av Ikke alltid så enkelt å forstå forskjellen på loven og evangeliet, og kanskje heller ikke alltid på loven og formaningene
Gjennom hele kristenheten har det foregått til dels store diskusjoner om loven og evangeliet generelt, og om de kristnes forhold til loven og til de ti bud. Og for hver ny generasjon gjentar disse diskusjonene seg, på nytt og på nytt. Vi som er litt eldre, har ofte gjennomgått flere slike diskusjonsrunder, uten at det nødvendigvis har kommet så mye nyttig ut av det. Men hver ny generasjon har selvsagt rett til å se på dette spørsmålet i nytt lys. Og rimelig ofte har partene ikke blitt enige, på tross av at stort sett alle mener at de bygger sitt syn på Bibelen. For oss som tilhører gamle vekkelsestradisjoner, slik som f.eks. den læstadianske vekkelse, er nok det kanskje ennå vanskeligere å komme til et felles syn. For vi har ofte en lang tradisjon som nok påvirker vårt syn, i alle fall i rimelig stor grad. Og om ikke det skulle være nok, har vi dessuten Luther og Kirkens Bekjennelsesskrifter, og hva de lærer. Og i tillegg har vi – i alle fall jeg – forklaringene til Karl Fredrik Wisløff, Øyvind Andersen, Olav og Aksel Valen Senstad, C. F. W. Walter, F. Pieper og Uuras Saarnivaara – for å nevne noen bøker som grundig behandler dette temaet. Og heller ikke de ser helt likt på alt. Men de er heldigvis ydmyke nok til å innrømme at de ikke er fullkomne eller har absolutt rett i alt, slik de har forstått det. Og derfor har nok også vi ennå større grunn til ydmykhet og til respekt for andres synspunkter og tolkninger, særlig siden temaet er så krevende og definisjonene av begrepet «loven» er så mange. Og noen fasit på dette og på alle andre krevende teologiske spørsmål finnes det heller ikke! Vi må nok bare slå oss til ro med at vi forstår kun stykkevis og delt. For vår salighet blir heller ikke avgjort av hvor mye eller hvor lite vi forstår. Men viktig er det at vi i alle fall forstår så mye at vi virkelig er fortapte syndere i oss selv, og at vi heller ikke er i stand til å leve et så godt og vellykket liv at vi av den grunn kan bli frelst. Lovens hensikt er å tydeliggjøre for oss at vi er skyldige innfor Gud, og at vi skal skal komme til innsikt om både vår arvesynd og våre gjerningssynder. Innser vi det, har loven fått gjøre sitt verk i oss.
Loven er en tuktemester til Kristus, for at vi kan bli rettferdiggjort av tro. Men etter at troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren (Gal 3:24-25). Går dette opp for oss, skjønner vi nok for å ble frelst. Det skjer gjennom evangeliet, som er Guds kraft til frelse for hver den som tror (Rom 1:16). Slik jeg har forstått, gjelder selvsagt de ti bud fortsatt for oss, selv om vi allerede er gjenfødt ved Guds Ord og Ånd og er rettferdiggjort av tro. Som kjent er jo de ti bud en viktig del av Guds lov som han gav på Sinai. Den gav uttrykk for Guds hellighets krav, og hvordan vi skulle leve for å kunne behage Gud. Og for å behage Gud, måtte den oppfylles 100 %, noe ingen andre enn Jesus har gjort. Derfor er alle som ikke får del i Kristi lovoppfyllelse under Guds forbannelse. Så av den grunn, og slik Paulus definerer begrepet loven, er den fordømmelsens, forbannelsens og dødens tjeneste. Men siden Kristus oppfylte Guds strenge og hellige lov i vårt sted og ble til en forbannelse som vår stedfortreder, får vi også del i hans hellighet og hans rettferdighet når vi ved troen tar vår tilflukt til han.
Alle som vil bli frelst, må få del både i rettferdiggjørelse og i helliggjørelse, men de må adskilles tydelig fra hverandre. Rettferdiggjørelsen skjer i et øyeblikk, når vi blir et Guds barn og blir renset ren i Kristi blod. Om vi blir bevart i Jesus Kristus og ikke faller fra troen, trenger vi ikke å bli rettferdiggjort på nytt og på nytt. En som en gang har blitt en kristen, faller ikke ut av Kristus eller bort fra Guds nåde hver gang han snubler og faller. Han får ikke tilegnet Kristi rettferdighet innfor Gud det ene øyeblikk og taper denne rettferdighet gang på gang, i takt med at han synder og angrer. For rettferdiggjørelsen er normalt en engangs handling, dersom man ikke fornekter troen og på den måte sløser bort den Hellige Ånd, velsignelsen og barneretten. Den er fullkommen, siden det er Kristi rettferdighet som blir tilegnet de som tror. Den har heller ikke Gud noe å kreve av, siden han fullt ut godkjente Jesu sonings- og gjenløsningsverk på Golgata ved å oppreise han fra de døde til vår rettferdighet.
Til alle som tror, gir Gud sin Hellige Ånd i deres hjerter. Alle som lever i Ånden og vandrer i Ånden er gjenfødte. Og da er det Gud som selv virker helliggjørelse (1Pet 1:2). Helliggjørelsen er i motsetning til rettferdiggjørelsen ikke en engangs handling. Den blir heller aldri fullkommen, men er alltid mangelfull. Og den skjer ikke i et øyeblikk, slik tilfelle er med rettferdiggjørelsen, men er en livslang prosess som vi aldri blir ferdige med. Grunnen til at helliggjørelsen alltid blir mangelfull, er at vi, som Gud gjør sin gjerning i, på tross av at vi har blitt Guds barn, fortsatt er syndere, mangelfulle og skrøpelige. Men samtidig er helliggjørelsen Guds verk, noe han virker ved sin Ånd og ved sitt Ord. Derfor er det helt nødvendig – for å bruke apostelen Peters uttrykk – at den Hellige Ånd skal få virke helliggjørelse i oss, men vi trenger å vise lydighet til Guds fostring og veiledning, og siden vi bare er syndere, må vi kontinuerlig bli bestenket med Jesu Kristi blod. For slik virker Gud helliggjørelse i oss.
