av Tekst: Luk 15:17
- ”Da kom han til seg selv (= angret) og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult”.
Forklaring: Jesus fortsetter med å fortelle lignelsen om den fortapte sønn. Den reelle hungersnøden som han fikk oppleve langt hjemmefra, fikk heldigvis ham på andre og bedre tanker. En ting var at alle hans nye «venner» nå hadde tatt avstand fra ham. De skjønte sikkert at han hadde vokst opp med en kristen far som kanskje var en prest eller en forkynner, og at han selv også tidligere hadde vært en kristen. Og kanskje de fryktet for at han kunne komme til å fortelle om hvilke utsvevende liv de levde – ofte i kriminalitet og moralsk sett et «dårlig» liv. Hvem vet om de en gang i framtiden kunne komme til å bli avslørt av myndighetene, dersom han skulle angi dem? Kanskje var det derfor de helt tok avstand fra ham? Men i alle fall.
Nå var han overlatt helt til seg selv og til sin egen hjelpeløshet. Og han innså at absolutt ingen der i det fremmede landet hvor han nå bodde, hadde noen som helst mulighet til å kunne hjelpe ham ut av hans livskrise. For egentlig var det jo en dyp syndenød han hadde havnet i, og slikt skjønte de jo seg ikke på. Og synden plagde og tynget ham så tungt at han bare måtte få hjelp snarest mulig, men hvordan? For på stedet der han bodde, fantes det jo ingen kristne som han skulle kunne ha søkt hjelp av. Og i alle fall visste ikke han verken om de fantes eller hvor hvor de eventuelt var.
Men noen måtte han i alle fall finne som skulle kunne veilede ham fra ut av sin dype syndenød, som skulle kunne løse ham fra hans synder og fra hans syndeskyld. Og det var det ingen andre enn en kristen som kunne gjøre. Det hadde i alle fall hans kristne far lært ham. slik trodde han også at det var. Og for at han skulle kunne slippe fri fra sin synd, måtte nødvendigvis en kristen forkynne ham syndenes forlatelse – som sendebud i Kristi sted. Og siden han hadde fornektet troen og frivillig gitt fra seg barneretten til å kalles et Guds barn, måtte han få nåde til å komme tilbake igjen.
Og kraften til frelse og evig liv finnes bare i evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror. Og han kan jo ikke komme til tro i ensomhet der ute i det fremmede land, direkte på tomannshånd med Gud. Men han måtte få bli velsignet, og det var det som han dypest sett lengtet så inderlig etter.
Slike tanker rørte seg helt sikkert inne i hans hjerte, for dette var noe som han hadde fått med seg fra barndomshjemmet. Og Jesus fortsetter i lignelsen: «Da kom han til seg selv (= angret) og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult”.
Håpet i ham tentes når han innså muligheten for å kunne vende tilbake til sin far og til hjemmet som han hadde forlatt. Han hadde vært en ektefødt sønn av sin rike, velstående far, med alle de privilegiene som det førte med seg. Men de rettighetene kunne han nå ikke engang håpe på, siden han selvforskyldt hadde sløset bort alt. De hadde han sikkert for all framtid tapt. For det regnet han med.
Men han fikk et ørlite håp da han kom til å tenke på sin fars leiefolk. De var jo ikke hans fars barn, og heller ikke var de arvinger til hans far og til alt det som han eide. Men, slik Jesus sier: «Hvor mange leiefolk hos min far har jo ikke overflod av brød og det de ellers trenger, men jeg setter livet til her av sult». Og nå klarte han å øyne et lite håp langt, langt borte i den mørke tunnelen.
Så lenge det er liv er det håp! Kanskje jeg en dag blir hjulpet ut av den håpløse situasjon jeg har havnet i? Det er i alle fall mitt eneste håp. Jeg er riktignok en stor synder og har levd et meget syndig liv, det innrømmer jeg åpent og ærlig. Men samtidig vil jeg våge å håpe og tro at Jesus virkelig fortsatt i sin nåde vil ta imot syndere og spise sammen med dem (Luk 15:2), og at han dessuten er både tolleres og synderes venn (Matt 11:19). Og siden han selv har sagt at han har kommet for å kalle syndere til omvendelse (Matt 9:13), så har jeg tross alt et lite håp.
Les videre på side 7!
