av Tidligere denne uke hadde Gun og jeg en helt spesiell opplevelse som jeg vil dele. Aller helst skulle jeg ville holde dette for meg selv uten å fortelle det til andre enn vår aller nærmeste krets. Men siden vi fikk oppleve det, kan det muligens være at det ikke var av ren tilfeldighet. Hadde bare en av oss opplevd å få se og høre det vi fikk være med om, ville jeg aldri våget å fortelle om det, siden ingen ville ha trodd historien. Men siden det ble vist for meg to ganger og for Gun en gang, våger jeg det. Jeg er verken profet, profets sønn eller har synske gaver, og ønsker derfor ikke å tolke eller tyde hendelsen.
Som mange kjenner til, ble Elvebakken bedehus revet denne uke. Da hadde huset tjent som samlingssted hvor Guds Ord har blitt forkynt nesten i 70 år. Særlig vi som hadde foreldre som tilhørte menigheten, og som er født før bedehuset ble bygget, har hatt et nært forhold til bedehuset. Selv gikk jeg på søndagsskole der fra barn av, og slik var det også i min tidlige ungdom. Dessuten deltok vi regelmessig på forsamlingene. Så mye positivt var det fra den tiden, det er det ikke tvil om. Men under planleggingen av bedehuset på begynnelsen av 1950-tallet var det rimelig turbulente forhold, noe som førte til splittelse med to menigheter og to bedehus med kort avstand fra hverandre. Ofte er det slik at historien gjentar seg, både på godt og vondt. Det skrev jeg litt om for noen dager siden. De kristne opplevde turbulente tider, både i forbindelsen med krigen og i forsamlingslivet, men de valgte som oftest å fortie og å fortrenge alt som hadde vært vondt og traumatisk. Slik var med veldig mange som jeg kjente.
Så til den litt skremmende og uforklarlige opplevelsen både Gun og jeg hadde i går:
Mandag kveld var vi ute på en liten spasertur. Siden de som best holdt på å rive bedehuset, dro vi bort til Alta bru i håp om å få tatt noen bildet før bedehuset ble fjernet. På brua tok jeg 3-4 bilder, og så spaserte vi videre før vi dro hjem igjen. Ikke noe spesielt med det. Selvsagt så vi på bildene da vi kom hjem, og samtalte litt om våre opplevelser fra de siste 45 år som vi har tilhørt miljøet. Og naturlig nok dukket det opp både gode og ikke så gode minner. Dessuten hadde jeg samme dag fått en mail, og i det skrivet ble også noe av det som har skjedd i fortida tatt opp.
Dagen etter, på morgenen, fortsatte vi samtalen, slik som så ofte skjer når vi sitter rundt matbordet. Vi leste på nytt gjennom mailen, og samtalte litt om innholdet som nødvendigvis ikke bare var positiv med tanke på nåtid og framtid. Men slik er jo engang livet. Vi møter medgang og motgang, gleder og sorger, og godt og vondt går ofte hånd i hånd. Samtidig må vi lære å leve «i ære og vanære, med dårlig rykte og godt rykte, som forførere og likevel sannferdige», slik Paulus uttrykker det i 2Kor 6:8.
Det gode med å være en kristen – men samtidig ofte noe som kan være svært krevende – er å ta et reelt oppgjør med fortiden, med det vonde, med synd. Først og fremst er dette viktig i vårt eget liv. Derfor er det viktig å innrømme våre egne synder og feiler, å be om tilgivelse av et ærlig og oppriktig hjerte, for på den måten å klare å legge alt vondt bak seg. Selvsagt gjelder ikke dette bare oss som er kristne. Men for at relasjonene og vennskapet i ettertid skal kunne bli gode, og for at kjærligheten på nytt skal få forene og lege sår, er et sant og reelt oppgjør med fortiden særdeles viktig for oss alle. Det er faktisk en betingelse for at gamle sår skal leges, at forholdet skal kunne bli varig godt og at man skal klare å legge bak seg alle vone og sårende opplevelser og minner.
Splittelsen som skjedde mellom Elvebakken vest og Elvebakken øst var noe som det faktisk ikke ble tatt et oppgjør med før alle unntatt noen få var døde. Uten at det var noen kjent lærestrid og uten direkte åpen konflikt, gled menighetens folk fra hverandre, uten at noen konkret grep inn, annet enn helt i første fase. Litt etter litt kjølnet kjærligheten, og snart følte partene at de ikke hørte sammen eller hadde samme ånd. Siden de ikke valgte å ta et reelt oppgjør, ble kløften bare større og større, til de til sist faktisk ikke kjente hverandre, åndelig sett slik noen av lederne sa om en av predikantene fra sitt tidligere bedehus: «Vi kjenner ikke han!» Uten er ærlig og sant oppgjør, la man grunnvollen for nye bedehusbygg, og bygde videre på en grunnvoll som var bygget under ukjærlighet og beskyldninger. Kanskje var det slik avdøde predikant Aarne Filppa sa til meg om byggingen av Sieppijärvi kirke: «De lagde kirkas grunnvoll under strid og uenighet. Og det ble det ingen velsignelse for Sieppijärvi av».
