av Til og med i fagkretser for psykologer og psykiatere kan man noen ganger si: «Det er Gud som forgifter menneskene og som gjør dem syke». Man omtaler troen som toksisk, d.v.s. giftig, og sier: «Det er den kristne oppfostring gjør menneskene syke, og menigheten som påfører dem neuroser».
Alt liv kommer fra Gud, både det åndelige og det sjelelige liv. Dette gjelder både det naturlige og det evige liv. Derfor kan man oppdage drag av samme karakter i alt liv. Et sunt legeme, sunn mental helse og en sunn ånd følger derfor like prinsipper, selv om de hver for seg er ulike saker, og de virker på hver sine områder, og ikke blander seg med hverandre. Mennesket er en sammensatt enhet.
Slik påminner helsetilstanden til det åndelige livet og det psykiske livet hverandre, selv om det også her er spørsmål om ulike saker. Det åndelige liv omfatter menneskets forhold til Gud, mens psykisk helse er et uttrykk for menneskets evne til å kunne kontrollere seg selv (og store og små psykiske belastninger livet byr på), til å arbeide og å oppleve livet som meningsfullt.
I det som nå følger, skal jeg parallellstille det usunne og det sunne, og som kan forekomme i det åndelige liv. Dette skal jeg belyse fra mange sentrale innfallsvinkler, og som også delvis har intern vekselvirkning på hverandre.
Les videre side 3!
Bilde som jeg skal forsøke å tegne av den syke åndeligheten, er ment å kunne benyttes som et speil som vi kan betrakte oss selv i, slik at vi kan begynne å søke hjelp.
Bildet av den sunne åndelighet vil nok kunne stresse oss og ydmyke oss til å innse (på sen sunn måte) hvor langt vi er fra å ha lyktes i å klare å leve opp til idealet i bildet. Men dette bilde har som hovedhensikt å henvise oss til Kilden (i Sion) som virkelig kan gi oss hjelp.
Forholdet til virkeligheten
Et grunnleggende trekk for sunn psykisk helse, er at man oppfatter virkelighetens realitet, og at man kun holder seg til den.
En som er psykisk frisk, godtar virkeligheten slik den er…
En syk åndelighet flykter fra virkeligheten
Den syke åndelighet flykter fra virkeligheten. Man vil ikke vedkjenne
seg det som har skjedd, og heller ikke innrømme at det har skjedd, og dermed kan han heller ikke bearbeide dette i sitt følelsesliv. Man flykter fra
ansvaret som hører til virkeligheten i det som har skjedd og man flykter for
selve livet. Man tar ikke inn over seg sakene slik som de er, spesielt ikke
innenfor seg selv – men alltid prøver man å se på sakene annerledes enn slik de egentlig er.
Vi har våre egne måter å forsvare oss selv på, og tror at det skal hjelpe oss til å klare å unnlate å ta inn over oss alt som er vondt: ubehagelige følelser, vår egen usikkerhet, vår hjelpeløshet og vår skyldfølelse. Da oppfører vi oss som barn, støter ubehagelige saker fra vår bevissthet, fornekter våre feiler og flykter fra vårt eget ansvar. Og så søker vi etter en forklaring på vår oppførsel som man kan godta.
Vi bagatelliserer saker og behandlet dem kun på fornuftsplanet, og nekter å ta inn over oss virkeligheten, særlig dersom vi frykter for at dette vil kunne føre til store smerter i vårt følelsesliv.
Og så sender vi våre egne feiler fra oss selv og mot andre, siden vi lettere vil kunne iaktta feil som andre har enn feil i oss selv. Men selv om de feil vi da oppdager i andre, først var i oss selv, så anser vi disse feil bare å være de andres feiler, og ikke våre egne.
Les videre side 4!
