av Vi lever nå i en svært urolig tid. Det er krig i Europa, og flere av verdens ledere ser en reell fare for at krigen i Ukraina kan spre seg til andre land. Ukentlig kan vi lese om trussel og frykt både for både atomkrig og verdenskrig. Og at den faren kan bli reell, er det vel ikke så vanskelig å kunne tenke seg. Barns lek med fyrstikker kan fort kan sette en stor skog i brann. Og begynner det først å brenne, er brannen ikke enkel å slukke. Verdensfreden er skjør! Det skal ikke mye til før ting kan begynne å eskalere, og da er det i gang. Men som kristne får vi be om fred, og håpe på det beste. Blir det en storkrig, skjer nok ikke det uten at Gud tilsteder der.
Tro om Gud har et budskap til oss gjennom alt det som vi ser og hører? Ja, jeg tror det! Han vil påminne oss om at alt her på jorden er forgjengelig. Livet på jord skal en gang ta slutt for oss alle. Det er en sannhet som ikke kan fornektes. Men selv om livet her tar slutt, er det allikevel ikke slutt, slik vi leser: «Og likesom det er menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom…», Heb 9:27. Normalt sett frykter aller fleste mennesker for døden. For døden sammenlignes ofte med den siste fiende. Men døden er ikke det siste. Mange kan nok si, selv om de ikke er kristne: «Jeg er ikke redd for å dø». Men da tenker de ikke på hva Guds Ord sier: «Vi skal jo alle stilles fram for Guds domstol», Rom 14:10. Denne sannhet kan ingen fornekte! Den gjelder like mye for rettferdige som for urettferdige, for kristne som ikke-kristne.
Er krigene som vi i dag er vitne til, et tegn på Jesu andre komme og på at verdens/denne tidsalders ende nærmer seg, vil kanskje mange spørre? De samme spørsmål stilte også disiplene av Jesus. Han svarte: «Og dere skal høre om kriger og rykter om kriger. Se da til at dere ikke blir skremt! For alt dette må skje, men enden er ikke ennå», Mat 24:6. Dessuten nevner han flere andre tegn, og fortsetter: «Men alt dette er bare begynnelsen til veene», Mat 24:8.
Bibelens Israel-profetier går i oppfyllelse
Et annet og mye sikrere tegn på «de siste tider» som Jesus viser til, er det som vi i dag er vitner til i Midt-Østen og spesielt hva som skjer rundt staten Israel. Konkrete bibelske profetier knyttet til Israel går fortløpende i oppfyllelse, noe som ennå tydeligere varsler Jesu andre ankomst. Dessverre er det ikke så mange – særlig ikke-kristne – som tror på at det som vi alle er vitner til, er profetier som går i oppfyllelse, og at Jesu andre komme nærmer seg. Og nødvendigvis er det kanskje heller ikke alle kristne som bryr seg om det som skjer med fikentreet Israel.
Israels forkastelse av Kristus, og en ny nådetid for dem
Romerbrevet 11 taler om Israels fall og deres forkastelse av Kristus, men også om hvordan de forherdet seg. Israel kalles i Bibelen for førstegrøden (Jer 2:3). Ved tro hørte GT’s hellige til vintreet/oljetreet Jesus Kristus. På Jesu tid, derimot, trodde de ikke på Jesus Kristus, bortsett fra et lite mindretall av jødene. På grunn av vantro overgav de livets fyrste til å bli korsfestet, ham drepte de (Apg 3:15). Og så ropte de: «Hans blod komme over oss og våre barn» (Matt 27:25). Gjennom vantro var de «grenene som ble brutt av». Selv om de var de naturlige grenene i vintreet Kristus, sparte ikke Gud dem. Ved Guds strenghet ble de som de naturlige grenene hogd av, og de ble spredd blant hedningene i hele verden.
Hva skjer nå? Jo, jødene vender tilbake til Israel. Ifølge Rom 11 skal de få en ny nådetid. Også de skal bli frelst (Rom 11:15, 26). De skal på nytt bli innpodet i vintreet Kristus (Rom 11:23-24), i deres eget oljetre.
