Bibelstudie: Nådegaver i Bibelen

Av Henry Bardsen

• Nådegaver i NT – hva sier Bibelen? (Se grafisk presentasjon)

1 1. Alt etter den nåde som er oss gitt, har vi ulike nådegaver, Rom 12

1.1 1. Profetisk gave

1.2 2. Gave til å lære/undervise

1.3 3. Gave til å formane (= trøste, oppmuntre)

1.4 4. En som deler ut, som gir av sitt eget

1.5 5. Forstander(e),eldste

1.6 6. En som viser barmhjertighet

2 2. Åndens åpenbarelse, 1 Kor 12

 

1Kor 12:28 omtaler følgende nådens gaver:

2.1 1. Visdoms tale

2.2 2. Kunnskaps tale

2.3 3. Tro

2.4 4. Nådegave til å helbrede

2.5 5. Kraft til å gjøre undergjerninger

2.6 6. Gave til å tale profetisk

2.7 7. Gave til å prøve ånder

2.8 8. Tale ulike slags tunger

2.9 9. Tydning av tunger

3 3. Guds nådegaver til menigheten, 1 Kor 12, 28

 

3.1 1Kor 12:28

3.1.1 «Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, dernest kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, og ulike slags tunger».

3.2 1. Apostler

3.3 2. Profeter

3.4 3. Lærere

3.5 5. Nådegave til å helbrede

3.6 Nådegave til:

3.6.1 6. Å gjøre kraftige gjerninger

3.6.2 7. Å helbrede

3.6.3 8. Å hjelpe

3.6.4 9. Å styre

3.6.5 10. Ulike slags tunger

4 4. Gud gav menneskene (nåde)gaver, Ef 4

4.1 Ef 4:11

4.1.1 Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere,

 

4.2 1. Apostler

– gresk apostolos, betyr utsendt eller utsending

Kilde: Lundes Bibelleksikon

Av verbet apostellein, sende, sende ut med et budskap eller i et bestemt oppdrag. Apostolos svarer til det hebraiske sjaliach og rommer også forestillingen om at utsendingen får fullmakt til fullt ut å representere den som sender ham. Og han er ansvarlig bare overfor ham. Sml. det latinske legatus eller delegatus.
I NT blir ordet a. brukt på tre måter: Om Jesus, som i Heb.3:1 kalles «den apostel og yppersteprest som vi bekjenner«. Jesus er sendt av Faderen og handler på enestående vis på Guds vegne. Dernest på flere steder om visse misjonærer, f.eks. Barnabas, Ap. 14:4, og Silvanus og Timoteus, 1. Tess. 2:6.

Men det er om Jesu tolv disipler, dem han valgte ut blant mange andre og kalte inn i sitt følge, det vanligvis handler, når NT bruker ordet a. Jesus gav dem apostelnavnet, Luk 6:13. Matt.10:2. Hvem de utvalgte er, ser vi av de fire apostelkatalogene: Matt 10:2, Makr 3:16 ff, Luk 6:14 f og Ap 1:13. – Disse tolv skulle være Jesu sendebud med fullmakt fra ham. I utgangspunktet var de ulærde menn, Apg 4:13. Men som disipler i Jesu skole (se disippel), fikk de, særlig mot slutten av vandringen med ham, en spesiell undervisning og fostring for aposteltjenesten, Joh 20:22, Apg 1:5. De understreker selv at de er øyenvitner, 1Joh 1:1-3. De kan vitne om Jesu død, oppstandelse og himmelfart. Men først ved

Den Hellige Ånds utgytelse på pinsedag er de veiledet til hele sannheten og har fått den fulle og endegyldige forståelse av Jesu person og frelsesverk. Se avskjedstalene, Joh 13-17, særlig Joh 14:26, 15:26 og Joh 16:15.

