Mulige årsaker til konflikten og splittelsen innen Alta-retningen

Kan de samme syndene som Paulus advarer for i 2Kor 12:20 være medvirkende til at den læstadianske menighet stadig splittes opp nye og nye grupperinger, slik jeg skrev i april 2024? 

Som enkeltkristne, som menighet og som vekkelse bør også vi våge å stille spørsmålet: Finnes det også blant oss – kanskje også innen Alta-retningen og i konflikten og splittelsen mellom RLM og ELM – noen av de samme store interne problemene som det var i menigheten i Korint? Og kan en av årsakene til at vår vekkelse stadig splittes opp i nye og nye grupperinger, være at disse synder tillates uten at det blir tatt et alvorlig oppgjør og satt en stopper for dem, synder som: 1. stridigheter, 2. misunnelse og avindssyke, 3. vrede/vredesutbrudd,   4. selvhevdelse, egoisme og intriger, 5. baktalelse og 6. uorden? Eller for den saks skyld bruk av usunn makt/maktsyke? En slik usunn menighetsleder var Diotrefes, som apostelen Johannes tok et alvorlig og direkte oppgjør med. Får slike usunne maktpersoner en alt for viktig og sentral lederposisjon i en kristen menighet, er det ikke tvil om at slike vil kunne  forårsake mye usunt innen kristenheten, og i verste fall kan slikt føre til konkret splittelse. 

Dette var synder som i stor grad florerte i menigheten i Korint, og som Paulus ikke aksepterte skulle finnes blant de kristne, siden disse syndene ikke var skrøpelighetssynder, men synder som hørte et liv i vantroen til . Og tilsvarende oppgjør med synder som hører et liv  i vantroen til – altså før noen omvender seg og blir en ny skapning i Kristus – bør vi også våge å ta. Ikke bare mot personer eller mot visse menigheter, men særlig mot den onde og mot de synder som den onde i alt for stor grad lykkes å få oss kristne til å leve i. Merk at jeg sier «å leve i» og ikke «å falle i». For vi snubler og faller alle. Men en kristen erkjenne og bekjenner disse syndene, og ber Gud om kraft til å opphøre med synden (1Pet 2:24, 4:1; Rom 6:2, 6:11, 6:18) og leve for rettferdigheten. Men den som «lever i» slike synder, mangler en sann syndserkjennelse, og innser ikke at stridigheter, misunnelse, maktkamp og egoisme er synd, men skjuler slikt med listige og fordekte intriger. Man vurderer alt ut fra egennytte, og å leve i slike synder blir en livsstil som man ikke engang ønsker å omvende seg fra. Og hvordan skulle man vel kunne det, siden man ikke tar inn over seg at slikt er synd. For sett med egne øyne, har man har alltid rett, mens de andre har feil. Derfor innser man ikke at man selv har noen grunn til å be om unnskyldning. Derimot er det alltid de andre som har feil, og som har årsak til å be om tilgivelse. Og så agerer man ut i fra det. Jesus kaller den onde for tyven, og sier: «Tyven er kommet bare for å stjele og myrde og ødelegge» (Joh 10:10). Og på grunn av stolthet – ofte fra begge parter – blir det gruppedannelser og splittelser, med alle de negative følger slikt alltid medfører. Venn skilles fra venn, familierelasjoner lider på grunn av slikt, alt konstruktivt samarbeid begynner å skrante. Det blir etter hvert som i et ekteskap som går i stykker. Partene flytter fra hverandre. Så finner man en ny og går inn i et nytt forhold. Og så skryter man av at det var det eneste rette man har gjort, siden man i den nye forelskelsens rus har fått det så mye bedre enn før. Nøyaktig de samme elementer finnes når en menighet splittes, og man knytter seg til en ny og «bedre» menighet. 

Mange av disse syndene forekommer dessverre også nå på 2000-tallet, og er fortsatt virksomme i alt for stor grad nå, også innen vår gren av den læstadianske vekkelse og i våre sammenhenger.  Jeg er rimelig sikker på at disse syndene i særlig stor grad bidrar til å splitte Guds folk, slik syndens vesen alltid er. Hovedpersonen for alt som er destruktivt blant Guds folk kalles i Bibelen for: den store drage, slangen, djevelen og Satan, han som forfører hele verden (Åp 12:9). Siden han stadig foretar listige angrep mot Guds folk (Ef 6:11), er det viktig at vi som søsken i troen ikke lar oss bruke gjennom den ondes list for at vi som kristne skal skade og ødelegge for hverandre (Gal 5:15). 

