av Bibelen er regnet for å være bøkenes bok. Den er til nå oversatt til 700 språk, og som best foregår det bibeloversettelse til 2200 nye språk. Totalt selges det årlig 60 millioner bibler i verden. Leser man bibelen fra perm til perm, tar det bare ca. 80-90 timer. Å lese det Nye Testamente tar derimot bare 20-24 timer. Menneskelig sett skulle man tro at Bibelen ikke har så mye å gi, men det er i alle fall ikke min erfaring. For den inneholder så mye mer enn noen annen bok, og kan gi skatter og rikdommer som man ikke finner noen andre steder.
I dataverdenen kan man i visse tilfeller komprimere en pakket fil til en liten del av, eller inntil 10 % av den opprinnelige størrelsen. Nøyaktig slik opplever jeg Bibelen, og kanskje særlig apostelen Paulus’ skrifter. For meg er det tydelig at han lærte utrolig mye i lovlæreren Gamaliels skole (Apg 5:34; 22:3), da Paulus var hans elev og ble opplært ved hans føtter. Paulus forteller at han ble opplært etter de strenge kravene i den lov som vi har fra fedrene. Utgangspunktet for det som Paulus lærte av Gamaliel, var Skriften, eller det Gamle Testamente. Og det lærte Paulus meget grundig, det er det ikke det minste tvil om. Og dette kom til særlig stor hjelp og velsignelse, etter at Paulus ble en kristen. Vel lærte nok Paulus dessuten fedrenes forskrifter om deres tolking av loven. Men alt dette la han bak seg for Kristi skyld som tap (Fil 3:7), og han regnet det som søppel/skarn, for at han kunne vinne Kristus. For den rettferdighet han fikk del i i Kristus, var for Paulus så mye, mye mer verd.
Da Paulus av Guds nåde ble en kristen, fikk han tilgitt alle hans store synder (1Tim 1:15), også den synd at han forfulgte Jesus (Apg 9:4-5; 22:7-8; 26:14-15; Fil 3:6; 1Tim 1:13). Men Paulus forfulgte ikke bare Jesus, men han forfulgte de kristne og alle som bekjente Jesu navn. Og denne synden var det nok ikke så enkelt for Paulus å tro tilgitt, siden det var så mange kristne som måtte lide så mye på grunn av ham, og at han hadde forårsaket så stor skade for så mange, inklusiv Stefanus’ død (Apg 7:58). Selv om Paulus fikk sin synd tilgitt, var den ikke ugjort. Og synden bærer alltid sin straff med seg, noe også Paulus fikk erfare i sitt liv. Virkeligheten er at den som synder, vil selv bli oppsøkt av synden. Paulus forfulgte kristne, en synd som senere førte til at han selv ble forfulgt. Slik straffet synden seg for ham. Syndstilgivelse betydde ikke for Paulus at Gud fritok han fra å ta straffen. Paulus beskriver selv hva han måtte gjennomgå:
- «Er de Kristi tjenere? Jeg taler i vanvidd: Jeg er det mere; jeg har arbeidet mere, fått flere slag, vært flere ganger i fengsel, ofte i dødsfare. Av jødene har jeg fem ganger fått firti slag på ett nær; tre ganger blev jeg hudstrøket, én gang stenet, tre ganger led jeg skibbrudd, et døgn har jeg vært i dypet», 2Kor 11:23-25
I linken under, synd i Det gamle testamente kan vi få et lite innsyn i synden, dens konsekvenser og skadevirkninger. I den vekkelse jeg tilhører, den læstadianske, her man alltid sterkt hatt fokus på hvor farlig synden er og hvilke skader den forårsaker. Og dette var særlig noe som var meget viktig for Læstadius. Ved selvsyn og egne opplevelser hadde han vært vitne til hvordan all form for synd skadet enkeltmennesker, familier og hele samfunnet. Det gjaldt særlig synder som vold, utroskap og horeri, løgn, falskhet, drukkenskap og tyveri. Læstadius var meget streng i sin fordømmelse av all form for synd. For mennesker som hadde levd i disse åpenbare syndene og som ville bli en kristen, krevde han anger, ærlig og åpen syndsbekjennelse innfor menigheten uten å skjule noe. Mennesker kom til tro i tusentall. Og de bekjente ikke bare sine synder innfor menigheten og for enkelte skriftefedre. Men de bekjente sine synder for de som de hadde syndet mot, og ovenfor de som de hadde syndet sammen med. Dessuten bekjente de sine synder for offentlige myndigheter, de betalte tilbake, gjorde opp for seg og erstattet skader de hadde påført andre. For dem var det å bli en kristen, ensbetydende med at de fikk begynne et helt nytt liv, og de fikk alle sine synder tilgitt. Men fortsatt fikk synder de allerede hadde gjort, den konsekvens at måtte ta ansvar for dere ugjerninger, og gjøre det de kunne for å minimalisere syndens skader. For meg er det meget interessant å lese hos kjente historikere som Martti E. Miettinen, Pekka Raittila, Seppo Lohi, Kaarlo Castren og i andre gamle skrifter hvordan den læstadianske vekkelse førte med seg en total fornyelse i menneskenes liv, men også i samfunnslivet på Nordkalotten for øvrig.
I dagens læstadianisme er det ikke lenger samme fokus på synden og på dens destruktive konsekvenser slik det var på Læstadius tid. Siden Læstadius krevde offentlig syndsbekjennelse og uvilkårlig godtgjørelse for synder som ble begått, har jeg inntrykk av at også de kristne ikke tok så lett på synd som i våre dager. I vekkelsens begynnelse var anger og syndsbekjennelse et klart vilkår før syndenes forlatelse ble forkynt. Offentlig syndsbekjennelse ble krevd i hele Læstadius’ livstid i 1861, og etter det fram til 1876. Etter den tid ble syndsbekjennelse innfor en eller flere skriftefedre mest vanlig, som oftest innfor en predikant eller en eldre kristen man hadde tillit til.
ff