Apostlenes autoritet i urkirken var meget stor. Sannsynligvis understreker tolvtallet denne autoritet. De var like mange som tallet på Israels stammer. Ved dette framtrer også Jesus som Guds Messias og apostlene som hans representanter i det nye Israel. –

Da Judas falt fra, valgte de elleve, under bønn og loddkasting, Mattias som den tolvte, Apg 1:16-26, en mann som også kunne være et øyenvitne. Men en har ofte ment at dette valget var forhastet. For det kan ikke være tvil om at Paulus senere møtte den oppstandne, herliggjorte, Kristus, og fikk apostelkallet direkte fra ham, Apg 9. Se ellers om tolvtallet, Åp. 21:14. Selv hevder Paulus med ettertrykk sin apostoliske myndighet, Rom 1:1, 1Kor 1:1, 1Tess 2:13 m. fl. Han har sett Jesus, 1Kor 9:1. Og det han forkynner, er guddommelig åpnenbaring, 1Kor 2:6-13, 14:37. Han har en myndighet som de sanne apostler ikke bestrider, Gal 2:6-7.

Om apostlenes oppdrag taler Jesus spesielt i Matt 10 og Joh 14-16, og Joh 21:15ff. Det apostoliske budskap er «den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellege», Jud 3. Dette budskap finner vi i de hellige skrifter i vårt Nye testamente, som endegyldig og avsluttet åpenbaring. Når nye menigheter blir til, er de bygd opp på apostlenes (lære)grunnvoll, Ef 2:20, menigheter som holder fast på apostlenes lære, Apg 2:42.

Apostlene er Kristi sendebud slik at en gjennom å ta imot deres ord og lyde deres bud, legger for dagen tro på Kristus selv.

4.3 2. Profeter

 

4.4 3. Evangelister

Evangelist

Kilde: Lundes Bibelleksikon

– forekommer tre ganger i NT:

• Ap. 21:8:
  • «Neste dag dro vi videre og kom til Cæsarea. Der tok vi inn i huset til Filip, evangelisten, som var en av de sju. Og vi ble hos ham».
• Ef. 4:11:
  • «Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere».
• 2. Tim. 4:5:
  • «Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste».

 

Ordet betyr en som forkynner evangelium. Fra først av betegnet ordet en virksomhet, senere ble det et embete, en stilling på samme måte som misjonær eller predikant i vår tid. Evangelisten kan også være menighetslærer, 2Tim 4:5. Hans oppgave var å forkynne evangeliet. – Evangelist brukes i dag også om forfatteren av et evangelium, om Matt, Mark, Luk og Joh, men slik brukes ikke ordet i NT.

 

4.5 4. Hyrder

gr., poimen = gjæte, være hyrde

Kilde: Studiebibelen, gresk-norsk ordbok, Lundes Bibelleksikon og DIGI-IRT

– «Abel var en sauegjeter, 1Mos 4:2, og mange av israelittene hadde dette yrket. De hadde kappe, kjepp og stav, Sal 23:4. Kjeppen var kort og kunne brukes til å jage med. Ordet kommer av det hebraiske ordet for å slå. Staven var lang og kunne brukes til å lede sauene og til å støtte seg med. Stav kommer av ordet for å støtte. Kjeppen er opphavet til septeret, kommandostaven, jernstaven, Åp 2:27. Mange uttrykk fra hyrdelivet forekommer i Bibelens billedspråk, Jes 63:11, 2Sam 5:2.

Konger og profeter var hyrder for folket. Også Gud kalles hyrde, Jes 49:9f. Den kommende Messias kalles hyrde, Esek 34:23. Jesus kaller seg den gode hyrde, den rette hyrden som søker sitt tapte får, og gir sitt liv for sauene, Matt 18:12-14, Heb 13:20».

På en merkelig måte ble hyrdegjerningen nedvurdert i jødedommen. De fariseistiske rabbinerne gikk her i spissen. Hyrdene ble slått sammen med tollerne og fratatt sine rettigheter i samfunnet. De kunne f.eks. ikke brukes som dommere eller påkalles som vitner i en rettssak.

Men da Messias ble født, valgte Gud likevel foraktede hyrder fra Betlehems marker til sine første vitner. De bar ut engelens budskap om at Frelseren var født.