Maktmennesket Diotrefes og hans likesinnede

Når jeg skriver dette, kommer jeg på hva en psykolog i Norge som i flere tiår hadde jobbet i barneombudet i Norge, og som dessuten virket å ha god kunnskap om historie, fortalte oss under et seminar han holdt for oss i vgs. i forbindelse med temaet «Vold og utagerende adferd blant barn og unge». Han sammenlignet psykopater, men også utagerende unge som hadde narsissistiske trekk, med noen konkrete konger i enkelte land som egentlig i seg selv var svake når de stod alene, men som var usunne maktpersoner som han egentlig definerte som psykopater med klare narsissistiske trekk. Disse maktpersonene benyttet seg i stor grad av intriger, eller skitne og listige knep for å nå sine egoistiske mål. Det var dette som var «deres styrke», siden de helt taktisk spilte på støttespillerne som støttet dem. Uten «hoffet» rundt seg og som støttet dem i ett og alt, var de svake og stakkarsaktige. Hadde de for eksempel planer om å gå til krig mot et land eller å erobre nye områder eller land, gjorde de aldri det uten først å alliere seg med noen sterke støttespillere som de senere ville kunne få nytte av. De knyttet ulike bånd med dem, for eksempel ved å la sine sønner og døtre gifte seg med sønner og døtre til de som de søkte allianse med og som de senere ønsket  få nytte av i deres maktspill. Så inngikk den maktsyke kongen en gjensidig og forpliktende pakt med andre konger i nabolandene om å støtte og hjelpe hverandre i tilfelle noen av dem ble angrepet, eller om noen av dem valgte å gå til krig mot et annet land, eller ønsket å erobre nye områder. Sammen med sine allierte var den maktsyke kongen sterk nok til å våge å angripe de han måtte ønske, og til å overvinne fiendene.  Men alene var han for svak til å våge å gjøre det. Og på den måten fikk den maktsyke kongen mer makt og vokste seg stor, og fikk ære og berømmelse av langt flere enn tidligere. Slik fortalte psykologen som foreleste for oss at det er med barn og unge som står i fare for senere i livet å kunne utvikle sine eventuelle narsissistiske tilbøyeligheter. Blir det ikke satt en stopper for slikt før de fyller syv år, sa han, kan det ofte være for sent. Og nettopp slike kan senere i livet bli ekte psykopater, personer som han karakteriserte som «uhelbredelige», uansett hvor mye de enn gikk i terapi for å bli kvitt dette.

Noe tilsvarende som vi leser om ovenfor har nok dessverre vært synlig  også når det gjelder kristne sammenhenger. Siden slikt usunt har forkommet og kan forekomme, er det viktig å kjenne til og å våge å sette en tydelig grense mellom sunt og usunt, hva som er åndelig og hva som er kjødelig og syndig.  Og det var nettopp det både apostelen Paulus og apostelen Johannes våget å gjøre. Johannes våget til og med å kalle «maktpersonen i menigheten» med sitt rette navn, nemlig Diotrefes (3Joh). Dessuten orienterte han i sitt brev alle de kristne menighetene om at slike utfordringer kan oppstå, og hvilke skade slikt kan forårsake om ikke noen setter en stopper for det. Slik ga han et eksempel på hvordan kristne menigheter – og også vi – bør takle en tilsvarende situasjonen dersom maktpersoner trer fram i kristne sammenhenger med sin usunne maktutøvelse, gjennom de syndene vi kan lese om i 2Kor:12:20. Apostelen Johannes skriver:

• «Jeg har skrevet noe til menigheten. Men Diotrefes, som gjerne vil være den fremste blant dem, tar ikke imot oss. Derfor vil jeg minne om de gjerningene han gjør, når jeg kommer. Han baktaler oss med onde ord. Og han nøyer seg ikke med det: Selv tar han ikke imot brødrene, og dem som vil gjøre det, hindrer han i det og støter dem ut av menigheten. Du kjære! Ta ikke etter det onde, men det gode! Den som gjør det gode, er av Gud. Den som gjør det onde, har ikke sett Gud»,  3Joh 9-11.

Jeg mener absolutt ikke at noen av oss kristne legfolk uten faglig kompetanse til det, skal begynne å sette merkelapper på visse personer, eller å stille diagnose for å kartlegge hvem som er «psykisk syke», hvem som har narsissistiske trekk eller hvem som er psykopater. Slikt må vi  overlate til de som har god nok faglig kompetanse til å stille diagnose.

