Esau selger sin førstefødselsrett, og frasier seg dermed Guds velsignelse

«Da guttene vokste opp, ble Esau en dyktig jeger, en mann som levde ute i marken. Men Jakob var en stillferdig mann som holdt seg ved teltene. Isak holdt mest av Esau, for han likte vilt. Men Rebekka holdt mest av Jakob. En dag da Jakob holdt på å koke en matrett, kom Esau hjem fra marken, rent utkjørt. Og Esau sa til Jakob: Vær så snill, la meg få sette til livs noe av det røde – dette røde du har der. For jeg er rent utkjørt. Derfor kalte de ham Edom«, 1Mos 25:27-30. 

• Lytt til andakt over Hebr 12: 15-17: Esau selger sin førstefødselsrett, mister velsignelsen av sin far og det sis derfor ikke rom for omvendelse (12 min.)

Da tenkte Jakob kanskje: Nå har jeg mitt livs store sjanse som jeg ikke vil la gå fra meg. Kanskje får jeg muligheten til at førstefødselsretten kan bli min. Og det er viktig for meg! For dette er jo en forutsetning for at jeg skal kunne bli velsignet av min far Isak. Og dette er jo samtidig også Guds vilje og plan, for ifølge min mor Rebekka har jo Gud sagt: «Den eldste skal tjene den yngste» (1Mos 25:23).  

Da sa Jakob: «Selg meg da i dag førstefødselsretten din. Og Esau svarte: Se, jeg holder på å dø. Hva verd har vel da førstefødselsretten for meg? Jakob sa: Gi meg din ed først! Og han gjorde sin ed på det. Han solgte førstefødselsretten sin til Jakob.

Jakob ga så Esau brød og linsevelling, og han åt og drakk. Så reiste han seg og gikk sin vei. Slik foraktet Esau førstefødselsretten«, 1Mos 25:31-34.

Denne hendelse kommenter Hebreerbrevets forfatter slik:

«Se til at ikke noen er utuktig eller verdslig som Esau, han som solgte sin førstefødselsrett for et eneste måltid mat«, Heb 12:16.

Som førstefødt hadde jo Esau fått førstefødselsretten. Dersom han hadde tatt vare på den, ville han også senere ha blitt velsignet. Men dessverre – for hans egen del – han verdsatte ikke det som han hadde fått. For han var det – ifølge Hebreerbrevet – ikke mer verd enn ett eneste måltid mat. Dessuten foraktet han begge deler, både førstefødselsretten, og Guds velsignelse med alle de privilegier dette kunne ha gitt ham i hans liv. Slik vi forstår det av hva den Hellige Ånd nedskriver i Hebreerbrevet, var dette Esau sitt personlige valg, for det var han selv som frivillig gav fra seg førstefødselsretten, og dermed også velsignelsen. For vi leser videre: 

«Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse«,  Heb 12:17.

Hva betyr fortellingen om Esau som foraktet førstefødselsretten for oss, og hva kan fortellingen lære oss?
Når vi leser 12. kapittel i Hebreerbrevet, kan vi i alle fall lære tre ting av Esau sin triste historie. I 12. vers tales det om Guds nåde. Den bys oss alle i Jesus Kristus. Men for å få del i nåden, må vi takke ja til tilbudet Gud invitere til oss ved evangeliet. Frelsen er gjort ferdig for alle mennesker, uten unntak. Jesus står med åpne armer for å invitere alle inn i hans fellesskap, til å få del i den frelse som han har vunnet for oss alle. Han sier: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!«, Matt 11:28. 

Men tross det velger de aller fleste å takke nei til nådestilbudet. De velger heller andre prioriteringer i sitt liv, slik Esau gjorde. De velger heller å leve sine liv i sus og dus, og bryr seg ikke noe om det, selv om Jesus kaller på dem gjennom sitt Ord og sin Ånd: «Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!», Matt 4:17. 

Men så kan det skje, slik som for Esau: Det ble for sent, evig for sent. Han takket nei til Guds tilbud helt til Gud vendte ham ryggen, slik vi leser: «Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse«, Heb 12:17.

Han forspilte eller kom bort fra Guds nåde (Hebr 12:15). Også han var utvalgt i Kristus, men Esau overstyrte Gud, han valgte det bort. Det samme kan også vi gjøre.

Det andre vi kan lære, er at vi selv skal ta ansvar for våre liv og for våre valg. Gud tvinger ingen, men han lar oss frivillig velge eller velge bort. Gjør vi dårlige valg, hjelper det oss ikke noe å skylde på andre, verken her i livet eller når vi en gang skal gjøre regnskap for våre liv innfor Gud. Esau skylte på sin tvillingbror Jakob, selv om det var han selv som frivillig solgte førstefødselsretten, og dermed mistet velsignelsen. Det er nok sant at Jakob hadde sine svakheter og gjorde sine feil, det kan vi ikke nekte, for det er Bibelen åpen om. Han sådde i kjødet, og fikk sannelig høste fordervelse av kjødet. Dette skal jeg i en annen artikkel komme tilbake til. Men innfor Gud var dette ikke noen gyldig unnskyldning. For han måtte gjøre regnskap for seg selv og for hvordan han levde sitt liv, så innfor Gud var Jakobs synder ikke noe som talte til Esaus fordel. Slik Esau møtte sine fristelser og lokkelser, slik er det også med oss. Men tross det sier Skriften: «Så skal da hver og en av oss gjøre Gud regnskap for seg selv«, Rom 14:12.

Men det er dessuten en tredje ting vi kan lære av denne fortellingen: I stedet for at Esau valgte Gud, viste lydighet til Guds Ord og veiledning, brøt han både mot sine foreldres ønske og mot Guds vilje. Hans hjerte var fullt av bitterhet og hat, og han hadde mordtanker mot sin egen bror. Dessuten tok han seg hedenske hustruer som ledet han i feil retning i forhold til Guds vilje. Vil leser om han at han levde som er horkarl og i utukt, og levde vanhellig eller verdslig (Hebr 12).

Hadde han virkelig skjønt at et slikt selvisk liv var synd og opprør mot Gud, og søkt Guds nåde så lenge Gud var nådig mot ham, hadde han garantert fått nåde til å omvende seg. Men han våknet dessverre først etter at nådetiden for hans vedkommende var slutt, så da var det for sent. For selv om han inderlig søkte Guds nåde og omvendelse til og med med tårer, ble ikke nådens dør åpnet for ham. Den forble stengt!

Gud gi at Esau sine sjebnesvangrende og dårlige valg, og konsekvensen av dette skulle lære oss alle å foreta de rette valg i livet, slik at vi en gang når vår tid her på jorden er slutt, skal få høre de velsignede ord:

«Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt«, Matt 25:34.

Henry Baardsen,
Alta

Podcast: Play in new window | Download