Jesus bruker hyrden som bilde på Guds oppsøkende nåde:

• Matt. 18:12: «Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, forlater han ikke da de nittini i fjellet, og går av sted og leter etter den som har gått seg vill»?
• Luk. 15:4: «Om noen av dere har hundre sauer og mister én av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den. Og når han har funnet den, legger han den på skuldrene sine og gleder seg».
• Joh. 10:3: «For ham lukker dørvokteren opp. Fårene hører hans røst, og han kaller sine får ved navn og fører dem ut».

 

Siden bruker de nytestamentlige forfattere bildet av hyrden og hjorden om Kristus og menigheten. Jesus er den store hyrde, som er større enn alle andre som kan fortjene dette navn:

• Heb 13:20: «Men fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde…»,

 

Og Han er overhyrden, som en gang skal kalle sine underhyrder til regnskap for den hjord Han har betrodd dem:

• 1. Pet. 2:25: «Dere var jo som villfarne får, men er nå omvendt til deres sjelers hyrde og tilsynsmann».
• Heb. 13:17: «Vær lydige mot veilederne deres og rett dere etter dem. For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere».

 

Peter oppfordrer disse som er hyrder i Guds menighet, at de våker over sin hjord. Det gjør også Paulus i sin tale til de eldste i Efesus:

• Ap. 20:28: «Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod».

 

Hyrdens oppgaver:

• 1. Sørge for å vokte og å gi føde til Jesu lam og får.
  • Joh. 21:15-17: «Jesus sier til ham (Peter): Fø mine lam! Igjen sier han til ham, annen gang: Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg? Han sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Han sier til ham: Vokt mine får! Han sier tredje gang til ham: Simon, Johannes’ sønn, har du meg kjær? Peter ble bedrøvet over at han den tredje gangen sa til ham: Har du meg kjær? Og han sier til ham: Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine får!»

2. Være som forbilder for hjorden.

• 1. Pet. 2:21: «For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor».
• 1. Pet: 5:3: «…heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden».
• 3. Veilede.
  • Jes. 30:21: «Når du viker av til høyre eller til venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak deg: Dette er veien, gå på den»!
• 4. Oppsøke, pleie, lede tilake, styrke, ha omsorg for.
  • Esek. 32:16: «De fortapte vil jeg oppsøke, og de bortdrevne vil jeg føre tilbake, og de nedbrutte vil jeg forbinde, og de syke vil jeg styrke».
  • Luk. 15:4: «Om noen av dere har hundre sauer og mister én av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den»?

 

4.6 5. Lærere

5 5. Alle har fått minst en nådegave

5.1 1Pet 4:10

”Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde”.

5.2 1Pet 4:11

”Om noen taler, han tale som Guds ord. Om noen tjener, han tjene ved den kraft som Gud gir, for at Gud må bli æret i alle ting ved Jesus Kristus – ham som æren og makten tilhører i all evighet. Amen”.

5.3 1. Å tale/ forkynne

5.3.1 1Pet 4:11

”Om noen taler, han tale som Guds ord”.

 

5.3.2 1) gr., kerýssein

gr. kerýssein,

Kilde: Studiebibelen, gresk-norsk leksikon

= utrope med høy røst, som en keryx, herold, utroper, er å legge fram offentlig et budskap som ikke kommer fra en selv, slik som profetene i GT gjorde det:

• Jer. 1:9: «Og Herren rakte ut sin hånd og rørte ved min munn. Og Herren sa til meg: Se, jeg legger mine ord i din munn».

Profeten var røsten av en som roper:

• Jes. 40:3: «Hør, det er en som roper: Rydd i ørkenen vei for Herren! Gjør i ødemarken en jevn vei for vår Gud»!
• Mark. 1:4: «Slik sto døperen Johannes fram i ørkenlandet og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse».

 

Jesus forkynte med myndighet:

• Luk. 4:36: «Da kom det forferdelse over dem alle, de samtalte med hverandre og sa: Hva er dette for et ord? Med myndighet og kraft befaler han de urene åndene, og de farer ut».

Han forkynte også til åndene som var i varetekt:

• 1. Pet. 3:19: «I denne gikk han også bort og prekte for åndene som var i varetekt».