Men gjør som medkristne det, slik flere kan fortelle de har vært offer for, vil det bare føre til mye større skade enn til nytte. Og da blir den naturlige konsekvensen bli at de som det gjelder, opplever seg såret og trakassert, og ser det best å ta avstand fra en slik menighet. Dessverre hører man om slikt alt for ofte når det oppstår «bråk» i en menighet, og da er det iblant noen som er snare med «å psyke ned andre» ved å sette merkelapper og å dele ut diagnoser i mangel på gode og saklige argumenter. Og slikt skader alltid de som blir offer for slik uforstand.

Det som er viktig, er at vi – og særlig menighetenes ledelse – skal kunne vite kjennetegnene for bruk av usunn makt,  men også kjenne grensen for når en menighet utvikler seg til å bli en usunn menighet, og særlig om det går så langt at det kommer til syne klare sekteriske trekk. Slik jeg tror, er slikt svært vanskelig å oppdage for de som lenge har levd i en usunn menighet. I stedet for å klare å se og å innrømme slike usunne trekk, er det gjerne de andre det er problemer med, og at det heller er de som er syke. Derimot vil det nok være lettere for en utenforstående å klare å oppdage slikt. Men å lykkes med å få til positive endringer, er nok langt mer krevende. 

• Diotrefes – en ond og usunn maktperson i menigheten
• Fare for at maktpersoner søker posisjoner for å kunne utøve usunn makt
• Kjennetegn på et sykt åndelig liv og på en syk menighet
• Maktmennesker i menigheten – noen utdrag av boka
• Kjennetegn på en kristen menighet som er åndelig syk
• Psykopaten – Hvordan er han og hvordan takle han?

Karismatisk forkynnerstil appellerer til mange, også innen konservative menigheter som  læstadianismen

Slik jeg vurderer det, er det alt for mange som ikke i stor nok grad bygger sin tro og overbevisning på Skriften alene, slik et av Luthers aller viktigste reformatoriske prinsipper var. De har kanskje glemt at det eneste tillatte våpen en sann kristen får bruke, er Åndens sverd, som er Guds Ord (Ef 6:17). Resten av Guds fulle rustning er bare forsvarsvåpen, ment for å beskytte seg. Åndens sverd, som er Guds Ord, er virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd (Heb 4:12).

Jeg kan aldri glemme hva predikant Arne Filppa fra Sieppijärvi en gang sa om dette til Kåre Suhr. Han sa det noenlunde slik: «Åndens sverd, som er Guds Ord, er i seg selv så mektig og skarpt at det gjør sin fulle virkning uten at vi skal forsøke å gjøre det skarpere og kraftigere enn det er. Vi som predikanter får derfor forkynne Guds Ord med helt vanlig lav stemme uten å heve røsten eller å rope. Vi får ikke tro, sa den gamle og erfarne predikanten Filppa med flere års erfaring fra Finlands forsvarskrig mot Russland,  at Åndens sverd eller Guds Ord blir skarpere, mer levende eller mektigere ved å heve vår stemme eller ved å rope når vi taler Guds Ord».

Alle oss som kjente Filppa og som har hørt han forkynne, husker sikkert at han ikke bare anbefalte dette til andre, men at han også praktiserte dette i sin egen forkynnelse. På tross av at han bare var 17 år da han begynte som predikant og talte rolig og behersket, fikk han i sin ungdom oppleve at det ble en så stor vekkelse da han og en annen predikant holdt møter der. Hele bygda bortsett fra to menn omvendte seg. De syntes ikke det var så viktig eller så hast med å omvende seg ennå da, tidlig på 1930-tallet. Da jeg var tilkalt til storforsamlingen  i den lille bygda litt nord for Enontekiö på 1990-tallet ca. 60 år etter vekkelsen, levde fortsatt begge to. Men ingen av dem hadde ennå fått nåde til omvendelse, og om de fikk det, vet jeg ikke. Vekkelse skjer ikke om den Hellige Ånd ikke er virksom gjennom forkynnelsen. Og dette fikk Filppa erfare, selv om han ikke forsøkte å gjøre Guds Ord mer levende, mer virksomt eller skarpere enn Guds Ord i seg selv er. Derfor kunne han også veilede Kåre Suhr og andre predikanter slik han også gjorde. 

Dette fortalte Kåre Suhr til meg mange ganger når vi samtalte om hvordan vi predikanter skal og bør forkynne, og hvordan vi bør bruke stemmen vår. Samme veiledning som han fikk av Filppa, ga Kåre videre til meg. Guds Ord blir nemlig  ikke mer levende, og den Hellige Ånd er absolutt ikke mer nærværende gjennom en karismatisk talerstil, selv om mange dessverre tror det, og også gir uttrykk for det! Og derfor sier også noen det direkte: «Det er mer liv i forkynnelsen i RLM enn i ELM, derfor velger jeg å gå der og ikke i ELM».