Av dette forstår vi at det skal bli en stor vekkelse i Israel. Selv om det står i vers 26 at hele Israel skal bli frelst, kan det ikke skje uten at de omvender seg til Herren. For også de må komme til tro, ellers kan de ikke bli frelst. Slik vi kristne som tilhører hedningefolket ble benådet og fikk miskunn takket være Jesu verk på Golgata, av tro , så skal Gud også forbarme seg over Israel og gi dem miskunn (Rom 11:31-32). Slik Gud gav oss omvendelse til livet (Apg 11:18), slik skal han også gi dem omvendelse til livet.
Hedningenes besøkelsestid tar slutt når Gud vender seg til sitt eiendomsfolk Israel
I Rom 11:25 leser vi: «For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmelighet – for at dere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn», Rom 11:25. Med uttrykket hedningenes fylde menes det «det fulle antallet» eller «inntil hedningene er kommet inn i fullt tall». Det tenkes her på alle de hedninger – eller egentlig alle oss som ikke er jøder – som er utvalgt til det evige liv og som skal bli frelst. Noe av det samme sier apostelen Jakob på det store apostelmøtet: «Simon har fortalt hvordan Gud fra først av sørget for å ta ut av hedningene et folk for sitt navn«, Apg 15:14. Når Gud har fullført denne planen, er hedningenes besøkelsestid slutt. Mye tyder på at det er da Gud vil «gjenreise riket for Israel» (Rom 11.26; Apg 1:6; 15:15-17; Amos 9:11-12), og at det er da de skal få oppleve omvendelse og frelse.
At hedningenes besøkelsestid tar slutt etter at den siste utvalgte blant oss hedningefolket har blitt frelst, må nødvendigvis bety at nådetiden tar slutt. Når og hvordan Gud stenger nådens dør, vet vi ikke, bare at det kommer til å skje en dag. Det kommer til å bli som under Noahs tid da menneskene stod utenfor arken i sine fortvilte forsøk på å komme inn, slik at de kunne berge sine liv. Men da var det for sent for dem å få komme inn gjennom den ensete døren for å ble frelst. Det som vi bør merke oss, var at det ikke var Noah som avsluttet «nådetiden» og som stengte døren, men Gud selv, slik vi leser: «Og Herren lukket igjen etter ham», 1Mos 7:16. Også i dag er det bare en dør som fører inn til det evige liv, og som vi kan bli frelst ved. Denne Frelser er Jesus, og han alene er døren. Forkaster vi han, kan han ikke frelse eller hjelpe oss. Det er saken!
Et annet bilde på hvordan det kommer til å bli etter at nådetiden er slutt, og oppvakte sjeler fortvilt søker frelse, er hva Jesus selv forteller i en lignelse: «Når først husets Herre har reist Seg og stengt døren og dere blir stående utenfor og banke på døren og si: «Herre, Herre, lukk opp for oss!», da skal Han svare og si til dere: «Jeg kjenner dere ikke, hvor er dere fra?», Luk 13:25.
For ganske nøyaktig 50 år siden opplevde jeg selv i mitt liv en slik nød for min udødelige sjel. Jeg fryktet for at Herren ikke lenger skulle kalle på meg, og at nådetiden for mitt vedkommende kunne gå forbi. Heldigvis så Gud til meg i nåde, og jeg fikk del i Herrens velsignelse og i det evige liv. Ikke av egen fortjeneste, men på grunn av Guds nåde i Jesus Kristus. Omvendelsens og gjenfødelsens under er absolutt noe av det største vi syndere kan få opplevelse, siden Herrens velsignelse har evig gyldighet.
- Egen personlig erfaring fra da loven anklaget og fordømte meg, men tuktet meg til Kristus
- Guds kall til omvendelse ble for sterkt for meg. Herren vant mitt hjerte til sitt eget
- Min personlige opplevelse av Guds kall, av min egen omvendelse og gjenfødelse 14.4.1972, og av frelsen og rettferdiggjørelsen
Søk Herren når han finnes
Gjennom profeten Jesaja oppmuntrer Herren: «Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær!, Jes 55:6. Om du bare erkjenner ditt frafall og din synd, og påkaller Herren, leser vi: «Herren er nær hos alle dem som kaller på ham, hos alle som kaller på ham i sannhet», Sal 145:18. Først og fremst vil han komme til deg gjennom sitt Ord, og særlig der hvor evangeliet forkynnes rett og rent etter Skriften. Og så vil han komme deg nær gjennom sine tjenere, særlig når de oppmuntrer deg til å ta i mot frelsen: «Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!«, 2Kor 5:20.
