av Kilde er Makkerin blogi: “Lestadiolaisryhmien sovinto Neuvostoliitossa pääsiäisenä 1924”, av Mauri Kinnunen
Oversatt av: Henry Baardsen, Alta
Mange forsøk på å forlike seg, men absolutt alle forsøkene mislyktes
Læstadianismen som oppstod i Lappland på 1840-tallet er en vekkelsesrørelse som i løpet av alle de år som den har eksistert, dessverre har gjennomgått svært mange splittelser. De ulike grupperingene arrangerte (og forsøkte å arrangere) mange forsoningsmøter for å prøve å løse stridighetene som ledet til disse splittelsene.
Men på tross av det, mislyktes alle disse forsøkene på i få til forlikelse til slutt.
Les også:
Kun blodige forfølgelser og stor ytre motstand ledet til en varig forsoning
Det finnes kun ett unntak, og det var forlikelsen mellom de nyvakte og gammellæstadianerne som skjedde påsken 1924 i Sovjetsamveldet. Men egentlig arrangerte de ikke noe eget forsoningsmøte. Det var slik at representanter fra begge disse to grupperingene hadde kommet sammen til forsamling i kirka som er i bygda Lahti (Lahda), og som ligger i nærheten av Petersburg. På den tiden var det forbudt å holde husmøter. Og det eneste stedet hvor det på den tiden var tillatt å holde religiøse møter, var i kirka.
Sannsynligvis var det dette som kan forklare årsaken til at begge disse to grupperingene kom sammen til et felles arrangement. I løpet av dette møtet ble det slutt på alle uenighetene som hadde vært (og som hadde ført til splittelsen), og det ble en varig forlikelse.
Forlikelsen mellom kristne i 1924 holdt dem sammen, tross ytre forfølgelser
Denne forlikelsen var varig, på tross av alle de forfølgelsene som var under kommunisttiden. En forholdsvis liten gruppe – som bestod nesten bare av kristne med russisk nasjonalitet – lyktes med å leve som forlikte kristne, på tross av en tid med forvisninger, forfølgelser og påtrykk helt fram til 1990-tallet. Denne gruppen ble registrert (første gang) på 1920-tallet. Og i 1975 lyktes denne samme gruppen å registrere seg på nytt som en egen menighet.
Men læstadianismen som fantes blant finlendere og folk fra Ingermanland og som bodde i Russland, ble bevart kun som en personlig overbevisning bare blant noen få enkeltpersoner.
