av De to sistnevnte ble av de nyvakte ansett å være alt for evangeliske, noe som for øvrig Johan Raattamaa og Erkki Antti selv avviste. For de mente nemlig at de forkynte uvilkårlig syndenes forlatelse kun til de som loven hadde fått vekke en sann syndserkjennelse i, og som lengtet etter Guds nåde. Derfor ringeaktet de ikke loven og dens forkynnelse. Men loven skulle forkynnes for de som var under loven for at den skulle virke en sann syndserkjennelse og få lede de angrende til Kristus, til nåden og til å motta vidnespydet om syndenes forlatelse. Derfor ville ikke Raattamaa ta til seg kritikken fra “de nyvakte” eller gi etter på det harde presset og på kravet om en “ny vekkelse” for de som allerede hadde sluppet fri fra lovens anklager og inn under den Hellige Ånds ledelse i Kristi etterfølgelse og i troens lydighet.
I forskningsoppgaven ” “Aulis Zidbackin käsitys Lars Levi Laestadiuksen ja Juhani Raattamaan kristillisyydennnäkemyksistä” s. 92, av Janne Alakärppä leser vi:
“Av den forskningen som Zidback har gjort, kommer det fram at på tross av anklagene mot Raattamaa om at han var helt ytterliggående evangelisk , så var det viktig for han at utgangspunktet for en rett tro, var at man hadde gjennomgått fasene for “nådens orden”. Men når det derimot gjelder subjektiv medvirkning, var dette ikke noe han stod for. For ifølge Raattamaas teologi kan man kun bli inntatt i menigheten og delaktig av en rettferdiggjørende tro kun gjennom anger og absolusjonen (forkynnelse av syndenes forlatelse), noe som er betrodd til menigheten å forkynne”.
Men at det ble en tydelig polarisering mellom “de nyvakte” og”gammellæstadianerne”, er det vel ikke noen som helst uenighet om.
Særtrekk ved “de nyvaktes” lære
Mauri Kinnunen skriver: “Man (de nyvakte) opplevde det slik at den pietistiske vektleggingen (den sterke opplevelsen man får når man får del i nåden, hjertets sønderknuselse og hjertets omskjærelse) innen den læstadianske vekkelse havnet i skyggen av en alt for ensidig forkynnelse av evangeliet, og av den menighetsetableringen som var knyttet til denne forkynnelse. Man (de nyvakte) var av den mening at hele vekkelsen derfor trengte en ny vekkelse. De som fikk oppleve en slik vekkelse, kunne fortelle at de opplevde det som om de plutselig våknet opp, etter å levd som i en (åndelig) dvale. Og de krevde også av de andre læstadianerne at også de måtte våkne opp til et nytt liv, slik at de også på nytt skulle kjenne “sine synder”. For det var ikke nok at de en gang tidligere hadde våknet opp (av syndens søvn). De nyvakte poengterte veldig sterkt behovet for at “de kristne måtte våke” i sitt trosliv”.
Kilde: Herätysliike kahden kulttuurin rajalla” s. 198.
De nyvakte poengterte dessuten sterkt det første punktet i “nådens orden”, nemlig angeren og boten – mye strengere enn Raattamaa-linjen. Karakteristisk for dem var streng lovforkynnelse og meget sterk innskrenkning i bruk av syndsavløsningen. Dessuten stod de for “lovens tredje bruk” – noe som betyr at loven skulle være som rettesnor også for de gjenfødte kristne – og de krevde at hele læstadianismen måtte gjennomgå en helt ny vekkelse for at det skulle bli samme kristendom som på Læstadius’ tid. For de påstod nemlig at Raattamaa-linja hadde blitt alt for evangeliske, noen påsto til og med at de var ultra-evangeliske. Og på grunn av alle disse beskyldningene, oppstod det sterke spenninger, “karikeringer”, falske beskyldninger, overdrivelser, onde mistanker , harde ord og fordømmelser – gjerne fra begge sider slik det alltid vil være når konflikter oppstår.