Et bibelsted som talt mektig til meg da jeg levde i vantro, og som Herren kalte meg gjennom, var dette:
- «Se, dager kommer, sier Herren Herren, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord. Da skal de flakke om fra hav til hav, fra nord til øst. De skal flakke omkring og søke etter Herrens ord, men de skal ikke finne det«, Amos 8:11-12.
Min opplevelsen av frelsen er slik som også David også vitner om:
- «Jeg ventet, ja ventet på Herren. Da bøyde han seg til meg og hørte mitt rop. Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste. Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren», Salm 40:2-4.
Navnet til alle Guds barn er skrevet i livets bok i himmelen
Navnet til alle som er Guds barn og som ved troen har fått del i det evige liv ved den nåde som er gitt i Jesus Kristus, er skrevet inn i livets bok. Dette er noe som Bibelen er tydelig på, både i GT og i NT. I Dan 12 skildrer Herren gjennom profeten de siste tiders trengsler. Profeten skriver: «Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært fra den dagen noe folkeslag ble til og til den tiden», Dan 12:1a. Også Jesus taler om det samme: «For da skal det bli en trengsel så stor som det ikke har vært fra verdens begynnelse til nå, og heller ikke mer skal bli!, Matt 24:21.
I Dan 12 kan vi lese om hvordan det skal være når alle mennesker en gang skal stilles fram for Herrens domstol, etter at nådetiden er slutt. Da skal alle døde våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky. Om de som skal få våkne opp til evig liv, skriver han: «Men på den tid skal alle de av ditt folk bli frelst som finnes oppskrevet i boken«. Jesaja sier det slik: «… hver den som er innskrevet til livet« (Jes 4:3).
Altså finnes det i himmelen en bok som kalles for «livets bok». I den boken stod navnet til Paulus og hans medarbeidere (Fil 4:3). Og i den boken står forhåpentlig ditt og mitt navn. Det er ikke skrevet med menneskehånd. Og når navnet en gang står skrevet der, kan ingen mennesker stryke det ut. Og det kan heldigvis heller ikke Satan, han som er Guds, Kristi og alle Guds barns fiender gjøre. Til menigheten i Sardes sier Jesus: «Jeg skal så visst ikke utslette hans navn av livets bok, og jeg vil kjennes ved hans navn for min Far og for hans engler» (Åp 3: 5). Moses kaller denne boken for «din bok», altså «Herrens bok» (2Mos 32:32). Det er altså «de frelstes bok», boken som kommer til å avgjøre alle menneskenes evige skjebne.
Hvor oppbevares så «livets bok»? Bibelen er helt tydelig på at det ikke er her nede på jord, eller i noen menighet. Men den boken er det Gud selv som holder rede på, og at den oppbevares i himmelen slik også Jesus sier. Hans egne disipler vendte tilbake, glade over at åndene var dem lydige i Jesu navn. Men Jesus hjelper dem til å holde rett fokus på hva som er det aller viktigste når han sier: «Men gled dere ikke over dette at åndene er dere lydige! Gled dere heller over at navnene deres er innskrevet i himmelen!«, Luk 10:20.
Noen større glede finnes ikke! Gud gi at denne glede skulle få fylle våre hjerter og våre liv, og at det alene skulle få være vår styrke.
Hvordan kommer det til å gå med dem som ikke har sine navn skrevet i livets bok?
Bibelen er tydelig på at det er kun de som ved troen på Jesus Kristus har fått del i det evige liv, som har fått sine navn skrevet i livets bok. Enten er vi kristne, eller så er vi ikke-kristne. Er ikke Jesus vår Frelser, har vi heller ikke del i livet.
Selv om vi har vært en kristen, men faller fra troen og opphører med å følge Jesus i Åndens lydighet og ikke vil omvende oss, vil det få store konsekvenser for vår evige skjebne. For det er synden som adskiller oss fra Gud, og som hindrer oss fra å bli frelst. Dessverre skjønner vi ikke alltid hvor farlig synden er, om vi ikke tar avstand fra den og bekjenner synd som synd. Gud sier gjennom Moses hvor alvorlig han ser på synden, etter at de danset rund gullkalven: «Hver den som har syndet mot meg, ham vil jeg stryke ut av min bok», 2Mos 32:33.
