av Ifølge boka «Læstadianismen i Norge» har de førstefødte en hierarkisk ledelsesform. Slik Boreman skriver, ble Læstadius av de vestlæstadianske troende betraktet som «den førstefødte». Deretter gikk førstefødselsretten over til Raattamaa, inntil han i 1897 overførte det åndelige lederskapet til Jonas Purnu ved håndspåleggelse. Slik neste generasjon vestlæstadianske predikanter oppfattet det, skjedde det da en «apostolisk myndighetsoverføring» til deres predikant og leder Jonas Purnu. Han igjen overførte denne apostoliske velsignelsen til en av neste generasjons ledere, selv om det ikke virker som historikerne er helt enige om hvem det var.
Dette påminner mye om læra om den apostoliske suksesjon som bl.a. den katolske kirke har. Jesus var først den som utvalgte apostlene, og av dem var det kun til personen Peter han ga nøkkelmakten, lærer de. Senere ga apostelen Peter denne makten til den første katolske pave som senere overførte den apostoliske suksesjon til neste pave, og som en uavbrutt rekke skjedde dette helt inntil våre dager, til han som nå er katolsk pave.
På grunn av en slik ubibelsk og snever tolkning – at Gud har begrenset nådens kilde til kun å bli formidlet gjennom visse spesielt utvalgte personer eller kun gjennom en utvalgt menighet eller kun en gren av en vekkelse, for eksempel den læstadianske. Derfor krangler man i dag om hvem som egentlig har «den apostoliske suksesjon» og dermed den guddommelige autoritet til å formidle bibelsk frelse og gyldig syndenes forlatelse. Ikke nå innen den katolske kirke, men i andre kirkesamfunn. Og dessverre, et slikt syn har også til en viss grad forekommet blant oss læstadianerne, et fenomen som også har dukket opp i våre dager og i en viss grad i våre sammenhenger. Selv har jeg personlig møtt på slik åndelig stolthet og en meget eksklusiv kristendomsform fra gammellæstadianernes (SRK) hold, hvor det var helt entydig at det kun er gjennom deres forkynnelse og når de formidler syndenes forlatelse som man kan bli et ektefødt Guds barn og kan motta den Hellige Ånd. Ingen kan bli frelst om det ikke skjer gjennom dem, var de helt tydelige på. Og argumentasjonen var at det kun var gjennom deres predikanter den Hellige Ånd var virksom, siden det kun eksisterer ett Guds rike her på jord.
Også i denne uke har en fortalt meg om en meget vond opplevelse fra samme hold når hele deres familie ble ekskludert fra «Guds rike» og fra «de levendes forsamling», hovedsakelig siden deres pappa ønsket å holde fast ved lærdommene i Luthers lille katekisme og siden han holdt visse læstadianske prester for kjære brødre i troen. En meget sterk historien som vitner om hvor skadelig det er når kristnes hjerter blir alt for trange og når Guds rikes grenser gjøres alt for snevre. Mora til personen som fortalte meg dette spurte av de som ekskluderte hele deres familie: «Er ikke den kristne menighet å sammenligne med en god og omsorgsfull mor? Hvilke mor er da dere, siden dere nå driver vår familie og alle våre barn ut av huset (av menigheten og bort fra de kristnes samfunn)?»
Også innen læstadianismen i Nord-Norge har slike ubibelske lærdommer forekommet. Personlig har jeg fått høre det gjennom særlig en ledende person etter splittelsen i Alta som skjedde på begynnelsen av 1950-tallet: «Den Hellige Ånd er ikke virksom i deres bedehus!» Og tilsvarende hører vi også nå, 70 år etter den splittelsen. Noen predikanter forkynner Guds ord i Åndens kraft, de andre ikke, blir det påstått. Og derfor vurderer de nøye i hvilke menighet og gjennom hvilke predikanter den Hellige Ånd virker mest. Dem velger de å høre på, slik at de får høre det levende Guds ord og får mat for sin udødelige sjel.
Hvem har egentlig fullmakt til å forkynne syndenes forlatelse – og med hvilke kombinasjon av ord – slik at synderen virkelig får sin synd tilgitt og utslettet både innfor Gud og mennesker, og blir et sant og et rett Guds barn? Skjer dette kun blant de førstefødte, og ikke i Lyngen- eller i Alta-retningen, eller motsatt? Eller må man kanskje bli velsignet av SRK eller av De nyvakte, slik han kan lese i et hefte om læstadianismen jeg fikk i gave tidligere i år?
Faktisk er det ikke så sjelden man kan møte på slike problemstillinger, og at noen gir uttrykk for at «da må du komme til oss» for å få del i en evig gyldig velsignelse, selv om de ikke våger å si det rett ut. Så trange hjerter kan vi faktisk iblant møte på, noe som helt klart skyldes et eksklusivt menighetssyn. Det er i alle fall min erfaring, og noe også jeg personlig har fått erfare slik jeg ovenfor nevnte.
Eugmo 3. september 2024,
Henry Baardsen
