Egen personlig erfaring fra tiden da loven anklaget og fordømte meg, men tuktet meg til Kristus

 

For snart 50 år siden opplevde jeg personlig hvordan det føltes i mitt hjerte å leve under lovens forbannelse og med dommen i mitt eget hjerte. Jeg fikk kjenne Guds strenge vrede på grunn av mitt frafall og mitt syndige liv, siden jeg hadde forlatt min barndoms Jesus og levd slik den bortkomne sønn levde et liv borte fra Gud og fra faderhjemmet over en periode på ca. fem år. Jeg hadde sløst bort hele farsarven, jeg følte at jeg hadde syndet  både mot himmelen og mot Gud. Det var virkelig tøft for en ungdom på 21 år å få oppleve et så sterkt kall – nærmest som et ultimatum fra Gud da han talte til mitt hjerte og sa: «Henry, siden du i dag kjenner så sterkt og så intensivt at Jeg kaller på deg, og du hører Min røst så tydelig, så forherd ikke ditt hjerte (Heb 3:15). Omvend deg i dag, så lenge det er tid, før det blir for sent!»

 

Særlig natten før jeg ble et Guds barn, opplevde jeg praktisk talt det samme som Israels folk da de var på flukt for Faraos store hær som forfulgte dem med stor  vrede. Trusselen nærmet seg dem skremmende og faretruende fort, og fiendene kom nærmere og nærmere. Og de hadde ingen fluktveier. Og havet var foran dem. Det var det eneste stedet de kunne flykte, men det hadde betydd døden for dem (2Mos 14). Snart er det for sent, og det er ute med oss, tenkte de kanskje. Da ble Israels hær grepet av stor redsel, og de ropte til Herren.

 

Nettopp på denne konkrete situasjonen tenkte jeg natt til 14.5.1972, og jeg så absolutt ingen muligheter mer. Der lå jeg helt alene og hjelpeløs i en liten brakke uten å få sove, og gråt mine sorgens tårer. Mine kristne foreldre og søsken var mange hundre kilometer borte. Jeg hadde ingen telefon, og mobiltelefoner var ikke oppfunnet på den tiden.  Får jeg ikke hjelp, går jeg fortapt, tenkte jeg. Og alt sammen var bare min skyld.

 

Da ga jeg et løfte til Gud: Våkner jeg opp i morgen tidlig, skal jeg overgi mitt liv til Herren, om du vil ta imot meg og om du gir meg nåde. Og jeg sukket og ba: Kjære Gud, gi meg omvendelses nåde! Send meg den hjelp som jeg trenger, slik at jeg kan få bli et Guds barn og få min synd utslettet. For jeg var klar over at jeg ikke kunne hjelpe meg selv eller bli en kristen på tomannshånd med Gud, uten hjelp av noen som allerede var kristen. Slik var det i alle fall for meg. Slik påkalte jeg Herren, og ba i min nød mine egne frelsesbønner, men på min enkle måte der og da. Kanskje nødvendigvis ikke med så mange ord, men fra hjertets dyp.

 

Et slikt sterkt kall fra Gud glemmer jeg aldri, for det var så tydelig og så intensivt. Og jeg kjente Guds kjærlige kall, samtidig som mitt eget hjerte og mine mange synder fordømte meg. Kanskje ikke bare konkrete synder som jeg hadde gjort, men særlig vantroens synd.  Og dette på tross av at det var ingen mennesker som hadde fordømte meg eller anklaget meg på grunn av mitt frafall og min synd, bortsett fra Guds kallende stemme i mitt hjerte. Men Satan fordømte meg sterkt, og pekte på min håpløse situasjon. Og så viste han meg fortapelsen dyp foran mine øyne.

 

Selv om Gud kalte på meg, fantes det ingen fordømmelse fra hans side. Hans kall var alltid sterkest da jeg var helt alene, da alt var helt stille uten noen form for ytre forstyrrelse, og aller sterkest på natten. Ingen andre enn jeg selv kunne registrere det, tror jeg i alle fall. Og selv prøvde jeg å skjule det så godt jeg kunne, slik at ingen skulle klare å oppdage det eller skulle begynne å spørre meg om hvorfor jeg var så bekymret og nedtrykt.

 

På en måte følte jeg nok at kanskje Gud var vred på meg på grunn av at jeg helt bevisst hadde vendt ham ryggen. For det hadde jeg gjort, uten tvil. Heldigvis hadde jeg et positivt gudsbilde, og trodde og håpet tross alt at Gud egentlig var god og kjærlig, og forhåpentligvis ville forbarme seg over meg. Derfor hadde jeg en indre men skjult lengsel etter Gud i mitt indre, selv om jeg også fikk oppleve litt av Guds vrede da han vekket min samvittighet gjennom sin krevende lov og gjennom sin tjener Moses.

 

Tross alt takker jeg Gud for at han gjennom Moses og loven var var vred på meg, siden det ikke var det siste jeg fikk oppleve. Men det var Guds måte å vekke meg på og å kalle på meg. For støyen rundt meg – verdslig musikk i bilen og ofte på arbeidsplassen, et syndig liv i sus og dus blant kameratflokken og ellers mye ukristelig.  Lydnivået og støyen av ulik slag var så høy at jeg ikke hørte Guds kallende stemme. Og slik registrerte jeg heller ikke, og fikk heller ikke tid til å oppdage at Gud søkte og kalte på meg. Derfor måtte kanskje Gud tukte meg så hårdt, men heldigvis kjærlig og skånsomt.

 

Mest av alt takker jeg Gud for at hans vrede opphørte, og at han trøstet meg så herlig ved evangeliet og ved at hans Sønn Jesus Kristus ble meg til frelse og evig liv (Jes 12:1-2).

14. mai 2021 – for tre dager siden – var det på dagen 49 år siden jeg opplevde dette mektige Guds kall i mitt hjerte. Og dess større ble kontrasten da jeg til min store glede fikk oppleve det store under å bli et Guds barn bare et halvt døgn etter det. 

Alt dette er virkelig noe det er stor grunn å takke Gud for!

Henry Baardsen,
Alta