Og dessuten trenger vi alle kristne og Guds barn Jesu og apostlenes lærdommer i sin fulle bredde, ellers kan vi ikke lære å kjenne Guds vilje. Også de apostoliske formaningene som er bevart i NT, benytter Gud seg av for å lede oss kristne til et liv i overensstemmelse med hans vilje (Rom 6:13; 12:1; Ef 4:1-3; 1Tess 2:11-12; Kol 1:28 m.fl.). At disse formaningene bygger på de 10 bud og henviser til dem, er også helt innlysende. Men å påstå at de direkte er en del av loven, finner jeg det vanskelig å kunne begrunne, i alle fall ikke etter apostelen Paulus’ definisjon av loven. Derimot å regne dem inn under evangeliet, knyttet til Jesus Kristus, til den Hellige Ånd og til nåden, er i alle fall for meg helt innlysende.
Viktig å definere hva vi mener med begrepet «loven»
En god venn av meg ga en gang et godt og velment råd til meg: «Diskuter aldri spørsmålet om loven og evangeliet før dere først tydelig har definert hva dere mener med begrepet loven». Og helst skriftlig, vil jeg legge til. Et annet godt råd for oss ulærde legfolk med begrenset kapasitet og begrenset tilgang til hjelpelitteratur, kunne også være: «Hold dere til Bibelen alne, men gransk gjerne grundig hva Jesus og apostlene lærte og hvordan de trodde, men også hvordan de forkynte og praktiserte når det gjelder spørsmålet om loven og evangeliet». Blir vi enige om dette, da er vi også enige om det aller viktigste. Og mer trenger vi strengt tatt ikke å vite. Og noe annet enn hva Guds Ord lærer, har vi heller ingen rett til å forkynne eller å praktisere i kristenlivet, i vår veiledning av våre medmennesker. Da holder vi oss også innenfor rammen «Skriften alene». Og den gir oss all nødvendig veiledning og lærdom, både til liv og lære. Den viser oss hvordan vi blir frelst og hvordan vi kan bli bevart i en levende tro, slik at vi til sist av Guds nåde får komme hjem til himmelens herlighet for der å lovprise Gud og Lammet for frelsen. Alt annet burde vare av sekundær betydning for oss!
Viktig å være klar over hvordan Paulus definerer «loven»
Slik Paulus definerer loven, kaller han den for «syndens og dødens lov» (Rom 8.2), for «dødens tjeneste» (2Kor 3:7), for «fordømmelsens tjeneste» (2Kor 3:8), for «en lov som førte forbannelse over oss» (Gal 3:13) og for «en lov som var maktesløs på grunn av kjødet» (Rom 8:4). Denne Guds lov slo ned Saulus på Damaskusveien (Apg 9), gjorde han til den største av alle syndere (1Tim 1:15), fordømte han og gjorde han til en nådetigger. Og ved troen på evangeliets forkynnelse fikk han del i frelsen og det nye livet i Kristus Jesus. Uttrykket «i Kristus/i Ham» ble for Paulus et kjært og innholdsrikt uttrykk, noe han også ofte brukte for å beskrive det nye livet han og alle gjenfødte kristne hadde fått del i. Så lenge Paulus og de første kristne var i Kristus Jesus, var de skjult under hans beskyttende vinger, da ble de beskyttet for alle den ondes glødende piler og angrep, da fikk de kraft og styrke, da fikk de del i en daglig renselse og det åndelige livet ble styrket og fornyet. Men så snart de forlot ham, ble de på nytt utsatt for nye og kraftige angrep, og stod dermed uten hjelp og beskyttelse.
Slik Paulus og de andre apostlene tenkte og lærte, fikk de nyomvendte kristne verken beskyttelse eller kraft til å kjempe mot verden, djevelen og kjødets lyster og begjær ved at loven ble forkynt for dem. For etter at tuktemesteren (loven) hadde ført dem til Kristus, var de ikke lenger under tuktemesteren (Gal 3:25). Men da fikk de en mye mer fullkommen oppfostrer enn loven. For de fikk den Hellige Ånd og Sannhetens Ånd som skulle veidede dem til den hele sannheten (Joh 16:13), slik Jesus selv uttrykker det. Derfor forkynte apostlene, og trøstet og fostret de de kristne med noe helt annet enn med Moseloven – den lov som fordømmer, forbanner og døder alle dem som ikke makter å gjøre alt det som står skrevet i lovens bok (Gal 3:10). Og dessuten: Loven maktet ikke å lede de kristne til et liv som var i samsvar med Guds vilje, eller å virke til en helliggjørelse som behaget Herren. Hvordan apostlene gav kristen sjelesorg og åndelig veiledning ved bruk av «den kristelige formaningen», skal jeg mer konkret skrive om nedenfor.
Jesus og apostlene forkynte både loven og evangeliet
At Jesus og apostlene forkynte både loven og evangeliet, er helt innlysende klart. Og ofte inngikk både loven og evangeliet i en og samme forkynnelse, faktisk også i en og samme setning. Men det var ikke det som jeg hadde tenkt å skrive om eller gi eksempler på denne gangen. Slik Jesus og apostlene forkynte, slik skal også vi forkynne, og intet annet. For vi kjenner ikke tilhørernes hjerter godt nok, og kan heller ikke ransake hjerter og nyrer. Og vi vet heller ikke med sikkerhet hvem som er gjenfødte kristne og hvem som ikke er det. Derfor er vår oppgave å forkynne både lov og evangeliet, men ublandet. Ved loven blir de som ikke har del i frelsen påminnet og overbevist om sin synd og sin skyldighet ovenfor Gud. For ved loven kommer erkjennelse av synd (Rom 3:20). Og når de da får høre om Jesus som kom for å frelse syndere, kan de ved troen bli Guds barn og få del i løftet om et evig liv.