Jesus var selv syndfri, hellig og ren. Men på Golgata sonte han hele verdens synd, også din og min. Tar vi vår tilflukt til ham og bekjenner våre synder, renser hans blod oss rene fra all synd (1Joh 1:7). Men om vi i vantro ikke tror at Jesus har sonet vår synd, og ikke søker syndenes forlatelse og evig liv i evangeliets kraft, har vi heller ikke noen som kan skrive vårt navn inn i livets bok eller som ser til at vårt navn ikke blir strøket ut, om det en gang har stått oppført der.
Hva skjer da med slike som ikke har sine navn skrevet i livets bok, særlig for alle som lever i en tid når dyret eller antikrist snarte skal få mer og mer makt over den frafalne kristenheten? I Åp 13:8 kan vi lese: «Alle som bor på jorden, skal tilbe det (dyret = antikrist), hver den som ikke har fått sitt navn skrevet i livets bok hos Lammet som er slaktet, fra verdens grunnvoll ble lagt». I praksis betyr det at at de som ikke har sine navn skrevet i livets bok, samtidig mangler kraften som beskytter dem fra å bli forført av Antikrist, og derfor skal de bli forført av ham.
Bibelen generelt og særlig Åpenbaringsboka er tydelig på at det kun er to utganger av livet, himmelen eller helvete, frelse eller fortapelse. I vår tid er det faktisk mange som fornekter denne bibelske grunnsannheten, også mange langt inne i de kristelige kretser. Og dette gjelder også mange teologer og kirkens prester og biskoper. Dessverre!
Bibelen bruker flere navn på fortapelsen, eller på Gehenna. Den som i NT kaller det stedet for helvete oftest, er faktisk Jesus selv. Og samtidig er det han som klarest beskriver hvordan det stedet kommer til å bli for de som havner dit. Imidlertid er det stedet ikke skapt for noe menneske, slik Jesus sier: «Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og englene hans», Matt 25:41. Og i Åp 20:15 kan vi lese: «Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen».
Når det gjelder hvem som skal få komme inn i det nye Jerusalem og til himmelen, sier Skriften: «Og ikke noe urent skal komme inn i byen, og ingen som farer med styggedom og løgn, men bare de som er innskrevet i livets bok hos Lammet«, Åp 21:27.
Sluttord
Slik Guds Ord entydig lærer, er spørsmålet om vår evige lykke og vår frelse helt avhengig av om vårt navn er skrevet i livsens bok eller ikke. Jeg er klar over at kanskje de fleste helst ønsker å skyve denne problemstillingen fra seg, og ikke ønske å ta dette alvoret inn over seg. Jeg har selv i min ungdom vært i en tilsvarende situasjon, borte fra Gud og uten håp om frelse for min egen del. Men selv om vi skyver dette viktige spørsmålet fra oss, vil vi allikevel en gang måtte stilles fram for dette alvoret. I min ungdom uroet denne sak min samvittighet i den grad at jeg ikke våget å leve uten at jeg fikk vissheten om at jeg fikk del i Guds velsignelse, ble et Guds barn og fikk hele min syndegjeld utslettet. Når Gud virker anger i hjertet, virker han samtidig lengsel etter å bli forlikt med Gud. Og denne sorgen og lengselen virker omvendelse som ingen angrer. Og selv om det nå er 50 år siden jeg lot meg forlike med Gud ved å ta imot kraften til frelse gjennom evangeliet, blir jeg bare mer og mer takknemlig til Gud for nåden i Kristus Jesus. Fortsatt er jeg bare en synder, og er avhengig av Guds nåde og syndenes forlatelse gjennom renselsen i Jesu blods kraft hver dag.
Den samme lykke og velsignelse ønsker jeg også til deg! Ønsker du å samtale om denne sak, er det bare å ta kontakt. For også jeg ønsker å være et sendebud i Kristi sted, slik at så mange som mulig kan bli frelst.
Alta 27.4.2022
Henry Baardsen
