene som var Gud, og som ingen ting var umulig for. Like før Amalek gikk til angrep, hadde Moses på Herrens befaling rakt ut Guds stav og slått på klippen, slik at rikelig med vann strømmet ut. Og der, like ved klippen, stod Herren. Med den samme stav som Moses hadde slått i elven (Rødehavet), skulle Moses nå slå på klippen (2Mos 17), slik at Israels folk skulle få vann å drikke. Og ifølge 1Kor 10:4 var denne åndelige Klippen Kristus i sin preeksistente skikkelse som var nærværende, og som fulgte dem under hele ørkenvandringen. Herren – den treenige Gud – som var med Guds folk, ble kalt «Jakobs Veldige, han som er Hyrden, Israels Klippe» (1Mos 49:24; Salm 78:16; Jes 30:29). Dessuten var Herren nærværende ved at han gikk foran sitt folk som en skystøtte for å lede dem på veien, og om natten som en ildstøtte for å gi dem lys, så de kunne gå både dag og natt (2Mos 13:21-22).
At Amalek angrep Guds folk like ved Klippen som iflg.1Kor 10 var et tydelig forbilde på Kristus med livets vann, og hvor Herren selv var nærværende, gjorde at Guds hellige vrede ble opptent. For amalekittene hadde samme angrepstaktikk som djevelen som går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke (1Pet 5:8). De kom bakfra mot Herren og hans folk mens de var trett og sliten, og slo alle de i baktroppen som var blitt liggende etter på veien (5Mos 25:17). Og Herren sier dessuten ved Moses: «Han fryktet ikke Gud!»
Josvas seier over Amalek, med Moses, Aron og Hur bedende på høyden, og med Guds stav opphøyet mot Herrens trone
I 2Mos 17:8-16 kan vil lese om Amaleks strid med Israel i Refidim hvor de hadde slått leir. Dette skjedde på tross av at Gud nylig hadde vært nærværende, og at det hadde strømmet vann av klippen da Moses med Guds stav og på hans befaling slo på klippen. Dette var det fjerde leirstedet etter at de hadde forlatt Rødehavet (4Mos 33). «Da sa Moses til Josva: Velg oss ut mannskap, dra så av sted og strid mot Amalek! I morgen vil jeg stå øverst på haugen med Guds stav i hånden», 2Mos 17:9.
Dette er første gang vi hører om Josva i bibelfortellingene. Han var da bare en ungdom, sannsynligvis under 20 år. Ungdomstiden tilbrakte han i slaveriet i Egypt. Men på tross av sin ungdom, var han en av Moses’ mest trofaste tjenere som alltid holdt seg ved sammenkomstens telt hvor gudstjenesten forekom, hvor hvor alteret var og ofringene ble foretatt, og hvor Herren åpenbarte seg. Allerede i starten av ørkenvandringen opptrer Josva som en slags hærfører. Men først og fremst var han en trofast Guds mann. Josva var med Moses et stykke opp mot Sinai da Gud gav dem lovtavlene, og han var en av de 12 speiderne som Moses sendte for å speide Kanaans land. Og etter at Moses døde, var det han som overtok rollen som leder for Guds folk, med ansvaret for å lede folket inn i løfteslandet. Opprinnelig var hans navn Hoseas, men Moses gav ham er nytt navn, nemlig Josva (4Mos 13:16). Navnet Josva betyr «Herren frelser», det samme som navnet Jesus betyr, «for han skal frelse sitt folk fra deres synder» (Matt 1:21). Det er mye som tyder på at Josva var et forbilde på Frelseren. Jesus er det tilsvarende greske ordet til det hebraiske navnet Josva. Og begge navn betyr «Frelser».
På Mose befaling dro Josva av sted for å stride mot Amalek og den store krigsnasjonen som verken fryktet Gud eller mennesker. Men i dette tilfelle er det ikke tvil om at Herren var med på Israels side, slik at Herren ved sin trofaste hærfører Josva gav frelse over deres erkefiende Amalek og hans talløse og store krigshær.