De første kristne fikk del i rettferdiggjørelsen og barneretten ved å høre og å tro evangeliet om Jesus Kristus
Forkynte apostlene loven – etter den definisjonen som Paulus ovenfor gir – for de gjenfødte kristne? Så langt jeg har lest og forstår, gjorde de ikke det! For da måtte de jo på nytt ha forkynt døden, fordømmelsen og forbannelsen over dem (2Kor 3:7-8; Gal 3:13). Og det gjorde de ikke. For de kunne ikke med loven forbanne dem som allerede hadde blitt velsignet i Kristus Jesus, da hadde de ikke lenger vært Jesu tjenere og sendebud.
Da de første kristne ble omvendt, fikk de del i den Hellige Ånd. Ved troen på Jesus Kristus, han som Gud reiste opp fra de døde til vår rettferdighet (Rom 4:25), fikk også de del i Hans fullkomne rettferdighet. Da ble de Guds barn og arvinger til himmel og salighet. Ved Kristi offer på Golgata fikk de del i syndenes forlatelse – i Hans blod (Ef 1:7) – alt dette ved å høre og tro evangeliet som ble forkynt for dem. Men selv hvor dyrebart og stort dette var for dem, var dette bare frelsens og den åndelige velsignelsens første del, selv om det var det absolutt aller viktigste. At disse var i en salig sjelstilstand, er helt klart. Og om de hadde dødt like etter å ha blitt Guds barn, hadde de fått flytte hjem til paradis i samme stund, slik den angrende røveren på korset gjorde. Dette er Bibelen helt tydelig på.
Formaningene – hjelp for oss kristne til å leve verdig det høye kall Gud har kalt oss med
Da de første kristne fikk høre evangeliet forkynt, virket Gud troen i deres hjerter, slik det også skjedde i huset til Kornelius (Apg 10:43-48). «Mens Peter ennå talte disse ordene, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet». Slik ble de ved Guds Ord og Guds Ånd født på ny, og hørte Frelseren Jesus Kristus til som hans egne, etter at de hadde fått del i Guds velsignelse. Deretter fortsatte trosvandringen for dem i Åndens helliggjørelse og under en stadig bestenking med Jesu Kristi blod (1Pet 1:2). Selv om de allerede hadde blitt Guds barn og var rettferdiggjorte ved troen på Jesus Kristus, var de på tross av det å sammenligne med åndelig nyfødte barn. Alle forstod nødvendigvis ikke så mye av den gode gjerning Gud hadde virket i dem, og det meste av det som ville møte dem på himmelveien de hadde begynt vandringen på, var ukjent for dem. Derfor trengte de så sårt sunn åndelig mat og drikke, bibelsk undervisning og fostring om hva som var Guds vilje gjennom de apostoliske formaningene.
Når vi leser NT, kan vi få det inntrykk at de første kristne var som en stor familie. Det fortelles at «alle de troende holdt sammen og hadde alt felles… Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i tempelet og i hjemmene, hvor de brøt brødet og holdt måltid (mottok nattverd) med fryd og hjertets oppriktighet (Apg 2:44, 46). Og «hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og én sjel» (Apg 4:32).
Vi skjønner at det må ha vært en herlig vekkelsestid med mye åndelig varme og med stor åndelig omsorg for hverandre. Det var en flott tid da de fikk oppleve «den første kjærlighet» (Åp 2:4). Slik jeg minnes fra 50 år tilbake da jeg og noen andre unge kom til troen, fikk også vi oppleve noe av det samme i menighetens fellesskap på begynnelsen av 1970-tallet.
De første kristne fikk virkelig oppleve en fin tid i det kristne fellesskapet, noe vi får et klart inntrykk av når vi leser NT. Tidligere hadde de levd et liv uten Gud og uten håp verken for dette liv eller for det evige liv (Ef 2:12). Men så virket Guds Ord ved apostlenes forkynnelse og de troendes personlige vitnespyrd vekkelse i dem, og Gud gav dem omvendelse til livet. Da fikk de del i håpet om et evig liv, et mål for deres tros øyne og en herlig framtid i himmelen sammen med Faderen, Sønnen og alle Guds hellige. Og slik fikk de helt personlig del i frelsen i Jesus Kristus. Ved troen på Jesu fullkomne soningsverk på Golgata fikk de tilgitt alle sine synder, og fikk begynne helt nye liv med blanke ark. Troslivet i det kristne fellesskapet – samfunnet, brødsbrytelsen og bønnene – var noe de holdt urokkelig fast ved (Apg 2:42). Men dessuten var det ytterlig en sak de holdt urokkelig fast ved, og det var apostlenes lære, inklusiv de apostoliske formaningene.
Hva er egentlig formaninger? Slik jeg tenker, har vi som kristne sikkert våre egne tanker om hva det er. Kanskje kobler noen ordet formane til noe straffende, noe som skal sette andre på plass slik at de virkelig skal skjønne at de må forbedre sine liv, særlig når det gjelder det ytre liv. Selv tenker jeg på ordene fra 2Tim 4, og særlig på ordlyden i den svenske Karl XII: kyrkobibel som har vært den dominerende predikantbibel blant svensktalende predikanter i vår vekkelse nesten helt til våre dager, og den brukes fortsatt en del. Der er ordlyden: «Predika ordet; håll uppå i tid och otid; straffa, truga, förmana, …». Hvordan dette bibelvers har blitt forstått, har nok i en viss grad satt sitt tydelige særegne preg på forkynnelsen i flere generasjoner. I alle de norske oversettelsene jeg har, står det overbevis, og ikke straffa. Og på norsk har de oversatt til irettesett i stede for truga, bortsett fra Waisenhusutgaven som har oversatt med overbevis, straff , forman. Nei sannelig, å oversette en Bibel er nok ikke enkelt, særlig siden greske ord ofte har så mange betydninger og må forstås ut fra konteksten, og derfor må oversetterne gjøre et valg. Låser vi oss bare til en bibeloversettelse, mister vi lett betydningsnyansene, og da kan vi komme i skade for å trekke feil tolkninger ut fra et alt for spinkelt grunnlag. Når jeg leser Bibelen på forskjellige språk og i mange forskjellige oversettelser, er dette en fallgruve jeg stadig blir oppmerksom på.
