«Vi er alle fortapte syndere!» er lovens entydige budskap. Derfor må vi la Kristus få frelse oss fra forbannelsen.

Lovens absolutte budskap er at alle mennesker i selv er fortapte syndere som er under Guds fordømmelse, om ikke loven får drive oss til Kristus for at han skal få kjøpe oss fri fra lovens forbannelse. Men når en synder – slik vi alle er fra vår egen side – får høre loven og dens ufravikelige og absolutte krav forkynt slik at man har blitt en synder, gjør det noe med oss mennesker, inne i vårt hjerte.  For ved den Hellige Ånd skapes det en bedrøvelse og en  lengsel etter Gud (2Kor 7:10). Og når man da får høre et tveegget Guds Ord forkynt ved den Hellige Ånds kraft, kan Ordet skape liv i det hjerte som på grunn av synden var dødt (Ef 2:1, 5; Kol 2:13).

 

 

Guds Ord inneholder som kjent både lov og evangelium. Begge to er viktige, og også nødvendig til frelse. Men de må forkynnes i rett rekkefølge. Først etter at loven har gjort sin virkning, smaker evangeliet. Lovens primære oppgave er å vise oss mennesker at vi er fortapte syndere, dersom vi ikke ved troen eier Jesus som vår Frelser. Loven er tuktemesteren (Gal 3:24-25), og hans hovedoppgave er å peke på Jesus som den absolutt eneste Frelser, slik døperen Johannes gjorde (Joh 1:29). Tuktemesteren var bare en slave som passet barnet og som førte det vel fram til skolelæreren. Selve Mesteren, eller skolelæreren som Lundes Bibelleksikon kaller han, er Jesus og bare han. Og han er det som gjennom sitt Ord og sin Hellige Ånd har undervisningsansvaret for barnet, altså for de som allerede har blitt kristne og som blir ledet av den Hellige Ånd.

 

 

Er det da både loven og evangeliet som etter dette skal ha det videre undervisningsansvaret for den som har blitt en kristen? Skal Moses og Kristus dele på fostringsoppgaven, og skal de gå hånd i hånd? Hvem skal da barnet egentlig adlyde, Moses som kalles tuktemesteren, eller Kristus? Eller er det bare en av dem som skal ha oppgaven? Vi lar apostelen Paulus svare: «Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren» (Gal 3:25). 

 

 

Vanskelig å skille loven og evangeliet fra hverandre

Vi kan nok være enige med Luther når han sier at den som rett kan skille loven og evangeliet fra hverandre uten å blande dem, er en mester/doktor i teologi (fritt sitert). For det er absolutt ikke enkelt, og i alle fall ikke når hjertet er anfektet. Da blir vi snart usikre, og begynner å blande de to embetene med hverandre. Men Moses kan ikke ta plassen fra Kristus, og det ønsker han heller ikke. For det er nettopp Kristus som Moses peker på,  og det er egentlig han som er kjernen i Mose forkynnelse, i budene, i hele loven og i Skriftene. For alle Bibelens 66 bøker og hvert kapittel i både GT og NT peker på  Kristus. Han er A og O, begynnelse og enden. Og han er den eneste som har oppfylt Guds hellige og strenge lov som vår stedfortreder, og alene ved ham kan vi bli frelst. Derfor: Når Moses og loven anklager og fordømmer oss, så la oss fly i Kristi åpne fang, for at han skal få beskytte og forsvare oss. La han være vår eneste trøst i liv og i død!

 

 

Moses ga helt frivillig fra seg lederoppgaven da de kom fram til Kanaans land, og overga ledelsen til sin etterfølger Josva. Han var et tydelig forbilde på Jesu, og de to hadde dessuten samme navn. Slik Josva førte Guds folk inn i Kanaans land, skal Jesus trygt lede alle som tror på han hjem til himmelen. Det får vi være trygge på! 