Beviset for at det var Herren som ga Israel frelse, ser vi av den rolle Moses og hans medarbeidere Aron og Hur hadde. Samtidig som Josva utkjempet en intens kamp mot fiendene, stod Moses og hans to medarbeidere oppe på høyden og fulgte spent med. Moses hadde Guds stav i sin hånd, den samme staven han strekte over Rødehavet slik at det åpnet seg en ny vei gjennom havet. Og det var med den samme Guds stav han fikk befaling å slå med på klippen, slik at den åpnet seg, og det strømmet rikelig med vann ut av Klippen. Ved begge disse tilfellene gjorde Moses det på Guds befaling. Og det var Herren som gjorde undrene, ikke Moses. Også ved dette tilfelle var det Herren som var den aktive, og som grep inn for å gi sitt folk seier over deres fiender.
Mose’ bekjennelse: «Herren er mitt banner»
Guds stav var et symbol på hans autoritet og hans allmakt, ham som ingen ting er umulig for. Himmelens Gud bærer navnet «Den evige Gud», «Den høyeste Gud», «Gud den Allmektige», «Den veldige Gud» og «Hærskarenes Gud». Ytterlig ett navn på Gud, som Moses kalte alteret for, etter at Gud gav dem seier over Amalek, var «Herren er mitt banner/flagg, min vimpel».
Under krigen mot Amalek var det Guds stav som var Mose’ banner og seiersvimpel. For Moses var det Herren som var hans hyrde, og Moses selv var bare som en Herrens tjener som handlet i Herrens navn og på hans vegne. For Moses hadde ikke utvalgt seg selv for å utfri Guds folk fra Egyptens trelldom, eller til å lede dem på veien til Kanaans utlovede land. Ved å holde Guds stav opp mot Ham som troner i det høye og som hører sine barns ydmyke bønner, seiret israelittene. Men når Mose hånd ble sliten og Guds stav sank ned, fikk Amalek og fiendene overtaket over Josva og hans soldater. Det var altså bare når Guds stav ble opphøyet høyt mot himmelens trone som israelittene kunne seire. Oppløftede hender – slik tilfelle var med Moses da han pålalte Herrens navn – er i Bibelen et symbol på bønn til Gud, noe både GT og NT oppmuntrer til (Klag 2:19; Salm 141:2; 1Tim 2:8). Samtidig som Josva og hans medsoldater utkjempet striden mot Amalek og han talløse krigshær, var Moses, Aron og Hur i en intens bønnekamp vendt mot himmelens allmektige Gud. For intet annet kan gi seier- Ikke da, og heller ikke nå! Seieren over Amalek og hans hær ble ikke vunnet på grunn av at Josva og hans menn var så dyktige krigere, heller ikke ved militær makt eller ved deres gode kampplaner. Men han som gav dem seier, var den Allmektige og Veldige Gud, han som er Hærskarenes og Allhærs Gud.
Og det skjønte både Josva og Moses. Så det var derfor han kalte alteret som han bygget for «Herren er mitt banner». Derfor holdt han sine hender oppløftet mot himmelen og Guds stav opphøyet mot Herrens trones, på samme måte som soldatene holdt sine flagg/vimpler oppe i kampens tid.
Banneret som et symbol og som en trosbekjennelse
Mose banner var som et tegn på at han representerte en annen enn seg selv. For han var Herrens sendebud, hans ambassadør. Derfor løftet han sine hender i ydmyk bønn, i visshet om at Gud hører bønn og ville hjelpe. Som en Herrens tjener bekjente han at «kampen er Herrens», at det ikke er ved sverd og spyd Herren frelser. For Herren råder for krigen. Og han skal gi Israels fiender i vår hånd, slik også David senere uttrykte det (1Sam 17:47). Derfor kjempet Josva og Moses under ledelse av «JHVH-Nissi», som betyr: «Herren er mitt banner». Det var under hans ledelse og med hans hjelp de kjempet, og i Hans navn og ved hans styrke de seiret.