Slik jeg tenker, kan nok bibeloversettelsene som har blitt brukt i vår gren av vekkelsen, og særlig når det gjelder 2Tim 4:2-4, ha ført til at det nytestamentlige begrepet «formane» har fått en helt feil betydelse for mange av oss i vår gren av vekkelsen. Men også andre tilsvarende eksempler kunne også ha blitt nevnt. Men dette er faktisk mitt inntrykk, særlig fra 1970-tallet og fra flere tiår etter det. Ordene straffe og true kan – slik jeg har opplevd det – kan lett lede til at tonen i forkynnelsen kan miste noe av sin evangeliske karakter. Å være tydelig på hva som hører inn under loven og hva som hører inn under evangeliet, kan ofte være krevende for enhver. Og det andre som er viktig å være oppmerksom på, er hvem loven skal forkynnes for og hvem som evangeliet skal forkynnes for. Slik jeg tenker – men jeg kan sikkert ta feil – er at i frykt for å forkynne loven for kristne, henter predikanten elementer fra loven inn i evangeliet, og så blir det loviskhet ut av det, og oftest uten at predikanten selv merker det. Jeg tror at enhver forkynner har fått erfare hvor vanskelig balansegang det er mellom loven og evangeliet. Det tror jeg vi må kunne være ærlige på. Og heller ikke tror jeg at det finnes forkynnere som aldri har overtrådt denne grense, uten selv å blitt oppmerksom på før kanskje i ettertid. Blander man lov og evangelium, vil det kunne føre til at denne loviskhet fortrenger plassen for de viktige og nødvendige apostoliske formaningene som egentlig er av evangelisk art, med alle de negative konsekvensene dette medfører. Og kanskje skjer dette i våre sammenhenger nettopp på grunn av konteksten straffa, truga, förmana og hvordan dette har blitt utlagt gjennom lange tider?
Men spørsmålet var: Hva betyr egentlig «formane»?
Lundes etikkleksikon og Studiebibelen om begrepet «formaning»
Går vi til Lundes etikkleksikon, går det fram at begrepet formane i NT betyr «legge på hjertet», «tilrettevise», «oppmuntre» og «trøste«. «Formane» har også tett forbindelse med det greske ordet «parakalein», som også betyr også «oppmuntre», «sette mot i» og «formane». Og i Studiebibelen, gresk-norsk leksikon kan vi lese: «Formaningen inneholder intet tuktende, refsende… Den er heller ikke polemiserende eller kritisk, men tvert i mot ofte uttrykk for trøst»…
«Likevel kan en nok si at den nytestamentlige formaning er en helt egenartet funksjon av loven, en forkynnelse av Guds vilje som helt og holdent har evangelisk karakter. Det må derfor prinsipielt skilles mellom straffende lovforkynnelse rettet mot synd og kjødelig frihet, den klinger også ut mot de troende i NT, og formaningen, som prinsipielt er rettet mot det nye menneske og tilskynder til å vandre i Ånden i alle forhold. Loven henviser til Guds vrede og truer med dom. Formaningen er en henvisning til Guds nåde, og lokker og oppmuntrer ut fra evangeliet. Formaningen er dypest sett en funksjon av evangeliet. Dens fortegn er: Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans velbehag (Fil 2:13; 1Tess 3:13; 1Tess 5:23). For så vidt er formaningen et nådeskapende ord, ved den forkynnes helliggjørelse fram i de troende«. Og Studiebibelen fortsetter:
«Det vesentlige trekk ved formaningen er at den har frelsestilegnelsen og Åndens gave som sin forutsetning. Det er ikke en lovisk appell som kaller til selvvirksomhet, men tilskyndende og oppmuntrende forkynnelse til å si troens ja til frelsens helliggjørende nåde på grunnlag av det som allerede er skjenket i frelsens samfunn med Kristus… Ved at formaningen forbindes med Kristus selv, respektive den Hellige Ånds persons person og kraft, får den en karakter og en virkning som er vesensforskjellig fra en rent moralsk appell. Likesom frelsen, hører også formaningen i sin helhet til den sfære der Kristus er Herre og Ånden det livgivende prinsipp».
Et av de greske ord for formane, «paraklesis», har samme språklige rot som ordet «parakletos», som i Johannesevangeliet er oversatt med den Hellige Ånd, den Ånd som representerer Jesus både i de troende og i verden. Ånden skal overbevise verden om synd og rettferdighet og om dom (Joh 16:8). Også ut fra dette perspektiv skjønner vi at begrepet formane er sterkt knyttet til Jesus og til den Hellige Ånds oppgave i forhold til å fostre, å oppdra og å dyktiggjøre de troende til å leve et liv verdig det høye kall som de er kalt med (Ef 4:1).
De apostoliske formaningene er bare ment for de som allerede har del i frelsen, med noen få unntak
Når man ser på hvem Paulus og de andre apostlene formante, er det hovedsakelig kristne som allerede var blitt delaktige av troen og av rettferdiggjørelsen i Jesus Kristus. Formaningene var ikke rettet mot kjødet og mot det gamle mennesket, men mot hjertet og mot det indre livet med Gud. Det var for de som allerede hadde mottatt den Hellige Ånd og for de som ved Ånden var gjenfødt til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde (1 Pet 1:3). Evangeliet hadde for dem blitt en Guds kraft til frelse (Rom 1:16). Siden formaningene har en klart evangelisk karakter og er direkte knyttet til personen Jesus Kristus og til den Hellige Ånds kraft, blir det også klart at formaningene kan gi en kristen hjelp og kraft til å kunne leve rett innfor Gud, altså til helliggjørelse. Det at evangeliet er en Guds kraft til frelse, betyr samtidig at det også kan gi kraft til den troende som allerede har den Hellige Ånd til å vandre slik det er verdig for det kall de er kalt med (Ef 4:1-3).
