av Da de første kristne fikk høre evangeliet forkynt, virket Gud troen i deres hjerter, slik det også skjedde i huset til Kornelius (Apg 10:43-48). «Mens Peter ennå talte disse ordene, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet». Slik ble de ved Guds Ord og Guds Ånd født på ny, og hørte Frelseren Jesus Kristus til som hans egne, etter at de hadde fått del i Guds velsignelse. Deretter fortsatte trosvandringen for dem i Åndens helliggjørelse og under en stadig bestenking med Jesu Kristi blod (1Pet 1:2). Selv om de allerede hadde blitt Guds barn og var rettferdiggjorte ved troen på Jesus Kristus, var de på tross av det å sammenligne med åndelig nyfødte barn. Alle forstod nødvendigvis ikke så mye av den gode gjerning Gud hadde virket i dem, og det meste av det som ville møte dem på himmelveien de hadde begynt vandringen på, var ukjent for dem. Derfor trengte de så sårt sunn åndelig mat og drikke, bibelsk undervisning og fostring om hva som var Guds vilje gjennom de apostoliske formaningene.
Når vi leser NT, kan vi få det inntrykk at de første kristne var som en stor familie. Det fortelles at «alle de troende holdt sammen og hadde alt felles… Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i tempelet og i hjemmene, hvor de brøt brødet og holdt måltid (mottok nattverd) med fryd og hjertets oppriktighet (Apg 2:44, 46). Og «hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og én sjel» (Apg 4:32).
Vi skjønner at det må ha vært en herlig vekkelsestid med mye åndelig varme og med stor åndelig omsorg for hverandre. Det var en flott tid da de fikk oppleve «den første kjærlighet» (Åp 2:4). Slik jeg minnes fra 50 år tilbake da jeg og noen andre unge kom til troen, fikk også vi oppleve noe av det samme i menighetens fellesskap på begynnelsen av 1970-tallet.
De første kristne fikk virkelig oppleve en fin tid i det kristne fellesskapet, noe vi får et klart inntrykk av når vi leser NT. Tidligere hadde de levd et liv uten Gud og uten håp verken for dette liv eller for det evige liv (Ef 2:12). Men så virket Guds Ord ved apostlenes forkynnelse og de troendes personlige vitnespyrd vekkelse i dem, og Gud gav dem omvendelse til livet. Da fikk de del i håpet om et evig liv, et mål for deres tros øyne og en herlig framtid i himmelen sammen med Faderen, Sønnen og alle Guds hellige. Og slik fikk de helt personlig del i frelsen i Jesus Kristus. Ved troen på Jesu fullkomne soningsverk på Golgata fikk de tilgitt alle sine synder, og fikk begynne helt nye liv med blanke ark. Troslivet i det kristne fellesskapet – samfunnet, brødsbrytelsen og bønnene – var noe de holdt urokkelig fast ved (Apg 2:42). Men dessuten var det ytterlig en sak de holdt urokkelig fast ved, og det var apostlenes lære, inklusiv de apostoliske formaningene.
Hva er egentlig formaninger? Slik jeg tenker, har vi som kristne sikkert våre egne tanker om hva det er. Kanskje kobler noen ordet formane til noe straffende, noe som skal sette andre på plass slik at de virkelig skal skjønne at de må forbedre sine liv, særlig når det gjelder det ytre liv. Selv tenker jeg på ordene fra 2Tim 4, og særlig på ordlyden i den svenske Karl XII: kyrkobibel som har vært den dominerende predikantbibel blant svensktalende predikanter i vår vekkelse nesten helt til våre dager, og den brukes fortsatt en del. Der er ordlyden: «Predika ordet; håll uppå i tid och otid; straffa, truga, förmana, …». Hvordan dette bibelvers har blitt forstått, har nok i en viss grad satt sitt tydelige særegne preg på forkynnelsen i flere generasjoner. I alle de norske oversettelsene jeg har, står det overbevis, og ikke straffa. Og på norsk har de oversatt til irettesett i stede for truga, bortsett fra Waisenhusutgaven som har oversatt med overbevis, straff , forman. Nei sannelig, å oversette en Bibel er nok ikke enkelt, særlig siden greske ord ofte har så mange betydninger og må forstås ut fra konteksten, og derfor må oversetterne gjøre et valg. Låser vi oss bare til en bibeloversettelse, mister vi lett betydningsnyansene, og da kan vi komme i skade for å trekke feil tolkninger ut fra et alt for spinkelt grunnlag. Når jeg leser Bibelen på forskjellige språk og i mange forskjellige oversettelser, er dette en fallgruve jeg stadig blir oppmerksom på.
Slik jeg tenker, kan nok bibeloversettelsene som har blitt brukt i vår gren av vekkelsen, og særlig når det gjelder 2Tim 4:2-4, ha ført til at det nytestamentlige begrepet «formane» har fått en helt feil betydelse for mange av oss i vår gren av vekkelsen. Men også andre tilsvarende eksempler kunne også ha blitt nevnt. Men dette er faktisk mitt inntrykk, særlig fra 1970-tallet og fra flere tiår etter det. Ordene straffe og true kan – slik jeg har opplevd det – kan lett lede til at tonen i forkynnelsen kan miste noe av sin evangeliske karakter. Å være tydelig på hva som hører inn under loven og hva som hører inn under evangeliet, kan ofte være krevende for enhver. Og det andre som er viktig å være oppmerksom på, er hvem loven skal forkynnes for og hvem som evangeliet skal forkynnes for. Slik jeg tenker – men jeg kan sikkert ta feil – er at i frykt for å forkynne loven for kristne, henter predikanten elementer fra loven inn i evangeliet, og så blir det loviskhet ut av det, og oftest uten at predikanten selv merker det. Jeg tror at enhver forkynner har fått erfare hvor vanskelig balansegang det er mellom loven og evangeliet. Det tror jeg vi må kunne være ærlige på. Og heller ikke tror jeg at det finnes forkynnere som aldri har overtrådt denne grense, uten selv å blitt oppmerksom på før kanskje i ettertid. Blander man lov og evangelium, vil det kunne føre til at denne loviskhet fortrenger plassen for de viktige og nødvendige apostoliske formaningene som egentlig er av evangelisk art, med alle de negative konsekvensene dette medfører. Og kanskje skjer dette i våre sammenhenger nettopp på grunn av konteksten straffa, truga, förmana og hvordan dette har blitt utlagt gjennom lange tider?
Men spørsmålet var: Hva betyr egentlig «formane»? Det skal jeg prøve å skrive litt om senere.