 

Som Guds profet, pekte Moses helt entydig på Jesus Kristus, og oppmuntret folket til å høre på ham alene. Slik tredde Moses ydmykt til side, og ga plassen til han som Guds selv skulle oppreise i sin tid. Og på samme måte tredde også døperen Johannes til side da hans oppgave var fullført, da han ledet sine egne disipler til Jesus. Dette var virkelig å vise ydmykt lederskap. For de ville ikke være større enn sin Mester. Derfor rekte også Moses stafettpinnen videre til sitt forbilde og sin egentlige etterfølger Kristus, når han sier: «En Profet (Jesus) som meg skal Herren din Gud oppreise for dere fra deres brødre. Ham skal dere høre på i alle ting som Han taler til dere», Apg 3:22.

 

Altså er det ikke Mose lov som skal lede en som allerede har blitt en kristen og som ledes av den Hellige Ånd (Rom 5) , slik noen kanskje tenker. For Jesu og apostelens lære inneholder alt som trenges for at barnet skal forbli hos Mesteren. For ved sin Ånd lærer han sine egne om hele Jesu fullkomne verk. Og da er læremesteren vår alene Sannhetens Ånd, som ifølge Jesus skal og kan veilede til hele sannheten (Joh 16:13).

 

 

Guds gode og velbehagelige vilje kommer tydelig til kjenne bl.a. gjennom de ti bud. Men budene i seg selv eller loven gir ingen kraft til å adlyde og å holde budene. Selv om Guds vilje entydig kom til syne gjennom de ti bud, var loven maktesløs på grunn av kjødet. En slik oppgave var umulig for loven (Rom. 8:3-4). Men for at vi skal kunne adlyde og følge budene, trenger vi et helt nytt hjerte og et nytt sinn, noe Gud må få gi oss ( Esek 36:26-27). Og da lover Gud selv: «Jeg vil gjøre det så at dere følger mine bud og følger mine lover og gjør etter dem».  Men dette skjer aldri fullkomment, men det er enhver kristens mål og ønske. Fullkomment blir det først i himmelen.

 

Til dette trenges det virkelig den Hellige Ånds kraft, virket av Guds kjærlighet. Budet om å elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte, av hele vår sjel, av all vår forstand og av all vår kraft, kalte Jesus for det første og største bud. Og til det trenger vi ikke noe mindre enn full hjertetransplantasjon, eller det at Gud i sin nåde gir oss et nytt hjerte og et nytt sinn som er Kristi sinn, og at det er han som virker at vi i svakhet kan adlyde Guds bud og vilje.  Om dette sier Jesus: «Hvis dere holder Mine bud, blir dere i Min kjærlighet, på samme måte som Jeg har holdt Min Fars bud og blir i Hans kjærlighet», Joh 15:10.

Og da er budordene ikke lenger Mose lov, siden fordømmelsen over alle som ikke lykkes, er tatt bort i Kristus. Derfor kan vi bedre kalle det for Kristi lov og kjærlighetens lov, siden kjærligheten er lovens oppfyllelse (Rom 13:10).

 

Mose lov har ingen rett til å binde menneskene til seg selv og til dens budskap, selv om den sier: «Du skal!» og «Du skal ikke!» Vel peker loven på Guds hellige og fullkomne vilje. Men siden det kun er Jesus som maktet å oppfylle hele loven, blir også hans lovoppfyllelse tilregnet alle som tror. Og da har også Moses fullført sitt kall og sin oppgave. Derfor får vi takke Gud for at han vekket vår samvittighet gjennom Moses og loven, slik at han kunne lede oss til Frelseren Jesus Kristus. Luther omtaler samvittigheten og hjertet som det brudekammer som er reservert bare for brudgommen og bruden. Og selve brudgommen er Kristus. Det er han som banker på våre hjerter og som ønsker å slippe inn. Og i det hjerte hvor han slipper inn, vil han bo, og den plass som bare er hans, ønsker han å reservere bare for seg selv og for hans brud. Da blir hjertet til et tempel, til en Guds bolig. Og slik ønsker han at det skulle være for alle av oss.