Paulus og apostlene formante troens brødre og søstre, kristne foreldre og barn, hver enkelt av de kristne i Tessalonika og andre steder (1 Tess 2:11-12), gamle og unge menn, gamle og unge kvinner, enker (1Tim 5:1-3; Tit 2), alle som var dem kjær (1Pet 2:11), bare for å nevne noen eksempler.
Selv om Paulus og de andre apostlene formante de kristne både tidlig og sent – og i et tilfelle natt og dag over en treårs-periode (Apg 20:31) – betydde det selvsagt ikke at alle uten videre rettet seg etter formaningene eller at helliggjørelsen og livsendringen skjedde i dem i så stor grad som de håpet på. For formaningene er kun å sammenligne med veiskilt som viser retningen og som peker på målet. I seg selv gir de ingen kraft. Men siden formaningene er tett knyttet til Kristus, til den Hellige Ånd, til løftene og til evangeliet, kan Gud virke både det å ville og å virke til hans gode behag (Fil 2:13; 2Kor 8:10). Slik kan de kristne – ved Gud hjelp -dømme om hva som er Guds vilje (Rom 12:2), prøve hva som er til behag for Herren (Ef 5:10), forstå hva som er Herrens vilje (Ef 5:17) og fylles med kunnskap om Guds vilje (Kol 1:9). Siden alt er av Gud, er det derfor Ånden som virker helliggjørelse og lydighet (1Pet 1:1-2), Gud til behag.
To av formaningene, så langt jeg kan se, er adressert til andre enn de kristne. Den ene var til en frafallen kristen, og den lyder: «Med ydmykhet skal han tilrettevise dem som sier imot, om Gud da kunne gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten, og våkne opp av sin rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje», 2 Tim 2: 25-26. Og den andre av dem er en velkjent og generell formaning til alle som lever i et uoppgjort forhold til Gud og til frelsen: «Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud»!
Hvordan var formaningene tenkt å påvirke de kristnes dagligdagse trosliv?
Formaningene i NT er primært ment å påvirke hjertets forhold til Gud. Gjennom formaningene prøvde apostlene positivt å påvirke de kristnes hjertelag, deres tanker, deres innstilling, deres motiver, deres liv og handlinger (Rom 12:13; ), deres utholdenhet i troen (2 Kor 6:1), deres forhold til andre kristne og til sin neste (Ef 4:1-3 ; 1 Tess 4:10 ; 1 Tess 5:14), deres trosvandring (1 Tess 2:11-12), deres helliggjørelse (Rom 12:1-2 ; Kol 1:28 ; 1 Tess 2:12), deres forhold til det gamle menneske (Kol 3:5 ; 1 Pet 2:11) og de kristnes behov for oppmuntring og trøst når de var nedtrykte og tvilte (Jud 22; Apg 15:22; 16:40 ; 18:27; Rom 1:12; 14:1; Fil 2:1 ; 2 Kor 4).
Selv om formaningene primært var rettet mot hjertet og mot det indre menneske, er det vel ingen tvil om at i den grad som det ved evangeliets og Åndens kraft skjedde en positiv endring i hjertet, fikk det helt sikkert også stor innvirkning i hvordan de levde deres liv og hvordan de hadde omgang med hverandre. Og slik ble deres legemer og deres lemmer satt inn i Guds tjeneste og til et liv til hans behag (Rom 12:1-2), i alle fall i en viss grad. Slik ble de første kristne ved troen og Ånden ikledd det nye menneske (Ef 4:23-32), og gjennom den kristne formaningen ble de satt i stand til å vandre mer verdige for Herren og til nytte og oppbyggelse særlig for sine medkristne, men også for sin neste.
De apostoliske formaningene, og hvordan de er knyttet til de ti bud
Ovenfor siterte jeg fra Studiebibelen følgende: «Likevel kan en nok si at den nytestamentlige formaning er en helt egenartet funksjon av loven, en forkynnelse av Guds vilje som helt og holdent har evangelisk karakter…Loven henviser til Guds vrede og truer med dom. Formaningen er en henvisning til Guds nåde, og lokker og oppmuntrer ut fra evangeliet. Formaningen er dypest sett en funksjon av evangeliet».
Når den kjente Luther-forsker Uuras Saarnivaara skriver om hvordan Luther forstod Esek 36:26-27, hvor det står:
- «Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte. Min Ånd vil jeg gi inne i dere, og Jeg vil gjøre det så at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem«,
skriver Saarnivaara at denne profetien ifølge Luther peker på gjenfødelsen som Gud virker, når han gir den Hellige Ånd i de troendes hjerter. Det nye hjertet og den nye ånden gjør at den som er født av Gud, får en lyst og vilje til å adlyde Gud og å vandre på hans vei, noe Gud selv virker. Guds lover er bl.a. de ti bud, slik vi kjenner dem fra Katekismen, men selvsagt også Jesu og apostlenes lærdommer, inklusiv deres kristne formaninger. Når jeg nå grundig har lest og satt meg inn i stort sett alt hva NT skriver om formaningene som apostlene veiledet og trøstet de første kristne med, er det tydelig at de langt på vei bygger direkte på de ti bud, slik vi finner dem skrevet på de to lovtavlene. Men det er en stor forskjell, tross alt: Fordømmelsen, forbannelsen og trusselen om døden er tatt bort, siden Jesus Kristus på Golgata brøt sønder åket og driverens stav (Jes 9:4).
Så spørsmålet blir: Blir det da riktig å kalle denne «amputerte» loven for «loven», og å si at loven skal forkynnes for de gjenfødte kristne som vandrer i Åndens lydighet». Hvorfor ikke heller kalle for det som det i virkeligheten er, de ti bud og for Katekisme-lærdommen.
Det 1. bud om å elske Gud, om kjærlighetsbudet og hvordan noen av formaningene er knyttet sammen med det 1. bud
Det 1. bud lyder: «Du skal ikke ha andre guder enn meg»! eller som det lyder i Luthers store katekisme: «Du skal ikke ha fremmede guder for meg»-
Også Jesus påminte i mange sammenhenger om hvor viktig det første bud er. Det kan vi lese om på flere steder. Jesus lærer oss hva det betyr, og han føyer til: «Dette er det første av alle budene: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én, og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din fornuft og av all din makt. Dette er det første budet», Mark 12:29-30.
