av Også i dag hadde vi en fin og uforglemmelig stund på formiddagstreffet i ELM’s nye bedehus. Slik som vanlig hadde det kommet bra med folk for å være sammen om bønn, andakt, sang, samtaler om det aller viktigste i livet – det som angår evigheten – og felles lunsj. Slik som tidligere denne høst, kom det rimelig mange beboere fra Altagårdshagen, sammen med sine pleiere.
En av dem, en kvinne på 80 år, har vært sammen med oss flere ganger i høst. Hun har mistet mye av språket, trolig pga. demens. Men på tross av det, har hele hennes blikk og hennes vesen talt sterkt til meg, men også til andre som var til stede i dag. Hennes blikk påminte meg sterkt om blikket til vår sønn Mats – født med en stor hjertefeil og med andre indre og ytre skavanker – og som døde fire måneder gammel. Hans blikk og budskapet han signaliserte, kan vi aldri glemme.
Særlig i dag var det ett spesielt bibelsted som kom sterkt i mine tanker når hennes blikk traff mitt blikk, og det var følgende Guds ord: «Men sorg/bedrøvelse/lengsel etter Gud virker omvendelse til frelse, som ingen angrer. Og det samme har også kommet i mine tanker tidligere i høst når hun har deltatt på formiddagstreffene. For meg har det vært et tydelig signal på at Gud kalte sterkt på henne for å dra henne til seg gjennom sin store kjærlighet.
I dag, like før jeg skulle holde andakt, kom hennes søster til meg og ville at jeg skulle komme for å samtale med hennes søster. Og det lovet jeg, men først etter at jeg hadde holdt andakten. Og som naturlig var hun i mine tanker og mine bønner under andakten. Og hennes blikk fulgte meget nøye med hele tiden, og i mine øyne var det helt tydelig at hun av hele sin sjel lengtet etter å få bli et Guds barn og å få del i den himmelske velsignelsen.
Etter andakten sang vi bordbønnen, og spiste lunsj sammen. Så gikk jeg bort til henne for å høre om det var slik at hun ville samtale med meg, noe hun bekreftet. Hennes pleier hjalp henne til et bord lenger inne i salen, hvor vi i fortrolighet fikk samtale om spørsmålet: Hvordan kan man bli frelst, hvordan blir man et Guds barn? Da jeg spurte henne om hun hadde lyst å bli et Guds barn, strålte hun opp, og svarte med et tydelig og klart: Ja, det vil jeg! Og da ble det en stor glede særlig for denne kvinne, men også for hennes søster og for meg, når jeg som Krist sendebud og i Kristi sted (2Kor 5:20) – nøyaktig slik det stod i bibelteksten jeg hadde i andakten noen minutter tidligere – fikk forkynne for henne ved evangeliets kraft at absolutt alle hennes synder er tilgitt i Jesu navn og blod, sont og betalt på Golgata – og senket ned i nådens hav, kastet bak Guds rygg og trampet under hans føtter slik at Gud ikke mer skal komme hennes synder i hu -, til fred, frihet og glede. Jeg trøstet henne med at Jesus en gang for alle hadde lidd og dødt for alle, også for hennes synders skyld og stått opp fra de døde til hennes rettferdighet. Og når Jesus en dag skal komme på himmelens skyer for å hente hjem sine egne til det himmelske bryllup, skal også hun bli funnet som hans egen ikledd hans rettferdighet og renset ren i hans blod, og få være med til himmelens herlighet og glede. Dessuten at det var Jesus selv som gjennom evangeliet, nå hadde gitt henne del i frelsen og i det evige livet. For når vi forkynner evangeliet og trøster med syndenes forlatelse, låner vi bare vår munn og vår stemme til Herren. Det er han som frelser, og ikke vi. Vi gjør bare det som han har pålagt oss og hva vi er skyldige til.
Hele denne kvinnes ansikt trålte av glede. Jeg trøstet henne med et hun nå ved troen på Frelseren hadde blitt et Guds barn, og vi fikk der, bare noen meter fra hennes pleiere og fra de andre, en kort men god samtale om underet som hadde skjedd i hennes liv når hun fikk motta velsignelsen og ved troen fikk bli et lem i Kristi kropp. Ja sannelig, Gud er fortsatt virkelig god, og underets tid er ennå ikke forbi, heller ikke hos oss i ELM. Fortsatt er evangeliet en Guds kraft til frelse for hver den som tror. For selv om vi som kristne får være Guds sendebud og at vi iblant får frimodighet til å oppmuntre ikke-kristne til å la seg forlike med Gud – slik det også lød i min tekst og og i min andakt – så er det ikke vi som gjør noen til Guds barn, det er heller ikke vi som kan gi troen, og vi kan heller ikke gi den Hellige Ånd til noen, så mye vi enn skulle ønske. Men det er Herren selv som føder barn til seg ved evangeliet og som innlemmer dem i sin menighet på på jord. Og det får vi takke Gud for. Herren er fortsatt midt i blant oss!
Jeg tror det en mange ikke-kristne blant oss som lengter etter en sann fred med Gud i håp om å få en god samvittighet, og som innerst inne lengter etter å få bli Gud barn. Derfor får vi ikke svikte dem eller kaste bort vår frimodighet. For å være en kristen, betyr samtidig at vi frimodig skal innby menneskene til å la seg omvende, slik at de kan bli frelst. Det er vårt kall! La oss derfor arbeide både for ikke-kristnes og for egen frelse så lenge det er dag, og be om vekkelse også midt blant oss og andre steder.
Takk til diakoniutvalget og til alle dere vertinner for det svært viktige arbeidet dere har gjort i åtte år og som dere fortsatt gjør for menneskenes frelse, og til trøst, glede og oppbyggelse for oss i menigheten og i vårt nærområde . Gud velsigne dere alle!
Alta 7. november 2024
Henry Baardsen
