De ti bud virker en sunn og levende syndserkjennelse

Oversatt noe fritt fra boka ”Terve mieli – terve usko” av Henry Baardsen.

Det er Guds bud som definerer rett hva syndserkjennelse er, og budene som vekker og virker syndserkjennelse i samvittigheten. Herren gav de 10 bud ved Moses (2 Mos 20:5; 5 Mos 5).

Jesus skjerpet/kvesset budene

• Spesielt i sin bergpreken (Matt 5:15-48)
• men også i noen samtaler Han hadde
  • med den rike, unge mannen som hadde en høy stilling:
    • Matt 19:16-22;
    • Mark 10:17-22;
    • Luk 18:18-23;
• Med en lovlærer:
  • Luk 10: 25-37.

Martin Luther har grundig forklart budene i sin Store katekisme (1529) og i en mer konsentrert form i sin Lille katekisme (1529). Begge disse hører med til den lutherske kirkes bekjennelsesskrifter.

Jesus komprimerer budene a) i forhold til Gud og mennesker til to bud, og b) i forhold til bare mennesker til bare ett bud:

a) I menneskenes forfold til både Gud og mennesker

1. «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, og av hele din sjel, og av all din forstand”. Dette er det første og største budet, v. 37-38.
2. Men et annet er like stort: ”Du skal elske din neste som deg selv”, Mat 22:39.

b) I menneskenes forhold til sin neste:

Matt 7:12, bergprekenen:

1. ”Derfor, alt det dere vil at menneskene skal gjøre for dere, det skal dere også gjøre for dem, for dette er loven og profetene”.

Viktig å merke seg for å unngå misforståelser!:

• Det finnes ingen indre konflikt mellom
  • A) 1. De 10 bud (2 Mos 20:5; 5 Mos 5)
  • B) Kjærlighetens doble bud (Matt 22:37-38 og budet i Matt 22:39) og
  • C) Den gyllne regel i Matt 7:12 (se ovenfor).

Disse bud strider ikke mot hverandre og de er heller ikke i innbyrdes konflikt med hverandre. Men alle disse budene er sterkt integrert i hverandre og de står i indre harmoni med hverandre. Ingen av disse bud forpurrer hverandre, og det ene budet gjør ikke det andre overflødig, men derimot så forutsetter det ene bud at de andre bud også må finner til, samtidig som de ulike bud forklarer innholdet i de andre bud. Den lov de representerer, er den ene og samme for alle bud.

Vår syndserkjennelse er og blir ufullkommen
Selv om vi også får oppleve syndserkjennelse, så er den aldri fullkommen eller helt ren. Våre motiver, som noen ganger kan være både riktige og gode, kan andre ganger være både usunne og dårlige, og de er blandet sammen med hverandre. Det som kanskje er mest vanlig, er at vår anger kan sammenlignes med ”bonanger”, dvs. vi sørger over og angrer det onde vi har gjort, ikke på grunn av at vi anser våre gjerninger som vonde og syndige, men på grunn av hvilke praktiske konsekvenser våre gjærninger vil føre til for oss selv og andre.

Først når Guds lov får virke i samvittigheten (ved den Hellige Ånd), så løftes vår syndserkjennelse likesom til et annet, riktigere plan. Da skjønner og opplever vi at vi har syndet, først og fremst mot Gud, og vi innser at våre synder stiger opp i fra vårt dypeste syndige onde vesen. Bak våre egne onde ord og gjerninger,  finnes det alltid onde tanker, urett innstilling, egoistiske motiver og syndig begjær i hjertet. Og under alt slikt er vi som hjelpeløse treller, uten Guds hjelp.

På den andre side må vi tro på beskrivelsen av denne vår syndighet, selv ingen av oss alene har opplevd syndefalles totale dybde. Men egentlig gir Guds bud oss noe av denne erfaring, om vi bare vil være stille og lytte til dem, og vi lar budene virke i oss selv så vi gjør hva de sier – eller at vi prøver på det. Og nettopp om vi legger vinn på å lyde budene av hele vårt hjerte, av all vår kraft, av hele vår vilje – alt som budene krever – da får vi virkelig erfare og lære våre egen synder å kjenne, at vi ikke er i stand til å kunne oppfylle Guds bud – og at vi egentlig ikke ønsker det heller. Dette er ikke bare en teori, men noe vi selv får oppleve – helt konkret.

Rett syndserkjennelse og stor nok
Vår syndserkjennelse har rett kvalitet og er stor nok, når vi kjenner et tvingende behov for å få våre synder tilgitt. For da skjønner vi, da erfarer vi og da sier vi: ”Jeg har gjort både urett og synd. Jeg skal ikke engang gjøre et forsøk på å bortforklare det onde jeg har gjort. Og jeg kommer ikke til å søke noen formildende omstendigheter. Og jeg forsvarer heller ikke meg selv. Jeg godtar at jeg er skyldig. Og derfor bekjenner jeg også mine synder. Jeg skylder ikke på noen andre, bare på meg selv. Jeg klarer ikke lenger å leve slik jeg gjør, og selv å bære den tunge byrden av min egen syndegjeld”.

Altså er vår syndserkjennelse ”stor nok” når den driver oss til å søke hjelp av Frelseren Jesus.

Forfatter: Raimo Mäkelä