Gud vil ha hele vårt hjerte (Ord 23:26). Det er sagt at det ikke er plass til to herrer i vårt hjerte på samme tid (Matt 6:24). Og Luther sier: «Det som ditt hjerte henger ved og setter sil lit til, det er altså din gud». Det å elske Gud, betyr i praksis at vi holder Herren alene for vår Gud. Men det betyr også at vi elsker Hans Ord, og at vi av hjertet og med en villig ånd adlyder og lever etter vår himmelske Fars vilje (Mt 7:21; Matt 12:50). Mange kristne i våre dager trøster seg med at de elsker Gud, og på den måte holder det første bud, tenker de. Men på tross av det kan mange av dem fornekte eller ringeakter mange grunnsannheter i Skriften, slik som Bibelens skapelsesfortelling, Jesu unnfangelse ved den Hellige Ånd og dermed jomfrufødselen, de fornekter eller bortforklarer flere av Jesu overnaturlige undere, at det finnes en fortapelse for de som ikke tror på Jesus som sin Frelser og at de derfor ikke vil ha noe med ham å gjøre, og de fornekter at det er to utganger av livet etc. Selvsagt gjelder ikke alt det som jeg her har listet opp for alle. Men på tross av det bekjenner disse menneskene seg som kristne og er aktive innen mange kristne sammenhenger, t.o.m. i høye posisjoner i kirken og i andre kristne sammenhenger. Og samtidig åpner mange av disse troens bekjennere som fornekter deler av Bibelens innhold opp for slikt som Skriften helt klart forbyr, og slikt som den tydelig omtaler for synd: Samboerskap, utenomekteskapelige forhold, vigsel av samkjønnede par, sodomi og lignende. Først fikk et slikt frafall fra Guds Ord og fra hans vilje gjennomslag i statskirken. Kirkemøtets flertallsvedtak i 2017 fikk mer å si for mange enn Guds Ord. Slike spørsmål ble definert som sekundære, og hører ikke lenger med til lærespørsmål som har noe med frelsen å gjøre. For tross alt: «Kjærligheten er det viktigste!, sier de. «. Og siden de mener at de tross alt har holdt fast ved frelsens kjernespørsmål, anser dette som det aller viktigste, det som har med frelsen å gjøre. Dette ble det helt avgjørende på Kirkemøtet i 2017, særlig med tanke på kirkens enhet. Men hvilke enhet har det egentlig blitt av det? Plassen for de bibelkonservative som fortsatt er i kirkens tjeneste blir stadig trangere, særlig for de som vegrer seg for samarbeid med de homoliberale. Og søker de en ny stilling, blir de i praksis ofte definert som uegnede til prestestillingen. Og våger noen i den offentlig debatt å løfte fram Bibelens syn som går imot folkemajoriteten og det som er «politisk korrekt», kan det snart skje at de blir ført fram for domstolene, slik tilfelle er med stortingsrepresentant Päivi Räsänen og biskop i Evangelisk-lutherska missionsstiftet i Finland, Juhana Pohjola, om noen få dager. Å holde fram Guds Ord slik Räsänen har gjort, holder de for hets mot en hel folkegruppe, og slikt kan absolutt ikke aksepteres. Men i virkeligheten har hun bare løftet fram i offentligheten hva Bibelen selv lærer om at homofil praksis er synd ifølge Guds Ord, noe som i verste fall kan føre til to års fengsel om hun blir dømt skyldig i anklagene som riksadvokaten har beskylt henne for.
Men allerede etter få år har denne samme liberale tendensen som startet med statskirken blitt mer og mer merkbar også i andre kristne misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn. Og slik mister Guds Ord litt etter litt sin autoritet også på mange andre av livets områder. Kristne inngår alt for lett kompromisser og konsensuser, ikke bare i statskirken og kanskje etter hvert i visse misjonsorganisasjoner, men også i bedehusmiljøene. Og slik taper Skriften terreng og Ordet mister sin kraft. Likegyldighet og oppgitthet blir mer og mer synlig, og likheten med menigheten i Laodikea blir mer framtredende etter hvert som tiden går. Derfor vil Jesus påminne og vekke oss med ordene: «Den som har mine bud og holder fast på dem, han er den som elsker meg. Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far. Og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham… Jesus svarte og sa til ham: Om noen elsker meg, da holder han fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet som dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg», Joh 14:21-24.
Slik vi merker av Jesu Ord, forteller vår kjærlighet til Ordet, og om vi virkelig i våre liv holder fast ved Guds Ord, om vi elsker Jesus og Herren vår Gud høyere enn alt annet, slik det 1. bud lærer. Gjør vi det ikke, kan vi nok bedra oss selv og hverandre med å påstå at vi elsker Herren, men vi kan ikke bedra han som ransaker hjerter og nyrer (Rom 8:27; Åp 2:23), ham vi alle en gang skal gjøre regnskap for (Heb 4:13). Og slik påbyr det 1. bud oss, ikke bare å elske Gud, men også å elske og å adlyde Guds Ord og å holde det i akt og ære. Som kristne kan det nok iblant være vanlig å omtale andre, men også seg selv for å være «bibeltroe», og andre ikke. Men slik jeg tenker, betyr det å være bibeltro at når Guds Ord klart og tydelig viser at vi har trodd eller lært feil – selv om det også skulle ha skjedd i flere generasjoner – så skal vi la Guds Ord få rett, og at vi da innrømmer at vi har tatt feil og tar konsekvensen av det. Og etter det må Skriften alene få være vår ledestjerne og vårt klare lys både i liv og lære. Først da er vi «bibeltro», slik jeg tenker. For da gir vi Gud rett og ærer og adlyder Guds Ord høyere en våre egne tanker, våre tolkninger og vår tradisjon. For alene Guds Ord er Sannhet, slik Jesus sier (Joh 17:17).
