av Skriften skjelner meget nøye mellom at syndere er blitt forsonet med Gud, og at de er blitt rettferdiggjort for Gud. Bare når vi har erkjent denne forskjell klart, har vi funnet nøkkelen til å forstå Guds nåde rett. Slik skriver Øyvind Andersen i boka «Troslære». Og han fortsetter:
… Forsoningen er noe som er skjedd med hele verden under ett i Kristi død på korset, i og med at alle mennesker og alle slekter til alle tider ble sammenfattet i Ham. Rettferdiggjørelsen derimot er noe som utelukkende skjer med hvert menneske enkeltvis i og med at det ved troen mottar Guds nåde (formidlet ved Ordet og Sakramentene). I kraft av forsoningen er det ikke gitt noen syndsforlatelse til verden som helhet. Vi må derfor med Skriften tale om en «verdensforsoning», men det er utelukket å tale om noen «verdensrettferdiggjørelse».
Hva ville en eventuell verdensrettferdiggjørelse ført til?
Verdensrettferdiggjørelse ville være det samme som at verden hadde fått syndenes forlatelse ved Kristi død, slik at de som gikk fortapt ved sin vantro, de gikk fortapt med forlatte synder. En slik tankegang tilintetgjør fullstendig det personlige barnekårets grunnlag som syndenes forlatelse i virkeligheten er, og utelukker frelsesvisshet i kraft av syndsforlatelse. Det muliggjør at det menneske som Gud kaller «levendegjort» ved tilgivelse av «overtredelser», allikevel skulle gå fortapt på tross av syndenes forlatelse. Kort sagt: En verdensrettferdiggjørelse ville gjøre ende på alt som heter personlig kristendom og personlig barnekår.
Hva gir da Kristi forsoning verden?
Hva er det da forsoningen gir og skjenker verden, når den ikke gir syndenes forlatelse?
- For det første gir den verden den herligste åpenbaring av Guds kjærlighet som dekker og skjuler den mot vreden og fortapelsens nødvendighet.
- For det annet er forsoningen det faste grunnlag for at Gud ubrutt kan handle med sin skapning i Kjærlighet, uansett denne skapnings personlig-etiske kvalitet.
- For det tredje gjør forsoningen det mulig for Gud at Han uten å krenke sin egen Hellighet kan søke omgang og samfunn med syndere, og innby og dra dem til seg akkurat slik som verden nå engang er.
- For det fjerde opphever forsoningen at fortapelsen er nødvendig (syndens lovmessighet: av synd følger død), og åpner den personlige frelsesmulighet (barnekår av nåde: den som tror på Sønnens fullbrakte verk, har livet).
Vi kan formulere denne forskjell mellom forsoning og rettferdiggjørelse på følgende måte:
Forsoningen faller sammen med Guds Sønns menneskevorden (at han ble et menneske), hans lidelse og død; for med det blir alt vårt tilegnet og tilregnet Kristus. Rettferdiggjørelsen faller sammen med at en synder blir antatt som et Guds barn ved benådning; for med det blir alt som Kristus er og har tilegnet og tilregnet synderen.
I budskapet: «alt vårt er Hans» sammenfattes forsoningen. I budskapet: «alt Hans er vårt»sammenfattes rettferdiggjørelsen, gjenfødelsen og helliggjørelsen: Kort sagt: barnekåret.