En annen gang var Kåre og meg på besøk hos predikant Mauno Vuollo i Muonio. Også der samtalte vi om hvordan man bør forkynne og hvordan man bør bruke sin stemme. Mauno var som kjent både lærer og rektor, og med lang erfaring som forkynner. På 1700-tallet var det nemlig en kristen gruppe som ble kalt for «Roperne», og som virket både i Tornedalen og i Kautokeino forut for Kautokeinoopprøret. Slik navnet «roperne» tilsier, ropte og skrek de høyt samtidig som de forkynte omvendelse og syndenes forlatelse, og praktisk talt «truet» tilhørerne til å omvende seg. Deretter krevde de full offentlig syndsbekjennelse etterfulgt av ekstatiske rørelser. Fruktene av en slik misforstått kristendomsform – som Læstadius tok en klar avstand fra – er velkjent både fra Kautokeinoopprøret og fra Narva-vekkelsen, en ekstremt sekterisk vekkelse med svært mange elementer fra læstadianismen. 

Selv om Kåre Suhr ikke fortalte til Mauno Vuollo hva Arne Filppa mente om slike som trodde at Guds Ord blir mer levende og mer virkekraftig når man roper samtidig som man forkynner budskapet, fortalte Mauno om sin holdning til slikt. Etter at en tilkalt predikant hadde hevet stemmen og tempoet kraftig under sin forkynnelse og signaliserte at det er da Ånden er mest virksom, tok Mauno Vuollo den tilkalte predikanten til sides, og tok en grundig samtale med han om at slikt heller er kjødelig enn som et bevis på at det var Ånden som hadde vært virksom. Altså hadde de to gamle predikantene i vekkelsen, Filppa og Vuollo, samme syn som predikant Kåre Suhr hadde.

Mange som blir borte fra ELM og som går over til RLM

Skulle vi våge å telle alle dem som holder seg borte fra eller har forlatt sin hjemmeforsamling ELM – en praksis Heb 10:25  fraråder –  og som har gått over til RLM, blir det faktisk et meget stort antall personer inkl. foreldre, barn og deres familier. Det at RLM holder på å utvide kapellet i Rafsbotn for å få plass til alle som kommer over fra ELM, kan kanskje gi en liten indikasjon på at det er snakk om en betydelig stor gruppe. Men samtidig tyder dette også på at en splittelse virkelig er på gang. Når boka «Læstadianismens historie i Norge» omtaler forholdet mellom ELM og RLM, brukes det ord som «to motpoler» (s. 419), «fragmentering» (s. 425) og «splittelse» (s. 423 og 425). Slik jeg tenker, innebærer splittelse i dette tilfelle at menigheten først har vært en enhet alle tilknyttet ELM – dersom vi går tilbake begynnelsen av 2000-tallet –  og så har mange av ulike grunner gått ut av sin hjemmemenighet ELM og knyttet seg til den RLM, eller så holder de bare seg borte av ulike grunner. Selv om det er vanskelig både for meg, og kanskje også for andre, å innrømme at det i realiteten er snakk om en splittelse, tyder nesten alle tegn på at det faktisk er en virkelighet. For meg som opplevde den forrige vonde splittelsen i min barndom i vår hjemmemenighet, vekker alt dette vonde assossiasjoner.

For noen dager siden fortalte en kristen fra ELM hva en av predikantene i RLM hadde sagt til han: «Forkynnelsen i ELM er død forkynnelse!» Siden en av predikantene våger å uttale seg slik, er det da noe å undre seg over at slik negativ omtale og nedsnakking sprer seg som en ildebrann, og at en god del av de som har gått over fra ELM til RLM, av den grunn uttaler seg noenlunde tilsvarende? Apostelen Paulus uttrykker seg slik om denne formen for selvopphøyelse og selvros: «Det er ikke den som gir seg selv vitnesbyrd, som holder mål, men den som Herren gir vitnesbyrd», 2Kor 10:18. Og det er ikke bare Paulus som tenkte slik, men slik taler Guds Ord! Jesu innerste vilje og hans bønn til Faderen var og er at det ikke skal bli nye splittelser, men at vi alle skal være ett i Kristus :

• «Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg»,  Joh 17:20-21.
  