Det andre budet som er like stort som det første, slik Jesus lærer
Og dessuten nevner Jesus et annet bud som er like stort, og det er å elske sin neste som seg selv. Om disse to bud sier Jesus: «Det finnes ikke noe annet bud som er større enn disse» (Mark 12:31).
I 2Tess 3:5 leser vi: «Må Herren styre deres hjerter til å elske Gud«. Og i Gal 5:14 står det: «For hele loven er oppfylt i ett bud, i dette: Du skal elske din neste som deg selv»! Og i Rom 13:8: «For den som elsker sin neste, har oppfylt loven«. Når jeg nå skulle prøve å plassere noen av de ulike apostoliske formaningene sammen med det 1. bud, ble jeg faktisk usikker. Men etter å ha tenkt meg i gjennom, passer ikke kjærlighetsbudet mot vår neste sammen med noen andre bud enn med det 1. bud. Og da tenkte jeg: Passer det egentlig å knytte budet om nestekjærligheten som gjelder forholdet mellom oss mennesker sammen med det første og det største budet om å elske Herren vår Gud over alle ting? For Gud er jo så mye større og helligere enn oss syndige mennesker, hvordan kan da vi som er så himmelvidt forskjellige fra han plasseres sammen med ham i det 1. bud? Men Jesus selv plasserer faktisk budet om nestekjærligheten – det nye budet så høyt (Joh 13:34), det som ikke er et nytt bud, men et gammelt (1 Joh 2:7-8) – og knytter det tett sammen med det 1. bud. Han sier at det faktisk er like stort som det første bud(Matt 22:39; Mark 12:31). Da gikk det opp for meg at det nettopp er derfor det skal plasseres sammen med det 1. bud. Samtidig gikk det opp for meg hvor viktig dette kjærlighetsbudet virkelig er. Og da forstår vi også at synd mot budet om nestekjærligheten, er en like stor synd som å synde mot Gud selv, altså en av de største syndene vi kan gjøre mot vår neste, noe også apostelen Johannes tydelig understreker i sine brev. Og det er her de kristelige formaningene – som i NT-sammenheng betyr «legge på hjertet», «tilrettevise», «oppmuntre», «sette mot i» og «trøste» – kommer inn, og er så viktige, slik at vi som kristne skal kunne leve våre hverdagslige trosliv på en rett og kristelig måte, i kjærlighet og i overbærenhet med hverandres svakheter. Derfor sier også apostelen Peter: «Fremfor alt, ha inderlig kjærlighet til hverandre, for kjærligheten skjuler en mengde synder», 1 Pet 4:8.
Apostelen Johannes ble kalt for kjærlighetens apostel. Hans formaninger er full av oppmuntringer til å elske både Gud og vår neste av et rent og udelt hjerte. Forholdet mellom han og Jesus var særlig kjært og varmt. Derfor kalte de ham også for «den disippelen som Jesus elsket» (Joh 13:23; 21:7; 21:20). En gang da Johannes satt ved Jesu side, hadde han et spørsmål til ham på vegne av Simon Peter. Han lener seg da opp til Jesu bryst og sier til ham: «Herre, hvem er det (som skulle forråde Jesus)»?, Joh 13:25. Av dette skjønner vi at Johannes hadde fått motta ekte og guddommelig agape-kjærlighet av Jesus. Men ikke bare av Jesus, men også av Gud. Om denne Guds kjærlighet skriver Johannes: «Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi», 1Joh 3:1a. Man sier iblant at den som ikke selv har fått motta kjærlighet og blitt elsket, heller ikke selv kan elske eller gi andre av sin kjærlighet. Og da skjønner vi hvor avgjørende viktig det er at særlig mødre og fedre elsker sine egne barn, og gir dem rikelig av sin kjærlighet, og kanskje særlig da når barna ikke fortjener det. Og det samme gjelder selvsagt også oss besteforeldre. Det er alltid lett for oss å elske de som er snille og lydige, og som vi er fornøyde med. Når det ikke skjer, blir vi fort på dårlig humør, og da blir det straks mye vanskeligere å gi av sin kjærlighet. Og slikt vil garantert de små barna, men særlig ungdommene registrere, og kanskje tenke: «Ja vel, vi har sikkert ikke fortjent mors, fars eller våre besteforeldres kjærlighet». Gir vi våre barn eller barnebarn et slikt feilaktig bilde av hva ekte kjærlighet er, vil de lett begynne å tro at kjærlighet er noe man faktisk må gjøre seg fortjent til. Så i neste omgang vil også de, i verste fall, vise kjærlighet kun mot de som «har fortjent det».
Apostelen Johannes påminner oss at en slik tankegang ikke er bibelsk, men kjødelig. Først etter at man har fått motta ufortjent kjærlighet, kan man selv elske andre, slik han sier i 1Joh 4:19: «Vi elsker fordi han elsket oss først». Noen har sagt: «Kjærligheten har alltid en retning». Vi kan kanskje beskrive denne guddommelige kjærligheten slik: Først kom den ned fra Gud da han sendte sin kjære Sønn Jesus Kristus for å frelse oss. Denne Guds kjærlighet mot oss var aller mest intensiv da Jesus på korset gav sitt liv til soning for våre synder. Så fikk de første kristne motta denne kjærligheten i sine hjerter ved Ordet og Ånden. Og da fikk de virkelig erfare hvor høyt Gud hadde elsket verden, men også hver og en av dem personlig. Deretter spredde den guddommelige agape-kjærligheten seg fra de kristnes hjerter til menneskene som de kom i kontakt med, både til de ikke-kristne og til de kristne. Men aller sterkest syntes denne interne kjærligheten blant de første bibelske kristne. Og nettopp av den grunn ble det sagt om dem: «Se hvor de elsker hverandre!»
