av Kilde: Pelastus ja pyhitys Lutherin mukaan, av Uuras Saarnavaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen
Dåpen formidler syndenes forlatelse
Når Luther taler om dåpen, så tenker han vanligvis på barnedåpen. Det er i dåpen at Gud første gangen taler til oss om hans frelsende nåde.
“… syndenes forlatelse, som vi en gang fikk i dåpen“ (WA 30, I, 222, Iso katekismus, 1529).
Luther skildre dåpen som vann som inneholder Jesu blod:
“… som har fått en så vakker rød farge på grunn av vår Frelsers dyrebare, purpurfarvede blod“ (WA 21, 285, 34, sama, 1. pääsiäisjälkeinen sunnuntai, epistolasaarna).
Det er dette som ordene i Rom 6:3 peker på: “Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til Hans død?”
Ordet og dåpen frelser, ikke selve dåpsvannet
Dåpen får sitt innhold fra Ordet som Kristus har knyttet sammen med dåpen. Dåpens innhold blir en virkelighet når man vender seg bort fra sine synder og når man tror evangeliet. I den lille katekisme forklarer Luther at vannet alene som man mottar i dåpen, ikke har en frelsende kraft. Men det er “Guds Ord, som er i vannet og som er sammen med vannet, og troen som tror på de løfter som er knyttet sammen med vannet“.
I samme forklaring sier Luther at dåpen “virker syndenes forlatelse, frelser fra døden og djevelen, og gir evig frelse til alle som tror Guds Ord og løfter”.
Dette er dåpens egentlige betydning og hensikt, gjelder når man tror evangeliet. Det er dette som er den “åndelige dåp” (WA 6, 534, Baabelin vankeudesta, 1520) [eller omvendelse].
Skipet er Guds nåderike, som dåpen innlemmer oss i. Hvordan kan vi komme tilbake til skipet om vi har falt ut av skipet og i syndens hav?
Guds nåderike, som dåpen kaller oss til (og føres oss inn i), kan man sammenligne med et skip. Dette skip har som oppgave å føre oss til stranden av det evige liv (WA 6, 528, Baabelin vankeudesta, 1520).
Når vi lever i omvendelse og tro, reiser vi med dette skip . Om vi faller i synd og i vantro (og ikke vil omvende oss), faller vi ut av skipet og havner ut i syndens hav.
De som er vantro mennesker, er vi ikke lenger dette skip, og er derfor ikke delaktige av den guddommelige frelse, som de hadde da de var i skipet, som er nådens rike. Men da er de slike som den fortapte/bortkomne sønnen, han som dro bort fra sin fars hjem, for å kunne leve et liv (i synd) i et land som var langt borte.
Men døren til Guds rike er alltid åpen for alle syndere som angrer seg. Evangeliet er “for all fremtid gyldig og vil alltid ta oss i mot med en åpent favn, så lenge som vi vi vil vender om”. For skipet kommer aldri til å lide skipbrudd. Når “vi reiser oss opp av våre synder og omvender oss”, vender vi tilbake til dåpens nåde og til Guds rike.