  

Derfor er det tydelig ifølge Guds Ord at slik nedsnakking, baktalelse, intriger og maktkamp er intet mindre enn stor synd innfor Gud, siden slikt både splitter og skader absolutt alle relasjoner på alle plan! Jeg mener med dette ikke å si at det er så mye mer av disse synder i RLM enn i ELM, siden vi alle er syndige og skyldige, særlig sett med Guds øyne. Så at begge parter har grunn til å opphøre med slikt, og å be om tilgivelse, er det ingen tvil om. Men så langt jeg har klart å registrere, har ingen av predikantene i ELM nedsnakket RLM fra talerstolen. Men når det gjelder motsatt vei, forekommer det rimelig ofte, dog ikke helt direkte. Men dog er budskapet helt tydelig for tilhørerne. 

For stor tillit til visse predikanter og deres subjektive tolkninger, på bekostning av Guds Ord og hva det lærer

Å være en ung kristen i åndelig turbulente tider, er absolutt ikke enkelt. Dette får jeg stadig tilbakemeldinger om. Som ung og uerfarne har de som oftest ikke nådd  å sette seg godt nok inn i hva Skriften lærer om de ulike teologiske spørsmålene som noen mener vi predikanter i ELM ikke lærer rett om. Vel må vi nok innrømme at ingen av oss er fullkomne, det er det bare Jesus som var. Vi predikanter og menighetsmedlemmer snubler ofte i så mangt, også i tale (Jak 3:2). Derfor har også vi all grunn til stadig å justere kompasset etter kartet og å se til at kompasset er kalibrert, dvs. at vi skal la Guds Ord være styrende for hva vi forkynner. Vi får altså ikke la egne følelser eller menneskers forventningspress påvirke verken innholdet eller forkynnerstilen vår. Det som er mer alvorlig, er at når det settes ut rykter at man i ELM har falsk lære, og at de unge derfor oppmuntres vil å vokte seg for det de hører og hva de tror. Slike antydninger er ikke uvanlig i deler av forkynnelsen i RLM, noe jeg også selv med egne ører har hørt betydelig mange antydninger om. Riktignok våger de ikke å si direkte at det gjelder forkynnelsen i ELM, men de fleste som selv har hørt på en slik nedsnakking, er klare på at de oppfatter det å gjelde sin egen hjemmemenighet ELM. Og siden de unge verken har lest nok eller har livserfaring nok til selv å gjøre en egen vurdering, velger mange unge å stole på at predikantene i RLM er mest pålitelige, og at de derfor velger å tro på dem, noe som lett vil kunne føre til at båndet til RLM styrkes. 

Når jeg selv med egne ører stadig får høre en slik nedsnakking, eller i alle fall når jeg får klare indikasjoner på det, gjør det meg veldig bekymret med tanke på framtiden. Og når jeg ytterlig får høre hvordan unge kristne fra ELM blir forvirret av en slik diffus nedsnakking fra RLM-hold, gjør det meg ennå mer trist. Jeg har også i år invitert to av predikantene fra RLM til et møte med oss som er forkynnere i ELM for å drøfte lærespørsmål og andre relevante spørsmål, men dessverre må jeg konstatere at det virker ikke å være interesse for det. Og heller ikke ønsker de å ha felles møte med styret og predikantene i ELM. Derimot gir de tydelig uttrykk for at de har god samvittighet og ikke har noe å gjøre opp for, og derfor er rede til å møte Gud med frimodighet og med en god samvittighet, slik en av dem sa til meg. Men virkeligheten er at i en konflikt er det ingen som med hånden på hjertet kan si seg å være helt ren eller uskyldig. En slik unnskyldning duger i alle fall ikke for Gud, siden Guds Sønn, Jesus Kristus selv sier:

«Om du da bærer fram ditt offer til alteret, og der kommer til å tenke på at din bror har grunn til å klage på deg, da la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror. Kom så og bær fram ditt offer! Skynd deg å være føyelig overfor din motstander mens du ennå er med ham på veien! Ellers vil motstanderen overgi deg til dommeren, og dommeren overgi deg til vakten, og du bli kastet i fengsel. Sannelig sier jeg deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre!»,  Matt 5:23-26. 

Min klare oppmuntring og mitt hjertes ønske og min bønn til Gud er at predikantene i RLM skal takke ja til et snarlig møte med oss predikanter i ELM,  slik at vi grundig får snakke ut om forholdene som råder, og særlig om de stadige antydningene om feil lære fra ELM-hold. Dette er absolutt det minste man kan forvente av slike som vil være Herrens tjenere og som mener seg å ha den Hellige Ånd og  god samvittighet. Alt annet er ukristelig! Og dette forventer også menighetens Herre av oss, ellers er vi uten unnskyldning når vi en dag skal møte Gud og må svare for hvorfor vi ikke vil la oss forsone med våre predikantbrødre og med vekkelsens menigheter. 