 

 

 

Noen annen form for «kristendom» enn lovkristendom, hadde ikke fariseerne på Jesu tid. De underviste ut fra Skriftene – fra Moses og loven hver eneste sabbat. Men på tross av det, oppdaget de ikke at det var nettopp om Jesus som Moses og Skriftene talte (Joh 5:39-40). Og Jesus ville de ikke verken komme til eller tro på. Han var jo bare etter deres syn en helt vanlig israelitt, en ulærd mann, en foraktet nasareer og tømmermannens sønn. Men selv var de var overlykkelige over å være Abrahams rette barn etter kjødet, Mose tjenere og gode jøder som holdt loven og dens bud fullkomment, ut fra egne tolkninger, ja mye bedre enn noen andre. Og i det hadde de lyktes nærmest fullkomment, slik tenkte de i alle fall selv. For de hadde svært høye tanker om seg selv, og om sin egen og fortreffelige gudsdyrkelse.

 

Om det er slik også med noen av oss – selv om vi mener oss å være sanne og rette kristne – vil Jesus si til oss: «Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himlenes rike» (Matt 5:20). For Jesus både så og mislikte måten deres gudsdyrkelse ble utøvet på. Og det sa han til dem meget tydelig. Så derfor hatet de han. Ikke engang lovens bud og hensikt kjente de, og heller ikke de velsignelsene som ble lovet til alle dem som virkelig holdt alt som var skrevet i loven. Og heller ikke brydde de seg om alle de forbannelsene som loven truet alle med til alle dem som brøt Mose lov og som ikke gjorde alt som loven påbød eller unnlot å oppfylle alt som loven krevde. Loven fikk heller ikke lukke deres munn eller gjøre dem skyldige innfor Gud (Rom 3:19).

 

 

 

Loven skulle ikke bare si: «Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det», Gal 3:10. Det som Paulus her siterer, er hentet fra 5 Mos 27:26, hvor vi kan lese: «Forbannet være den som ikke holder ordene i denne loven og ikke gjør etter dem! Og alt folket skal si: Amen».

 

Ja, lovens embete er fordømmelsens tjeneste (2Kor 3:9). Og lovens strenge krav kan ingen bagatellisere, gjøre ugyldig, bortforklare eller unnslippe. Det finnes ingen vei å slippe fri. Alle er vi skyldige og er under Guds fordømmelse (Rom 5:18), dersom vi ikke lar Kristus kjøpe oss fri fra lovens forbannelse (Gal 3:13) og fra vår fortapte tilstand under loven (Gal 4:5).

 

Lovens primære oppgave er å vise oss Guds strenge krav om en fullkommen lovoppfyllelse (3Mos 18:5; Esek 20:11; Matt 19:17; Luk 10:28), for at vi mennesker skal få våre øyne opplatt til å innse at vi er fortapte syndere i oss selv som virkelig trenger en Frelser. Ellers kommer vi til å bli stilt fram for Guds domstol og bli dømt skyldig (Rom 14:19). For vi skal alle en gang gjøre regnskap for Gud (Matt 12:36; 1Pet 4:5). Det er menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom (Heb 9:27). Og i den dommen vil vi garantert bli dømt skyldig til en evig død og utestengte fra det evige livet, dersom vi ikke her i tiden blir frelst og lar oss forlike med Gud (2Kor 5:20). For uten Jesus som vår Frelser må vi alle rope: «Jeg er fortapt!» Og da er det evig for sent, dersom vi ikke påkaller Herren her i tiden når han er å finne (Jes 55:6)!

Kjære venn: Har det tveeggede Guds Ord fått lyde for deg tydelig, både loven og evangeliet, og hver for seg? Og har loven fått være lov med alle dens strenge bud og forbud, slik at du virkelig har fått komme til innsikt om din fortapte tilstand, dersom du ikke er omvendt? Og har den fått vise på Guds vrede på grunn av dine egne synder, og få vekke opp din samvittighet slik at ditt hjerte og din ånd har blitt nedbrutt og knust (Sal 51:19), så du har måtte spørre: «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst» (Apg 16:30).