Mose banner – oppløftede hender og Guds stav opphøyet mot Herrens trone i det høye – var et symbol på at kampen var Herrens. Det interessante er at ordet symbol kommer av det latinske ordet «symbolum», som betyr «symbol» eller «trosbekjennelse». Andre kjente kristne symboler er: korset, fisken, lammet, den gode hyrde, palmen, oppløftede hender, ankeret og hjertet. Å bære noen av disse symboler er samtidig en «trosbekjennelse» om at man vil følge Kristus og leve under hans ledelse og Guds beskyttelse.
Amalekittenes konge, Agag – samme tittel som Amalek hadde på Moses’ og Josvas tid
Kongene i Egypt bar ofte tittelen «Farao». Dette ser vi tydelig, siden den høyeste lederen i lederen i Egypt kalles Farao i helt forskjellige tidsperioder. Det samme gjelder også tittelen «Agag», som regnes for å være en «Farao» eller en konge for amalekittene, etterkommerne etter Amalek.
Sett med Guds øyne, virker det som om både Amalek og Agag var ennå verre og større fiender av Gud og av hans folk enn det som først blir synlig når vi leser Bibelen. Slik jeg ovenfor har nevnt, kan det virke som om disse var den ondes sendebud, med målsetning om å skade og å ødelegge alt som hørte Gud og hans folk til. Derfor rettet Herrens vrede særlig seg mot dem. Han sier selv om Amalek ved sin tjener Moses: «Velg så ut mannskap, og gå å strid mot Amalek!«. Og videre sier Herren: «For jeg vil selv utslette minnet av Amalek over hele jorden«. Og Mosses legger til: «En hånd er utstrakt fra Guds trone! Herren skal stride mot Amalek fra slekt til slekt«. Og i 5Mos 25:17-19 innskjerper Herren:
- «Husk hva Amalek gjorde mot deg på veien, da dere dro ut av Egypt, hvordan han kom mot deg på veien mens du var trett og sliten, og slo alle de utmattede i baktroppen som var blitt liggende etter. Han fryktet ikke Gud. Og når Herren din Gud gir deg ro for alle dine fiender rundt om i det landet Herren din Gud gir deg til arv og eie, da skal du utslette minnet om Amalek over hele jorden. Glem ikke det!»
Om den samme Guds fiende Amalek profeterte Bileam: «Den første blant hedningefolkene er Amalek, men til sist skal han gå til grunne.» Over fire hundre år senere, på Saul og Davids tid, taler Herren fortsatt om den samme Amalek. I 1Sam 15 leser vi:
- «Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg vil straffe Amalek for det han gjorde mot Israel, at han la seg i veien for ham da han dro opp fra Egypt. Gå nå av sted og slå Amalek. Slå med bann alt det han har. Spar ham ikke, men drep både mann og kvinne, både barn og diebarn, både okse og sau, både kamel og esel».
Dessverre for kong Sauls del. Han slo Amalek (amalekittene), men sparte i livet deres konge Agag. Og på grunn av denne ulydighetssynd ble kongedømmet tatt fra ham og gitt til David. Og på grunn av denne samme synd vek samtidig Herrens Ånd fra Saul, slik at gikk dårlig med han etter denne ulydigheten mot Herres befaling om å slo Amalek.
Siden «Amalek» og «Agag» levde og var virksomme i mange hundre år, skjønner vi at de representerte noe mer enn enkeltpersoner eller fysiske ledere over etniske folkeslag. Svenska Kärnbibeln skriver følgende om Amalek: «Amalek är ockå den andemakt som genom historien har stått for/representerat all antisemitism, dvs. en önskan om att utrota judarna. Den har tagit sig många uttryck genom historien…»
Slik jeg opplever, bor det nok dessverre en liten «Amalek» og en «Agag» i hver og en av oss, selv om vi også er hristne og ledes av Guds Ånd. For vi er fortsatt todelte, og også i oss virker det gode og onde krefter. Paulus uttrykker det slik: «For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil», Gal 5:17.
fortsetter…