Kritikk av ELM-predikantenes forkynnelse fra RLM-hold

Også i dag, når det gjelder forholdet mellom RLM og ELM, opplever vi en renessanse når det gjelder synet på hva som er levende og hva som er død forkynnelse. Fra RLM-hold og fra de som har gått over fra ELM, er man ikke like fornøyd med forkynnelse i ELM som de er med forkynnelsen til predikantene i RLM , det legger de ikke skjul på. For dem duger det ikke at noen «taler som eller i samsvar med  Guds Ord» (1Pet 4:11). De forventer noe mer enn som så, siden en slik forkynnelse for dem kun er «teori», eller «studert og forberedt» forkynnelse, eller «Wikipedia-kristendom», noe også noen av predikantene fra RLM har sagt fra talerstolen. Derimot ønsker de mer liv i forkynnelsen, slik de mener de får gjennom forkynnelsen i RLM. 

Opprinnelig årsak til splittelsen var først ikke lærespørsmål, men det virker det å være i dag

I boka «Læstadianismens historie i Norge, kan vi lese s. 425: «Situasjonen med to lokale forsamlinger som ligger så nær som Elvebakken og Rafsbotn, og som ikke benytter hverandres predikanter, har sin parallell til situasjonen som oppstod med to bedehus i Alta på 1950-tallet. I likhet med situasjonen da handlet ikke splittelsen på 2000-tallet om lærespørsmål, men om personer og praktiske anliggender». 

Dette er også mitt inntrykk av hvordan det var da konflikten starter på 2000-tallet! Men siden begge parter verken var ydmyke nok eller var villige til å ta et reelt oppgjør med tidligere uoverstemmelser og personkonflikter, og til å snakke grundig ut om alt som hadde gått galt, utviklet konflikten seg i gal retning. Men dette har jeg ikke grundig nok innsikt i til å våge å uttale meg om. 

For mitt  vedkommende ble året 2010 et vendepunkt, særlig etter at en pedofili-overgrepssak i Jakobstad med forgreninger til RLM ble kjent og omtalt i media. Den eldste predikanten i RLM fornektet totalt ovenfor meg at noe slikt hadde skjedd, alt var bare oppdiktet og løgn. Og dette var årsaken til at jeg ikke har ønsket å reise på taleturer med nevnte predikant. Etter den tid har jeg ikke forkynt Guds Ord mer enn to ganger i RLM, i 2013 og 2014. Samme predikant signaliserte tydelig og åpent begge disse gangene at de som taler noe som tidligere ikke er lært der, ikke lenger er velkommen dit. Jeg talte de to gangene over teksten om «synderinnen i fariseeren Simons hus» og om «profeten Jona i Ninive». Muligens forklarte jeg ikke tekstene nøyaktig slik nevnte predikant ønsket, så derfor var jeg ikke mer velkommen til RLM. Jeg hadde nok en mistanke om at det i dette tilfelle kunne være snakk om lærespørsmål, men det har jeg aldri fått svar på. Heldigvis tok jeg opp begge talene, om det skulle bli spørsmål om  jeg eventuelt lærte feil. Etter den tid har jeg aldri blitt tilkalt til RLM, verken som predikant eller som tolk. Vel har de nok spredt rykte om at de har tilkalt meg, men at jeg ikke vil komme. Men jeg kan bekrefte at dette ikke er riktig!

Siden kritikken mot ELM angående hva som eventuelt læres feil er så diffus og vanskelig å få tak i, må man bare gjette seg til det.  Listen over det som ble nevnt på høstmøtet 2024 i Billefjord, det som det læres feil i, bestod av: 1. Nøkkelmakten, 2. Hvordan og med hvilke ord man skal forkynne syndenes forlatelse, 3. Jesu fullkomne forsoning, som startet allerede ved Jesu unnfangelse, 4. Gjenfødelsen, 5. Dåpen, 6. Fader-vår bønnen og 7. Nattverden. Jeg har konfrontert en av predikantene i RLM om de deler samme syn som i utleggelsen i Billefjord, uten å få noe vettig svar. Disse lærespørsmålene omfatter nesten hele den kristne lære. Tro om det kan være disse lærepunktene den eldste predikanten i RLM tenkte på, da han kom med følgende uttalelse:

• «“Hvis ikke vi får ha Kristi lære her, her og alle andre steder hvor Guds Ord predikes, så skal vi ta fram 5 toms spikeren. Det er bare å spikre fast bedehusdøra hvis vi ikke har Kristi lære!”