Et av bildene av Elvebakken bedehus som jeg tok på tirsdag, kan se sees nedenfor:
Mens vi under frokosten så på bildet, sier Gun til meg: «Send bildet til vår sønn …!» Og det gjorde jeg. Mens jeg så på bildet, skjedde det noe helt uforklarlig. Fra det ene stillbildet kom det plutselig en meget kraftig lyd, og jeg ante at noe var på gang. Jeg stod med telefonen i handa, men skjønte absolutt ikke noe av det som skjedde. Gravemaskinene som da var i arbeid på tomta, holdt på med sitt på bakkenivå. Under stort bulder og brak begynte en av taksperrene å falle i retning mot bakken på husets sydside, helt av seg selv, uten at noen av gravemaskinene var borti huset. Så snart sperren støtte mot neste sperre, falt også den. Og det gikk bare noen få, korte sekunder, så var alle sperrene falt ned, og lå delvis på hverandre. Slik det framgår av bildet, var den hvite veggpanelen ennå ikke fjernet. Veggene var derfor avstivet, og ville ikke ha kunne falt ned av seg selv. Og heller ikke om en kraftig gravemaskin skulle prøvd å få dem til å falle. Men så snart taksperrene hadde falt ned og ble liggende oppe på veggkonstruksjonen, begynte vegg etter vegg å falle ned på bakken, med er stort og kraftig bråk. Jeg ble slått av skrekk. For jeg hadde jo ikke tatt noen video av bedehuset, bare noen få stillbilder. Men på tross av det, trodde jeg faktisk det var en virkelig video, like ekte så det ut. Det første jeg tenkte, var at dette må jeg snarest mulig vise til Gun. Hun må få se det, så spesiell og levende var videoen. Da jeg viste telefonen til Gun for å vise filmen, var den faktisk der, og hun fikk se hele seansen, nøyaktig slik jeg like før hadde sett. Og også hun ble skremt av det som hun så. For hele bedehuset falt – inklusiv ytterveggene med ytterpanelen på – bare i løpet av noen få sekunder, helt uten noen form får ytre påvirkning verken av mennesker eller maskiner. Og det som også hun ble skremt av, var den spesielle og intense lyden vi begge hørte. Også hun trodde vi hadde sett en virkelig videosnutt. Derfor sier hun: «Send også den til … !» Da jeg prøvde å finne filmsnutten, fant jeg ikke noe annet på telefonen enn de samme stillbildene jeg kvelden tidligere hadde tatt. Vi skjønte absolutt ikke noe det som vi begge hadde sett og hørt, og hvordan filmsnutten hadde kommet inn i telefonen.
Like etter kledde jeg på meg, for jeg skulle dra på en litt lengere sykkeltur til Simanes. Den ble nok litt lengere enn det, ca. 48 km til sammen. Jeg sa ikke noe til Gun, men på vei mot bedehuset håpet jeg at jeg skulle finne hele bedehuset helt nedrevet når jeg kom fram. I tiden fra bildet ovenfor ble tatt til jeg stanset på brua for å ta nye bilder, hadde gravemaskinene og de andre anleggsmaskinene jobbet i mange timer med å rive bedehuset. Alt av ytterpanel var da fjernet, og det meste av bedehuset hadde allerede falt ned på bakken og var fjernet. Men noen av taksperrene var fortsatt på taket, slik bildene nedenfor viser. Muligens var det den store langsgående ventilasjonskanalen som hindret disse sperrene fra å falle ned. På bildene nedenfor kan dere se hvordan det så ut på bedehustomta i går formiddag, da jeg dro på sykkeltur.
Samtidig som jeg syklet for å se om noe av bedehuset stod igjen, var Gun like urolig som meg. Også hun håpet på at alt skulle ha falt ned, slik at vi begge skulle klare å legge minnet av den intense lyden og den sterke videoen bak oss. Ingen av oss skulle egentlig ønske å se det vi så og høre det vi hørte, siden det var så skremmende å være vitne til at vårt eget , ærverdige bedehus gjennom et et langt liv, med et stort brak skulle falle til jorden i løpet av noen korte sekunder.
Slik bildet til høyre viser, hadde riktignok taksperrene over ventilasjonskanalen som en enhet delvis falt ned på bakken. Men slik så det ikke ut på filmsnutten som ble vist for oss. Alt falt totalt sammen i løpet av noen sekunder.
Etter at jeg var kommet hjem fra sykkelturen, håpet vi begge på at det skulle finnes en naturlig forklaring på det hele. Derfor søkte jeg på nytt gjennom telefonen om jeg kunne finne en video som viste dette, eller i det minste at noen av stillbildene på nytt skulle begynne å røre på seg. Men filmsnutten var og er som sunket under jorden. På ettermiddagen i 4-tida sier Gun: Du må ringe til vår sønn … . Kanskje han kan gi en naturlig forklaring på det som skjedde? Og det gjorde jeg. Vel, sier han: «Enkelte telefoner har en spesiell tilleggsfunksjon som gjør at det blir tatt en helt kort filmsnutt før og etter bildet (Live photo eller tilsvarende). Men filmsnutten kan ikke vise noe annet enn det som vises på bildet». Men, sier han: «Det kan jo være at det ble vist dere».