Jesus overgav forkynneroppdraget til sine disipler: «Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg», Luk 10:16.

Åndsutgytelsen på pinsedagen resulterte i forkynnelse. En forkynner må være utsendt: «Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt? Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap»!, Rom. 10:15.

Forkynnelsen av evangeliet er forutsetning for å komme til troen: «Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner»?, Rom 10:14.

Paulus’ hovedsak var forkynnelsen av korset, og å få virke som en Jesu utsending.

• 1. Kor. 1:18: «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft», 1Kor 1:18.
• 2. Kor. 5:20: «Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud»!, 2Kor 5:20.

Først når evangeliet om riket er forkynt for alle mennesker, skal enden komme:

• Matt. 24:14: «Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme».

 

gr., kerux = utrope med høy røst, som en keryx, herold, utroper

Kilde: Studiebibelen, gresk-norsk leksikon

Det greske ordet keryx bruktes om en herold, en utsending eller representant fra kongen, militære ledere eller andre med myndighet. Hans oppgave var å bære fram  et budskap, en proklamasjon fra dem som sendte ham, og som regel offentlig og høylydt å rope ut budskapet.

Kerysso (å forkynne) blir i første rekke en kunngjøring henvendt til de utenforstående, og hovedinneholdet i dette budskapet er at Gud sendte sin Sønn til verden, at Sønnen led og døde for vår skyld, at han stod opp fra de døde, gikk hjem til Faderen og en dag skal komme igjen.

Da de første kristne var øyenvitner til Jesu liv, hans død, oppstandelse og himmelfart, betyr deres budskap på en gang både kerysso og martyreo, både å proklamere og bevitne, derfor hadde deres forkynnelse også slik mektig virkning. Peters tale på pinsedag var et typisk eksempel i så måte.

 

Evangelisere

5.3.3 2) gr., evangelizesthai = å evangelisere, bringe ut evangeliet

Kilde: Lundes Bibelleksikon

– betyr å bringe evangeliet ut til menneskene, forkynne evangeliet.

Vi bruker av og til å skille mellom evangelisering og misjon. Da bruker vi det siste ordet når vi krysser landegrensene (folkeslag-grensene) med evangeliet. Vi kan også skille mellom indre- og ytre-misjonsarbeid. Det greske ordet evangelizein er oversatt med forkynne i Ap. 16:10, Rom. 15:20 og Åp. 14:6:

• Ap. 16:10: «Da han hadde sett synet, prøvde vi straks å komme over til Makedonia. For vi skjønte at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem».
• Rom. 15:20: «Men jeg har satt min ære i å forkynne evangeliet der hvor Kristi navn ikke før var nevnt, for at jeg ikke skulle bygge på en grunnvoll andre hadde lagt».
• Åp. 14:6: «Jeg så en annen engel, som fløy under det høyeste av himmelen. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk».

Først når evangeliet om riket er forkynt for alle mennesker, skal enden komme, Mt. 24:14. Forkynnelsen i NT er også uttrykt ved

• evangelizesthai = å evangelisere, bringe ut evangeliet, Apg. 13:32, og ved ordet
• martyrein = å vitne, å forsikre andre om den opplevelsen en selv har hatt.

 

• Matt. 24:14: «Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme».
• Ap. 13:32: «Og vi forkynner dere evangeliet om det løftet som ble gitt til fedrene».

 

5.3.4 3) martyrein

martureo, gr = vitne, avlegge vitnespyrd, bevitne

Kilde: Studiebibelen, gresk-norsk leksikon

I NT bruktes martyreo både om å bevitne det som en selv har sett og hørt og opplevd, men også om å vitne for sannheten, som Jesus selv gjorde (

• Joh. 18:37: «Jesus svarte: Du sier det, jeg er konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst».