Så langt jeg har lyttet til forkynnelsen i RLM, gjentas ofte om andre som lærer feil om rettferdiggjørelsen, om dåpen, om at man skal si «himlene» og ikke «himmelen», om feil lære når det gjelder «Fader-vår bønnen», særlig den femte bønn som Jesus lærer oss kristne å be vår himmelske Far om med tro og tillit : «Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere» i Matt 6:12 og i Luk 11: «Og forlat oss våre synder, for også vi tilgir hver den som står i skyld til oss». 

Særlig påstås det at det læres feil når det gjelder den femte bønn. Syndsbekjennelse for Gud i håp om at Gud hører en slik bønn og kan tilgi er helt unyttig, lærer predikantene i RLM. Det hjelper like lite som å rope til de døde Russeluft-fjellene, sa en av predikantene i en preken. En annen av predikantene i RLM uttrykte seg slik: «

• Si at synden og syndens lovligheter begynner å komme inn blant oss. Vi lever litt si og vi lever litt så. Og det begynner å bli tungt å gå til en skriftefar, til en skriftemor å bekjenne sine synder og å legge dem bort. Og man vil ikke nekte kristendommen. Man vil være med. Men så begynner man etter fornuften, så som det også er sagt hvordan det skal bli i endens tid. Så begynner man å finne andre veier, andre løsninger. Det her vet jeg at dere unge hører og i vår tid: «Vi knepper våre hender når vi går i soverommet. Så snakker vi med Jesus og ber om at han skal ta bort, siden vi har vært og lekt med synden». Tror noen av oss som er her at det her fungerer? Det er som vi synger i en åndelig sang: «å komme dit og tro at alt er vel, men man ser at man seg selv har dåret».

Meg bekjent har det aldri blitt lært slik i den læstadianske vekkelse, ikke i Alta-retningen og heller ikke i ELM. Så hva som er målsetningen med å spre slike og og tilvarende usannheter, det kan man virkelig lure på. Er målet å nedsnakke andre for å spre dårlig navn og rykte og å forfremme seg selv som de eneste som lærer sannheten? Jeg tror faktisk det, men jeg håper jeg tar feil! At den stadige nedsnakkingen av hva andre lærer gjelder ELM, er det veldig mange som tror av de som har tatt dette opp med meg.

Hva lærte predikant Kåre Suhr om de 7 viktige lærepunktene nevnt ovenfor?

Etter at Kåre Suhr døde, har jeg flere ganger selv hørt i sendingene fra RLM at det er de som fører Kåres lærdommer videre. Om så hadde vært tilfelle, hadde det gledet meg. Da jeg kom til tro for 52 år siden, stod Luthers lærdommer særlig høyt. Slik Læstadius, Raattamaa og Erkki Antti nøye gransket Luthers skrifter, verdsatte de Luthers bibelske lærdommer særlig høyt, og lot seg veilede av dem. Årsaken var at de fant ut at Luther bygget på Skriften. På den måte var det Skriften som lærte og veiledet dem, og ikke Luther. Slik var det også for predikantene og eldre kristne i min barndom og ungdom i ELM. Når de veiledet og gav sjelesorg for meg og andre, var det ut fra Skriftens og Luthers lærdommer. Og det er jeg veldig glad for i dag når alt rundt oss er så kaotisk. For meg er det tydelig at også en del av predikantene i våre dager  i for stor grad mangler fast grunn å bygge sin forkynnelse på, noe som lett fører til en forkynnelse som ikke godt nok er forankret i Jesu og apostlenes lærdommer. 

Boka «Veien fra syndens nød til Guds fred» – en bok som alle predikanter burde få veilede

En viktig bok for predikantene og sjelesørgerne i vår menighet  ELM i min ungdom – som man kanskje kan kalle Bibelens «lille katekisme» – som de veiledet ut fra og som nesten alle på den tiden eide og leste mye, var boka: «Veien fra syndens nød til Guds fred», samlet og utgitt av Uuras Saarnivaara allerede på 1940-tallet. Han var virkelig en Luther-venn og en Luther-forsker som har skrevet mange og klargjørende bøker. I den norskspråklige versjonen utgitt i 1989, er det skrevet forord av Olav Berg Lyngmo og Kåre Suhr. Selv har jeg hatt boka helt fra min ungdom både på finsk og på svensk, slik at innholdet er velkjent for meg, slik det også var for Kåre Suhr, for vår forstander Theodor Olsen og for så godt som alle som fungerte som sjelesørgere i vår menighet.