Etter å ha opplevd dette, kom jeg til å tenke på en opplevelse på 1. påskedag. Etter at forsamlingen var slutt, stod vi noen personer utenfor bedehuset og samtalte. Da spurte en av meg: «Er alt klappet og klart til at jeg skulle holde innlegget om bedehusets 70-årige historie?» Jeg svarte: «Uansett om man forbereder seg hvor godt som helst, er det viktig å gi plass til at Gud, slik at også han skal få plass til tale». Da svarte en annen: «Mener du virkelig at det er Gud som skal rive bedehuset?» Slik jeg tenker, var det nok bare uttrykk for hans humor. Så derfor tenkte jeg ikke mer på det. Tidligere hadde samme person sagt til meg noe slikt: «Om du under det historiske innlegget sier noe ufordelaktig, skal vi få deg fjernet som predikant!» Også det tolket jeg som humor, og det er jeg rimelig sikker på at det også var. Jeg mener ikke med dette å si at disse to uttalelsene hadde noen sammenheng med det som Gun og jeg fikk oppleve. Men en sak er viktig for oss alle å minnes: Gud ransaker våre hjerter, og han kjenner våre hjerter. Dessuten hører han hvert eneste ord vi sier, også de «unyttige ordene» (Matt 12:36).
Tydningen av hendelsen «bedehuset som falt, fullstendig uten påvirkning av ytre krefter», viser litt av Guds allmakt. Derfor bør vi være ydmyke, både i forhold til våre ord og til hva vi gjør. Da Guds folk hadde kommet hjem etter 70 års fangenskap i Babel, innså de at de hadde havnet dit på grunn av sine egne og sine fedres synder. Da vi nå, 70 år etter at det forrige bedehusets grunnvoll ble lagt og skal legge en ny grunnvoll for vårt framtidige bedehus, er det derfor viktig at si skulle gjøre slik Guds folk gjorde på Esras og Nehemias tid da de stilte seg ydmykt innfor Gud i en sann selvransakelse :
- «Min Gud! Jeg er så skamfull og ydmyket at jeg ikke kan løfte mitt ansikt opp mot deg, min Gud! For våre misgjerninger har vokst oss over hodet, og vår skyld er blitt så stor at den når til himmelen. Fra våre fedres dager har vi vært i stor skyld like til denne dagen. På grunn av våre misgjerninger har vi – sammen med våre konger og prester – vært overgitt i fremmede kongers hånd, under sverdet, i fangenskap, til plyndring og vanære, som det viser seg på denne dagen», Esr 9:6-7.
Vi bør merke oss at her bekjentes ikke andres synder, og at det var andres skyld alt det vonde de måtte oppleve. Esra kjente skam, og ble ydmyket innfor Herrens altseende øyne. Derfor våget han ikke å skylde noe på andre. For han hadde både selverkjennelse og syndserkjennelse. Nei, han bekjenner først sine egne synder, og gjør seg ett med folket og med hans fedre, med kongene og med prestene. Vel kunne det kanskje være en viss forskjell, menneskelig sett. Men innfor Gud var han en like stor synder som alle andre. I det perspektivet var det ingen forskjell!
I løpet av vårt bedehus’ 70-årige historie kunne det kanskje være fristende å trekke fram enkeltpersoner, deres svakheter og feiler. Gjør man det, vil man snart oppdage at noen har vært mer besværlige enn andre. Og slik har det sikkert vært, menneskelig sett. Men ved å ha for stort fokus på andres feiler, er det fare for at man ikke selv ser at man er like medskyldig og kanskje er en ennå større årsak til de interne stridighetene enn de andre. Men det var ikke tilfelle med Esra. For han gjorde seg ett med folket, lederne, prestene og kongene, og så seg ikke selv noe bedre og vellykket enn dem når han stilte seg i bønn for Gud for å be om nåde og tilgivelse. Men helt sikkert at ba han også om at byggingen av tempelet skulle lykkes og bli til velsignelse for folket. men Guds Hellige og store navn til ære.
Når grunnvollen for vårt nye bedehus skal legges, og selve bygningen skal reises, er det særlig viktig å gjøre det i ydmyk bønn, med ønske om Guds velsignelse. Uansett hvor profesjonelle bygningsmennene er, er det viktig å minnes at dersom Herren ikke er med, er alt forgjeves. Herren kan faktisk få praktfulle hus til å falle i grus, uten menneskelig hjelp. Så allmektig er han! Og det er også han som må få bygge huset (Sal 127:1). Alt vi gjør i ord eller gjerning, bør vi derfor gjøre Jesu Kristi navn (Kol 3:17), og takk Gud Fader ved ham, også under arbeidet som venter oss fram til det nye bedehusets skal innvies.
Det får vi alle i ydmykhet be om skal lykkes!
Alta 20. april 2023
Henry Baardsen
For de som vil se hvordan Elvebakken bedehus virkelig falt på en naturlig måte, kan gjøre via Karl Gustav Olsens Facebook-side