… og som hans apostler og all hans etterfølgere er kalt til å gjøre. I Johannes-skriftene tales det mye om det Jesus gjorde, men også vitnes det om hvem Jesus er. Det vitnes at

Jesus er:

• Guds Sønn, Joh 1:34.
• At Han er fra evighet, Joh. 1:15.
• At Han er sendt til verden for å være et lys i mørket, Joh. 1:1-9 og 5:36 flg.
• At Han er verdens Frelser, 1. Joh. 4:14; 5:11
• At Han alene formidler det evige liv til oss, 1. Joh. 4:14; 5:11, jfr. Joh. 10:25 og 15:26.

Vitnene kan bli blodvitner, martyrer. Det er fordi de vitner, at de må dø, det er ikke fordi de dør at de blir martyrer. Apostlenes vitnespyrd er et vitnespyrd om Jesus Kristus. Deres vitnespyrd forener seg med Guds vitnespyrd om Sønnen, og med Jesu selvvitnespyrd.

 

I Johannesevangeliet nevnes syv vitnespyrd Jesus Kristus:

• 1. Faderens vitnespyrd:
  • Joh. 5:27: «Og han har gitt ham (Jesus) makt til å holde dom, fordi han er menneskesønn».
  • Joh. 8:18: «Jeg (Jesus) er den som vitner om meg selv, og Faderen som har sendt meg, vitner om meg».
• 2. Sønnens (Jesu) selvvitnespyrd:
  • Joh. 8:13-14: «Fariseerne sa da til ham: Du vitner om deg selv! Ditt vitnesbyrd er ikke sant. Jesus svarte og sa til dem: Om jeg så vitner om meg selv, er mitt vitnesbyrd sant. For jeg vet hvor jeg er kommet fra og hvor jeg går hen. Men dere vet ikke hvor jeg kommer fra, eller hvor jeg går hen».
  • Joh. 8:18: «Jeg (Jesus) er den som vitner om meg selv, og Faderen som har sendt meg, vitner om meg».
• 3. Åndens vitnespyrd:
  • Joh. 15:26: «Når talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd som utgår fra Faderen, da skal han vitne om meg».
• 4. Skriftens vitnespyrd:
  • Joh. 5:39: «Dere (skriftlærde jøder) gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem “ og disse er det som vitner om meg».
• 5. Gjerningenes vitnespyrd:
  • Joh. 5:36: «Men jeg har det vitnesbyrd som er større enn det Johannes ga. For de gjerningene som Faderen ga meg å fullføre “ selve gjerningene som jeg gjør, vitner om meg at Faderen har sendt meg».
  • Joh. 10:25: «Jesus svarte dem: Jeg har sagt dere det, og dere tror det ikke. De gjerningene jeg gjør i min Fars navn, de vitner om meg».
• 6. Døperen Johannes sitt vitnespyrd:
  • Joh. 1:7: «Han (Johannes) kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, for at alle skulle komme til tro ved ham».
  • Joh. 3:26: «Og de kom til Johannes og sa til ham: Rabbi, han (døperen Johannes) som var hos deg på den andre siden av Jordan, han som du vitnet om, se, han døper, og alle kommer til ham».
• 7. Disiplenes vitnespyrd:
  • Joh. 19:35: «Og den som har sett det, har vitnet om det, og vitnesbyrdet hans (Jesu disippel, evangelisten Johannes) er sant. Han vet at han taler sant, for at også dere skal tro».
  • Joh. 15:27: «Men også dere skal vitne, for dere har vært med meg (Jesus) fra begynnelsen».

 

Jesus er Guds store vitne for menneskeheten. Han er

• Åp. 3:14: «det troverdige og sannferdige vitne»,
• jfr. 1:15: «…og fra Jesus Kristus, det troverdige vitne, den førstefødte av de døde og herskeren over kongene på jorden. Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod».

 

Jesus vitner for Sannheten:

• Joh. 18:37: «Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst».
• Joh 14:6: «Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg».

 

Jesus vitner om det Han har hørt hos Faderen og hørt av Ham:

• Joh. 3:32: «Han vitner om det han har sett og hørt, og ingen tar imot hans vitnesbyrd».

 

Aller sterkest vitner Jesus ved Sin død:

• 1. Tim. 2:6: «Han (Mennskesønnen Jesus Kristus) som ga seg selv til en løsepenge for alle, et vitnesbyrd i sin tid.