Når jeg nå lytter på sendinger fra RLM, er det tydelig at verken  Luther eller hans lærdommer i Den Lille- og den store Katekisme er noe som de kjenner særlig godt til eller lærer i samsvar med. Og heller ikke kjenner de boka «Veien fra syndens nød til Guds fred», eller lærer i samsvar med den. I den boka går man gjennom det grunnleggende i den kristne barnelærdommen:

1. Hva er synd, og i hvilke tilstand er mennesket under syndens herredømme?
2. Hva har Kristus gjort til vår frelse?
3. Hva er den kristne menighet eller kirke?
4. Hvor finner vi Kristus og nåden?
5. Hva er forholdet mellom den hellige dåp og den saliggjørende tro?
6. Hva er omvendelsen?
7. For hvem skal vi bekjenne syndene våre?
8. Hvilke synder skal vi bekjenne i det private skriftemål og hvordan skal vi gjøre det?
9. Hva er nøkkelmaktene? 
10. Hva er de kristnes prestedømme?
11. På hvilke måte får vi syndenes forlatelse og Kristi rettferdighet? 
12. Er angeren en betingelse for at syndsforlatelsen skal være gyldig?
13. Skal syndenes forlatelse forkynnes med forbehold?
14. Hvordan fødes den rette tro?
15. Hva er den rette tro?
16. Kan vi være visse på vår vår salighet og nådestand?
17. Hva er Den Hellige Ånds gjerning og virkning?
18. Hvilke er den levende tros frukter?
19. Hvordan forholder Gud seg til de troendes synder?
20. Hvordan skal vi forberede oss til nattverden og hvordan skal vi bruke den?
21. Hvordan skal Guds Ord forkynnes?
22. Hvordan skal de hjelpes som er i syndenød?

Slik vi merker av innholdsoversikten, er dette et lite og enkelt hefte som er til god hjelp og veiledning for enhver som vil bli frelst. Etter min vurdering passer den særlig godt for alle som er søndagsskolelærere, for predikanter og for alle som driver enhver for kristendomsundervisning. Dessuten er boka en god og trygg veiledning for alle som driver sjelesorg. 

Hadde Bibelens veiledninger gjennom dette lille hefte fått veilede oss predikanter i RLM og ELM, alle menighetsforstandere og styremedlemmer, mener jeg bestemt at alle de helt unødvendige beskyldningene om at andre lærer feil, ikke hadde forekommet. Og da hadde vi ville kunne unngå de fleste konfliktene. Det ville ha ført til velsignelse, til styrke og visshet i troen. Da hadde det også vært klart for oss at vi tvers i gjennom er syndere, og at det ikke bare er grove gjerningssynder som er synd som vi både må angre og be om tilgivelse for, først og fremst for Gud, for alle mennesker vi har syndet mot, men også innfor en skriftefar. Og da ville vi kunne skille på hvilke synder vi får bekjenne for Gud, og hvilke synder som skal bekjenne for mennesker.

En del av den forkynnelsen og veiledningen vi hører mye av i dag, er alt for upresis og med rimelig stort innslag av karismatiske elementer, noe som skaper stor fasinasjon av en stor del, men forvirring og utrygghet blant mange, og da særlig barn og unge. Når det gjelder syndsbekjennelse, tror jeg personlig at det absolutt ikke finnes en eneste kristen som har bekjent alle sine synder i tanker, ord og gjerninger for en skriftefar, absolutt ikke i en eneste menighet. Selv om man kan få høre en slik lære også i våre sammenhenger og i RLM, finner man ikke støtte for det i Jesu eller i apostlenes undervisning. Slik lærte ikke Luther, ikke Læstadius, ikke Rattamaa, ikke Kåre Suhr og heller ikke vi i ELM. Og slik læres det heller ikke i boka «Veien fra syndens nød til Guds fred». I forordet til boka skriver Kåre Suhr:

• «I den lille bok «Veien fra syndens nød til Guds fred», har Uuras Saarnivaara gitt oss en klar veiledning i Guds frelses ordning. Vi har her klare lærdommer, grunnet på Bibelens og Luthers skriftet; veiledning og opplysning for alle som søker frelse og fred for sin sjel.
  
  Hensikten med boken har da også vært at den skal bli til hjelp for de som er kommet i syndenød. Men det er også nødvendige lærdommer for alle som vil veilede mennesker som er i syndnød, så de kan finne og motta syndenes forlatelse og fred med Gud. Måtte boken bli til velsignelse og trøst for mange!
  
  Kåre Suhr

Alta 30.10.2024

Henry Baardsen

… fortsetter…