av Kilde: Jumalan käskyjen pääytimen selitys ja lain väärästä ja oikeasta käytännöstä, s. 166 og s 168. Suom. G.D. Oppi-isä Lutherin kolme ajankohtaista selitystä. Vaasa 1952 (Ev. luth. todistajain seura). Predigt über 1. Tim. 1, 3-7. 17.3. 1525. WA 17,1,102-120.
Oversatt av Henry Baardsen, Alta
Martin Luther om den kristnes forhold til Guds lov:
Slik jeg tidligere har sagt, så er ikke Guds lov avskaffet. Men den forblir for alltid. Og det er heller ikke mulig at loven skulle kunne bli avskaffe. Derimot vil loven vil alltid stå ved makt.
Men den rettferdige har den Hellige Ånd, og også et rent hjerte. Og ved det oppfyller han alt det som loven krever…
Siden det står slik til med en kristen – slik jeg har sagt – så gjør han alt det som loven krever. Fordi han har et rent hjerte i forhold til Gud, så han gjør og unner han alt godt til alle mennesker. Og han vil heller ikke gjøre noe som helst ondt mot noen. Derfor har han allerede gjort det som han burde gjøre. Og han skulle heller ikke ønske å gjøre noe annet, siden han har den Hellige Ånd som antenner hjertet, slik at han får lyst til å gjøre det gode.
Derfor kan man heller ikke kreve av ham at han skal være from, slik man heller ikke kreve av en mann at han skal være en mann, eller at en kvinne skal være en kvinne. De rettferdige er skapt fromme, allerede før loven var til. Dersom du skulle begynne å kreve fromhet av en rettferdig kristen, så våger jeg å si at du er uforstandig, siden du krever av han det han allerede har gjort, eller at du forbyr han å gjøre det han ikke kunne tenke seg å gjøre. Det er derfor klart at loven ikke har noe mer å kreve av en rettferdig.
Men når loven krever noe av noen, så tyder det på at den som den krever noe av, ennå ikke er rettferdig eller hellig. For Gud er ikke uforstandig, slik at han skulle begynne å kreve at man skal gjøre det som man allerede gjør.