Slik vilkårlig kjærlighet når de kun elsket de som hadde fortjent å bli elsket, syntes ikke Jesus om, for ham var slikt ikke kristelig oppførsel. Derfor sier han også direkte: «Om dere elsker dem som elsker dere, hva er det å takke dere for? Også syndere elsker jo dem som elsker dem. Og om dere gjør vel imot dem som gjør vel imot dere, hva er det å takke dere for? Også syndere gjør det samme», Luk 6:32-33.
Mange av formaningene i NT oppmuntrer til å elske Gud og å elske sin neste. Og Jesus går faktisk ennå lengere når det gjelder det første bud og kjærlighetsbudene mot Gud og sin neste når han sier: «Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere».
Paulus’ formaning til de kristne hjemmene og til de kristne menn lyder: «Dere menn: Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den» (Ef 5:25). Den samme kjærlighet skulle også de troende kvinnene vise, for han formaner «de unge kvinnene til å elske sine menn og sine barn» (Tit 2:4). Og når det gjaldt de troende barns forhold til sine egne kristne foreldre, lyder formaningen som også tar utgangspunkt i budene: «Du skal hedre din far og din mor»!
Formaninger gitt helt spesielt for det interne menighetslivet
Apostlene hadde dessuten formaninger som gjaldt menighetslivet helt spesielt, knyttet til budet om nestekjærligheten, det budet som ifølge Jesus er like stort som det 1. bud. Av erfaring kjenner vi til at kjærligheten i det kristne felleskapet iblant kan bli satt på hard prøve, siden vi som menighetsmedlemmer er veldig forskjellige, ofte tenker noe ulikt og også iblant kan vi dra litt i ulike retninger, vi vurderer saker og ting som skal avgjøres noe ulikt, særlig når det gjelder adiafora-spørsmål. Selv om alle menighetens medlemmer også skulle være gjenfødte kristne, har vi tross alt vårt eget fordervede kjøtt og blod som ikke alltid er så lett å holde i tømme eller å ha kontroll på i enhver situasjon. Som personer er vi forskjellige, og vi har iblant vår sterke vilje når det gjelder valg som må tas. Vi har forskjellig natur som nødvendig ikke alltid er like enkel å styre. Noen er mer ømtålige enn andre, og kan ha lett for å bli støtt på grunn av det noen sier eller gjør. Andre igjen kan ha vanskeligheter med å styre sin tunge, og da kan man lett komme til å støte eller å forarge noen. Derfor anså apostlene ydmykhet, overbærenhet, det å være snar til å be om unnskyldning og det å tilgi hverandre av hjertet for veldig viktig for at kjærligheten skal kunne bli bevart, og for at det ikke skal oppstå splittelser og partier blant de kristne intern i menigheten eller i større sammenhenger. Slik det var behov for hustavler for de kristne hjemmene, så var det også behov for kristne formaninger som helt spesielt gjaldt menighetslivet. Og det gir også Paulus uttrykk for tydelig. Han skriver: «jeg vil at du skal vite hvordan en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll», 1 Tim 3:15. Overser man disse kjærlige formaninger, kan venn lett bli skilt fra venn, og man vil snart bli fremmede for hverandre. Og dersom det oppstår en kløft mellom menighetens medlemmer, og ingen av partene ydmyker seg og ber om tilgivelse, har kløften som til og begynne med var liten og ubetydelig, en vond tendens til å vokse seg uoverkommelig stor, ofte på rekordfart. For å løse slike konflikter er det virkelig behov for god kristen sjelesorg og hjelp, og veiledninger av Guds Ord og av de apostoliske formaningene.
Slik det var behov for å formane til kjærlighet, overbærenhet, til å be om tilgivelse og å tilgi hverandre av hjertet i hjemmene, så gjaldt dette like mye og kanskje ennå mer i menighetslivet. For der behøves det virkelig at man skal ha overbærenhet med hverandres skrøpeligheter, og at man legger vinn på å tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt oss i Kristus. Dessuten formaner han til å være gode mot hverandre og å vise barmhjertighet (Ef 4:32).
Også vi i vår tid og i våre menigheter trenges disse apostoliske formaningene. Absolutt! Men uten felles tid og felles møteplasser vil man ikke kunne få full nytte av dem. De er som tidligere nevnt ingen lov eller spisse tilrettevisninger ovenfra og ned, men kjærlige oppmuntringer om å leve rett og verdig, gitt til kristne som allerede har del i frelsen og i Kristi rettferdighet ved troen. Formaningene er gitt for å bevare Åndens enhet i fredens sambånd (Ef 4:3), og for å bevare Guds barneskare samlet. Slik jeg ovenfor har nevnt, er de i sin art evangeliske, og peker på Guds nåde og barmhjertighet, slik Paulus skriver: «Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn/barmhjertighet, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste», Rom 12:1. Og et annet sted sier han: «Still heller ikke lemmene deres til rådighet for synden, som våpen for urettferdighet. Men fremstill dere selv for Gud som de som av døde er blitt levende, og by deres lemmer fram som rettferdighetens våpen for Gud. For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden», Rom 6:13-14.
Slik apostelens formaninger klart gir til kjenne, er ikke Guds nåde gitt oss for å slette over eller å overse alt det ukristelige som iblant kan komme til syne, også i det kristne fellesskapet, og som volder stor skade på kjærlighetens sammenbindene bånd dersom vi bare unnskylder og bagatelliserer kjødets åpenbare gjerninger. Ovenfor nevnte jeg at evangeliet i seg selv er Guds kraft til frelse for for hver den som tror (Rom 1:16) og at de apostoliske formaningene er evangeliske og peker på og henviser til Guds barmhjertighet og nåde. Og i Tit 2 kan Paulus fortelle om hvilke utrolige kraft nåden inneholder og kan gi oss med tanke på å leve rett med hverandre og innfor Gud, også internt i den kristne menigheten. Han skriver: «For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, han som ga seg selv for oss for å løse oss ut fra all lovløshet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger«, Tit 2:11-14.
Og Paulus avslutter formaningen ved å si: «Tal dette, og forman og irettesett med all myndighet. La ingen forakte deg», Tit 2:15.
Noen tanker helt til slutt
…fortsetter…
