av «Čuorvut-vekkelsen» eller roperne
Denne vekkelses samiske navn ble på norsk side kalt for «Čuorvut-vekkelsen», og navnet viser på den domsforkynnelse som vekkelsens tilhengere og særlig «roper»-predikantene – som hovedsakelig var samisk nomadefolk – brukte når de prøvde å få folk til å omvende seg. Čuorvut er et samisk ord, som betyr «å rope flere ganger». Fra Nord-Sverige ble denne vekkelse spredd via markeds- og nomadetrafikken.
Hadde Čuorvut-vekkelsen røtter i en fortrengt sjamanisme?
Ifølge sameforsker Risto Pulkkinen kunne elementer i Čuorvut-vekkelsen være hentet fra en hardt fortrengt sjamanisme som hadde vært rådende i de samiske områdene.
Roald E. Kristiansen skriver om bakgrunnen for den meget spesielle Kautokeino-vekkelsen:
«Men også i kirkelige kretser hadde den pietistiske livsanskuelse fått gjennomslag, og i Tornedalen var særlig presten Isak Grape og hans adjunkt Nils Wiklund blitt grepet. To hendelser i 1770 og 1773 markerte begynnelsen på et ti-år preget av vekkelse der botsforkynnelse og ekstatiske rørelse sto sentralt. Det begynte med en 11 år gammel jente, Stina Larsdotter, i Nedertorneå sogn, som plutselig ble grepet av ekstase og tok til å forkynne og formane sine nærmeste om nødvendigheten av å leve et nytt liv. Stina var for ung til å kunne lese, men da hun tre år senere oppholdt seg i Torneå stad der hun livnærte seg av tigging, ble hun tatt hånd om av en mann som lærte henne så mye at hun kunne motta nattverden. Hun fortsatte imidlertid å forkynne og kunne ble grepet av ekstase så ofte som 7-8 ganger om dagen etter å ha hørt en preken eller sett noen begå syndige handlinger. Etter hvert avtok ekstasene noe i hyppighet, men kunne fortsatt komme en gang hver dag.
I 1773 begynte en annen 11 år gammel jente, Sophia Hast, å tale i ekstatisk tilstand på samme måte som Stina og snart ble flere mennesker ble grepet og en religiøs vekkelse spredte seg raskt til Övertorneå og til Överkalix, Gällivare og Jukkasjärvi. På sitt meste hadde vekkelsen 87 predikanter som omfattet både barn, kvinner og menn. De fleste var fattige mennesker av «lav byrd» – formodentlig samer. Vekkelsen fikk en avlegger blant Kaitomsamene i Gällivare. Herfra spredte den seg nordover til Kautokeino der predikantene fikk tilnavnet «roperne».
«Et kjennetegn ved denne vekkelsen var at unge mennesker, ofte kvinner,
hadde visjoner om både himmel og helvete og om hvem som ville havne
der som frukt av sine gjerninger. Slike vekkelser førte til sterk
vekkelsesforkynnelse…»
Kilder:
- Čuorvut-liike
- Laestadiolaisuus
- Viklundin heräys
- Seppo Lohi 2000, s. 94
- De historiska relationerna mellan Svenska kyrkan och samerna
- Folk i Nord i møte med prester fra sør
- Karesuando (Enontekis) församlings gamla kyrkor
- Kahden valtakunnan kansalaiset
